The Chilean film NO is based on a true story. In 1988, Augusto Pinochet, was forced to ask the public whether his dictatorship should continue or not. The result, perhaps surprisingly, was not given.
René Saavedra, a young, media smart advertising man, is chosen to lead the NO campaign. At first he frustrates his colleagues by stubbornly attending more to the form and the aesthetics of the campaign than to its content. Soon, however, the ball begins to roll their way, and the rest (as they say) is history...
Even though the good guys win in the end, this film did not make me more in favour of allowing political commercials in Norway. I am not worried that colourful posters and catchy songs will become more important than political debates. (Debates isn't necessarily the best medium for politics anyway.) Treating political questions, democracy versus dictatorship, say, as a choice between different lifestyles -- "Where do you (wish to) belong, with the hip and fresh, or with the old and grey?" -- just seems like a disrespectful approach to politics. At worst it is a way of avoiding political discussions entirely.
This is not intended as a critique of the film, though. NO is undoubtedly a nice film, with an interesting story told in a compelling way. It gives good impression of just how tied up today's politics is with the media and the PR industries.The acting is good, and the colours, the clothes and the hairstyles are all spot on. The director even used a typical nineteen-eighties' camera in order to make the film look vintage. At times this made it hard to tell historical footage from the new and original. Some reviewers have found that annoying, but I did not. I enjoyed it.
...men om man ikke vet hva man driver med, vil man kun søle til seg selv...
Da jeg hadde lest innledningen til Sten Anderssons bok om Wittgenstein, hadde jeg en rekke reservasjoner: "hvis det forsetter på denne måten," skrev jeg, "er jeg ikke sikker på om jeg kommer gjennom alle 760 sidene." Etter to tredjedeler legger jeg nå boken fra meg. Andersson erklærer seg allerede på de første sidene likegyldig til Wittgensteins tenkning: "Det är han själv som er interessant." Men etter boken å dømme er verken filosofi eller filosof mye verdt. Å bruke 700 sider på mannen fremstår som det rene sløseri. I dette intervjuet sammenligner biografen Andersson sin rolle med det uredde barnet som våger å si (det alle egentlig vet) at keiseren går uten klær. Det forteller mye om boken.
Martin Gustafsson anmeldte biografien for Svenska Dagbladet. Kritikken er drepende, men velfortjent. Gustafsson trekker frem en lang (men langt fra fullstendig) rekke faktafeil, misforståelser og selvmotsigelser. Egentlig kunne jeg ha lyst til å sitere hele anmldelsen, men skal nøye meg med noen utvalgte avsnitt:
[Anderssons] redogörelser för Wittgensteins filosofi, såväl den tidigare som den senare, blottlägger häpnadsväckande missförstånd för vilka studenter på en introduktionskurs utan vidare skulle kuggas. Men i stället för att inse hur bristfällig hans förståelse av Wittgensteins tänkande är, drar Andersson slutsatsen att där inte finns så särskilt mycket viktigt att förstå. Vilket i sin tur innebär att han drivs till de mest säregna förklaringar av centrala händelser i Wittgensteins liv.
Hur kom det sig till exempel att Bertrand Russell tog så starkt intryck av Wittgenstein en kort tid efter att den österrikiske 22-åringen anlänt till Cambridge, och snart börjar behandla honom mer som en jämbördig kollega än som en student, för att till slut ge upp sina pågående språk- och kunskapsfilosofiska undersökningar på grund av Wittgensteins kritik? Enligt Andersson beror det helt enkelt på att Wittgenstein med sin stil och bakgrund duperade den store engelske logikern: Russell låter Wittgenstein ”smula sönder tjugo års arbete genom att med en handpåläggning mumla några obegripliga formler likt en trollkarl. Russell känner smärtan och tror att den är berättigad. Det är en fullständigt sagolik historia”.
Sagolik var ordet. Är det inte mycket enklare och trovärdigare att åtminstone delvis förklara Wittgensteins påverkan på Russell med att han faktiskt var en osedvanligt intelligent och filosofiskt talangfull student som förmådde identifiera svaga punkter i Russells teori? Men den förklaringen har Andersson uteslutit a priori som naiv genikult, och han drivs därför till en rent reduktionistisk, förnumstigt sociologiserande och psykologiserande redogörelse, eftersom att han från början bestämt sig för att Wittgenstein inte kan ha haft något substantiellt att komma med.
Ironiskt nog leder Anderssons envisa åtskiljande av Wittgensteins intressanta person från hans relativt ointressanta filosofi till att inte heller personen framstår som särskilt intressant. Anderssons Wittgenstein är en arrogant, plågad, självupptagen, politiskt naiv, kärlekslös och socialt fullkomligt inkompetent rikemansson som av omgivningen upphöjts till geni, trots att han egentligen inte har särskilt mycket att bidra med inom filosofin.
La meg avslutte slik Martin Gustafsson innleder: "Sten Andersson avfärdar Ludwig Wittgensteins filosofi som ointressant och tar i stället sikte på privatpersonen. Hans bok är dock så full av felaktigheter och missförstånd att den på inget plan kan mäta sig med eller ens komplettera tidigare biografier."
"Tydinga [av orda] tillet så mykje tvitydigheit at språket blir lite eigna til kommunikasjon mellom menneske," skal Peter Svenonius, lederen av Centre for Advanced Study in Theoretical Linguistics, ha uttalt, i følge Jan Terje Faarlund. (Klassekampen 26. januar) I visse fagmiljøer, som dette miljøet i Tromsø, har en teori om at språket først og fremst er til for å tenke med og kun sekundært er et kommunikasjonsmiddel etterhvert fått stor støtte. Teorien er omstridt, men, skriver Faarlund, det finnes en del forhold som tyder på at den er korrekt. Svenonius’ utsagn er “nok er ei overdriving eller i beste fall ei spissformulering,” men sier likevel noe viktig og riktig om språk og grammatikk:
Vi har ei mengd grammatiske reglar og prinsipp som vi følgjer automatisk når vi talar, men som er dysfunksjonelle og totalt unyttige frå ein kommunikasjonssynstad. Ei setning som Eg kjøpte øl kan vera svar på Kva kjøpte du? Men til svaret Eg kjøpte øl og vin har vi ikkje det tilsvarande spørsmålet Kva kjøpte du øl og?
Det er faktisk ikke lenge siden jeg stilte min kone nettopp det spørsmålet (skjønt jeg ville transkribert det slik: Hva kjøpte du, øl og...?), så Faarlunds valg av eksempel på et unyttig prinsipp er kanskje ikke helt heldig. Vi unnlater automatisk å sammenstille ord på meningsløst vis. Jeg forstår ikke at dette er så dysfunksjonelt, hvis det er dét Faarlund mener. På hvilken måte hadde det vært nyttig å kunne kommunisere ved hjelp av meningsløsheter? Men Faarlund mener kanskje at slike setningskonstruksjoner ikke burde vært meningsløse; at det hadde vært praktisk om de faktisk ga mening -- men nøyaktig hvilken mening burde de ha gitt? Faarlund fortsetter:
Dette gjeld ikkje berre norsk, men alle språk vi kjenner til. På norsk og ein del andre språk kan vi flytte noko ut or ei leddsetning og setja det fremst i hovudsetninga, som for eksempel Eit slikt tilbod ville eg bli svært glad viss eg fekk _ (her er det framflytte leddet understreka, og den "eigentlege" plassen til det er markert med ein strek). Dette er jo svært praktisk dersom vi vil framheve noko i ein samtale.
Men korfor kan vi ikkje da også seia Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får _. Det skulle jo vera like praktisk. Språket er underlagt ei mengd slike restriksjonar som ikkje har nokon kommunikativ funksjon.
Første gang jeg leste dette fant jeg det rimelig å hevde aldri kan si noe sånt (eller vi kan selvsagt si “Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får,” men ikke kommunisere noe med det), men til forskjell fra Faarlund så jeg ikke hvordan dette hadde være praktisk. Det finnes ingen klar grense mellom grammatiske feil og tankefeil. Ofte uttrykker vi oss klart og tydelig med ord og vendinger som norsklæreren ville ha pirket på. Sløyfer subjektet for eksempel. Setninger uten verb. Men grammatiske forseelser visse meningsløsheter i resulterer. Hva ville være så praktisk med å kunne sette sammen ordene akkurat som det passet oss!? Ved annen gangs gjennomlesning har jeg en annen innvending. Er det så sikkert at vi aldri vil kunne si “Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får”? Setningen virker tullete -- det er også Faarlunds poeng -- men spørsmålet er hvorfor. Virker setningen tullete fordi den bryter med visse språklige restriksjoner, slik Faarlund antyder, eller virker den tullete fordi vi ennå ikke har forestilt oss en kommunikativ sammenheng der setningen kunne være nyttig? Ta en setning som i utgangspunktet virker mer tilforlatelig -- spørsmålet “Kva kjøpte du?” Spørsmålet virker mer tilforlatelig ettersom det er grammatisk velformulert, men må vi ikke vite hvilken sammenheng spørsmålet stilles i for å vite hva spørsmålet betyr (eller om det betyr noe som helst), hva det spørres etter og hva det korrekte svaret vil være? Hvis jeg kommer direkte fra butikken med fulle bærposer, kan svarte være at jeg kjøpte øl og vin. Men hvis jeg har vært på skitur, eller kommer rett fra dusjen, er det ikke sikkert jeg forstår hva du mener. Hvis du roper ut ordene i søvne, ville jeg kanskje si at spørsmålet ikke var et spørsmål engang. Og hva om en vilt fremmed person griper fatt i deg på gaten, stirrer deg inn i øynene og spør “Kva kjøpte du?”? -- Korrekt grammatikk er med andre ord ikke (alltid) avgjørende for hva vi kan og ikke kan si. Det faktum (hvis det er et faktum) at ingen sier “Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får,” skyldes ikke språklige restriksjoner. Vi unnlater å si slikt så lenge vi ikke har bruk for utsagnet. Men vi kan jo utmerket tenke oss setningen brukt som en kode eller som et passord, for eksempel, eller at setningen var en gåte, eller at den ble brukt som eksempel i en språkfilosofisk utreiing.
Men jeg tror ikke dette vil gjøre særlig inntrykk på Faarlund. Slike innvendinger er Faarlund vant med fra humanister. Forskere kan nærme seg språket på to måter, med et ytre og et indre perspektiv:
I det ytre perspektivet ser ein på språk i høve til sosiale og geografiske faktorar, og i høve til ulike sjangrar og bruksmåtar. I det indre perspektivet ser ein på språk som ein kognitiv eller mental gjenstand som set menneska i stand til å produsere og forstå ytringar. Forskningsobjektet finst dermed i hjernen hos den enkelte språkbrukaren, og forskninga går ut på å forstå kva slags fenomen menneskespråket er, og kva som gjer at vi er den einaste arten i dyreverda som har eit slikt språk.
Det indre tankespråket har vi “sjølvsagt ikkje direkte tilgang til”. Derfor stiller ikke Faarlund seg avvisende til det ytre perspektivet. Måten språk faktisk brukes på er den viktigste kilden til forskningsdata for den som interesserer seg for tankespråket. Men hvorfor anta at denne kognitive gjenstanden overhodet eksisterer? Fordi den må finnes! “Dette perspetikvet er … nødvendig for å forstå korleis barn lærer språk så tidleg og så raskt -- og utan systematisk opplæring.” Uten en eller annen kognitiv eller mental gjenstand i hjernen på den enkelte språkbruker hadde språkinnlæring vært en umulighet.
Wittgenstein gir en alternativ beskrivelse av hvordan språkinnlæring foregår:
Språkspillets opphav og primitive form er en reaksjon; det er først utfra denne at de mer kompliserte formene kan vokse… Jeg vil si at språket er en raffinering, “I begynnelsen var handlingen”. (Filosofi og Kultur s. 67)
Språket vokser ut av vårt førspråklige reaksjons- og handlingsmønster. Når spedbarnet er sultent, vrir det seg i sengen og gråter. Senere lærer barnet seg å peke på melkeflasken. Det lærer å si “Mat!”. Senere lærer barnet å si at det begynner å bli sultent, og snart må tenke på å middag, men at sulten ikke er prekær så det kan dra hjem å spise. Wittgenstein beskriver språkinnlæring som en prosess der vår primitive eller dyriske atferd gradvis raffineres og (delvis) erstattes av en annen, nemlig verbal, atferd. Utgangspunktet deler vi med mange andre dyr. Katten mjauer også ved kjøleskapet eller setter seg ned ved matskålen, omtrent slik småbarn gjør. Forskjellen er, som Norman Malcolm skriver et sted: “In the case of the infant, words and sentences will gradually emerge from such behavior. Not so with the cat.” (Wittgensteinian Themes s. 71)
Faarlund er enig i at mennesker, som andre dyr, kommuniserer ved hjelp av andre midler enn språk -- “ved gestar, ansiktsuttrykk, kroppsspråk, stemmeleie og så vidare”: “Det meste av ikkje-språklege kommunikasjonsmiddel har vi sams med andre apar.” Dette perspektivet er uomgjengelig for den som vil forstå språkbruk og menneskelig kommunikasjon, men for å forstå hva som “set menneska i stand til å produsere og forstå ytringar” og “kva slags fenomen menneskespråket er”, behøver vi det indre perspektivet.
Når ord og setninger vokser spontant frem hos spedbarn, men ikke hos katter og sjimpanser, kan nok hjerneforskjeller ha noe med saken å gjøre, men hypotesen om at språk primært er utviklet for tanken og sekundært er til for å snakke med forklarer ingenting. Teorien om en medfødt språkforståelse, som finnes (i folks hjerne) før og uavhengig av både språklig og ikke-språklig kommunikasjon med andre, er en misforståelse. Tankesettet overser hvordan språket og språkforståelsen vokser frem, hvordan barnet gradvis lærer seg å bruke språket, hvordan språket gradvis omformer barnets liv og barnets samliv med andre, samtidig som det er akkurat dét teorien ønsker å forklare.
"Tydinga [av orda] tillet så mykje tvitydigheit at språket blir lite eigna til kommunikasjon mellom menneske," påstår Peter Svenonius -- som om våre tanker var entydige så lenge de bare var tanker i hodet, men at de ble uklare straks vi forsøkte å sette ord på dem. Jeg avviser slett ikke at det av og til oppleves på denne måten; at vi gang på gang forsøker å forklare et eller annet, bare for å bli misforstått. Ordene tolkes ikke slik de er ment. Men kommunikasjon oppleves ikke alltid slik. Hvis vi forsøker å se vekk fra all “ikkje-språkleg kommunikasjon” i en samtale, vil vi ofte ha vanskelig for å vite om ordene er ironisk eller oppriktig ment, om den som snakker er fornøyd eller sint -- “kanskje er det,” som Faarlund skriver, “derfor det så lett blir oppheita diskusjon på sosiale medier som Facebook, der vi ikkje ser den vi diskuterer med” -- men all samtale foregår jo ikke på Facebook. Vi skiller ikke kroppsspråket, stemmeleiet, ansiktsuttrykket, kort sagt: måten ordene brukes på, fra ordenes betydning på denne måten.
Videre: Hva vil det si at mine tanker er entydige for meg? At jeg alltid vet hva jeg mener når jeg snakker! Men hva betyr dét? Betyr det at jeg alltid kan svare når det stilles spørsmål ved min ordbruk? Faarlund beskriver det indre perspektivet i språkvitenskapen som en interesse for “språket som ein mental gjenstand, som set oss i stand til å bruke språket”. Språket er altså det som setter oss i stand til å bruke språket? Eller er det sånn at når vi bruker språket, så er det en mental gjenstand vi bruker? Muligens er denne tanken flertydig bare i kommunikasjonen, men klar og tydelig -- i den betydningen at ingen kritiske spørsmål kan sette ham fast -- for Faarlund selv; men både Faarlund og Svenonius må da ha opplevd å uttrykke sine innerste tanker, bare for å motta spørsmål om de mente sånn eller sånn, uten selv å vite svaret. Det er en nokså hverdagslig erfaring at våre tanker avsløres som utydelige, og at kommunikasjonen bidrar til å gjøre våre tanker tydeligere også for oss selv.
