tirsdag 29. mai 2012

Nachspiel.

Endelig er containeren sendt. I skrivende stund befinner alt vårt jordiske gods seg på toget mot Tromsø. I løpet av neste uke sendes alt med skip til Longyearbyen. Der skal containeren vente på oss til vi ankommer byen 1. august. I morgen overrekker vi nøklene til leiligheten og tar en to måneders lang sommerferie.

Noe av det siste jeg gjorde før jeg forlater Oslo var å se Abigails Party på Nationaltheatret. Jeg har ikke skrevet om teater tidligere. Det skyldes ikke mitt forhold til kunstformen. Teateret ligger hjerte mitt nært. I flere år hadde jeg sesongkort ved Nationaltheatret. For skarve 1200 kroner (nå er prisen 1600) kunne jeg gå så ofte jeg lystet! I lange perioder var jeg i teateret flere ganger i uken. Vildanden i Eirik Stubøs regi -- den oppsetningen som mottok teaterprisen OBIE Award (Off-Broadway Theater Award) i 2006 -- så jeg seks ganger. Himmelweg (av Juan A. Mayorga Ruano) og Glassmenasjeriet (Tennessee Williams) så jeg fem ganger, Vente på Godot (Samuel Beckett) likeså. Alle sammen flotte oppsetninger. Men jeg er egentlig ikke særlig kresen. Jeg har noe av den samme fascinasjonen for teateret som Ingemar Bergman beskriver i Laterna magica. Jeg simpelthen elsker å gå i teater. Bare det at kremen av landets skuespillere står på scenen for meg...! Ja, det behøver ikke å være særlig dyktig skuespill heller, forresten. (Dette betyr ikke at jeg er helt ukritisk. Det har faktisk hendt at jeg har gått i pausen.)

Nei, grunnen til at jeg ikke har blogget om teater tidligere, er (foruten at jeg har hatt mindre tid til den slags i det siste) at referansen er så lokal. Filmer og bøker er globale: folk som leser bloggen min kan, uansett hvor de måtte befinne seg, undersøke de bøkene og filmene jeg skriver om. En teateroppsetning foregår på én scene: man må være i byen for å vite hva jeg snakker om. Dessuten kan en og samme oppsetning variere fra forestilling til forestilling avhengig av skuespillernes prestasjoner, publikums respons og så videre. (Stubøs Vildanden betonte komikken i Ibsens tekst. Jeg så stykket to dager på rad. Oppsetningen var identisk, likevel var den første forestillingen hysterisk morsom -- energien var skyhøy og publikum, ja skuespillerne også, boblet av latter -- mens den andre til sammenligning var en skuffelse.) Men jeg tillater meg et unntak på tampen av oslotilværelsen.

Om Abigails Party skriver Nationaltheatret:
Mike Leighs svarte komedie fra 1977 var opprinnelig en besk kommentar til Storbritannias voksende middelklasse på sent 1970-tall. I dag har Abigails Party kultstatus, og har blitt kalt et sosialt skrekkdrama – eller "the most painful hundred minutes in British comedy-drama". 
Dette låter som min type show. Jeg kjenner Mike Leigh som regissør av en rekke sterke mer eller mindre sosialrealistiske filmer. Jeg gikk til teateret og forventet noe i retning av Vera Drake eller Secrets & Lies. At jeg ble en smule skuffet er ikke Leighs feil. Regien var mitt problem. IdaLou Larsen kaller stilen intellektuelt distansert: 
Det paradoksale og kanskje aller mest imponerende, er at spillet deres er så distansert og overdrevent at de iblant på mesterlig vis nesten kan illudere som amatørskuespillere. Dermed blir teksten, og ikke karakterene, det viktigste i forestillingen, og her møter vi et enda større paradoks: En mer innholdsløs tekst skal man lete lenge etter. Intetsigende og banale replikker avslører personer som lever i en tabloid og kommersialisert verden. For dem betyr overflaten alt, de kommer aldri under den, og er heller ikke interessert i å gjøre det. Det fullstendig intetsigende ved absolutt alt som blir sagt aktualiserer på skremmende vis Abigail’s Party, og dette regigrepet understreker at stykket er en ubehagelig og foruroligende skildring av en verden vi alle gjenkjenner noe av.
Mye av dette er jeg enig i, skjønt jeg reagerte annerledes. Jeg så aldri poenget. Manierisme, tenkte jeg: teatralsk. Jeg er på ingen måte motstander av eksperimentelt teater. Jeg er nærmest fan av Jon Fosse (og Ionesco og Beckett som i alle fall før i tiden tilhørte avantgarden). Problemet med Arthur Nauzyciels oppsetning av Abigails Party var at jeg fikk inntrykk av at regissøren ikke stolte på (men lette etter måter hvormed å understreke) den komiske tomheten i Leighs tekst. Snarere enn gjenkjennelse, opplevde jeg regigrepene som hindringer i veien. Jeg ble, til forskjell fra IdaLou Larsen, aldri helt med på notene, og greide heller aldri å gi meg helt over. Også jeg ble overbevist om at man skal lete lenge etter en mer innholdsløs tekst, men dette var en innsikt jeg måtte kjempe for. Jeg lærte meg etterhvert å se forbi all staffasje, men bygget samtidig opp et intenst ønske om å se stykket regissert av Mike Leigh selv. 

fredag 25. mai 2012

Kritikk og toleranse.

I dette intervjuet (lyden er her) vender Martha Nussbaum atter tilbake til skolens demokratiske betydning. (Hun lanserer ny bok. The New Religious Intolerance later til å ta opp tråden fra Not for Profit.) Mennesker har en evolusjonær frykt for alt fremmed. Fredlig og respektfull sameksistens i vår multikulturelle verden fordrer derfor at vi motarbeider denne medfødte fremmedfrykten. Fordommer og intoleranse må erstattes med innsikt og respekt. Hvis "Små barn av regnbuen" peker ut målet, går veien gjennom studier av andre kulturer og religioner, og gjennom selvrefleksjon i lys andre måter å se og leve på.

Nussbaum nevner forslaget om å forby slør som et eksempel på slik intoleranse. Mange vil stille seg uforstående til det. Skal man virkelig tillate alt i regnbuens navn? Ser man ikke at niqab og burkha er kvinneundertrykkende? Disse klesdraktene uttrykker det tradisjonelle synet at menn skal kontrollere sine kvinner, særlig deres seksualitet. Så, ja, man er intolerant, men bare til slike holdninger. At intoleransen i dette tilfellet rammer arabiske klesvaner, er en tilfeldighet. Det har ingen ting med kulturell diskriminering å gjøre. Man tolererer ingen kulturelle uttrykk som underbygger oppfatningen om at kvinner er menn underdanige.


Ofte er denne kritikken -- slik forstår jeg Nussbaum -- problematisk. Ikke fordi kritikken er for krass (selv om den kan være det også), men fordi det kun er ihuga feminister som virkelig kan underskrive på siste setning i avsnittet over. Mange som ønsker å forby burkhaen har nemlig ingen problemer med andre og mer hjemlige uttrykk for seksualisering av kvinner. Nussbaum tenker blant annet på pornografi, men ikke bare det. Hun tenker også på pin up-aktige reklamer for sexy klær til småjenter. Mange ønsker -- med mer eller mindre feministisk begrunnelse -- å forby kvinner å bære slør i det offentlige rom, men finner ingen ting å si på at bilder av bortimot nakne kvinner tapetserer veggene i dette offentlige rommet.

Et mulig svar på anklagene om inkonsistens og hykleri er å gjøre dette til et spørsmål om frihet. Liberalere gjør ofte det. Hvis jenter tvinges til å kle seg sexy, forstørre brystene eller strippe for penger, er det naturligvis ingen som forsvarer det, men hvis hun selv velger å slå inn på den veien vil man heller ikke nekte henne det. Kjernen i dette argumentet kan man knapt være uenig i. Det er -- uansett hva man ellers måtte mene om sexy badedrakter til småjenter -- langt verre hvis jenter tvinges inn i dem enn hvis de kler seg sånn etter eget ønske. Er ikke dette en vesentlig forskjell mellom jenter i bikini og jenter i burkha?

Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet ikke nok om det, men vet at mange jenter svarer at de ikke er tvunget til å bære slør heller, men at de har valgt det selv. Er alt i orden da? Så enkelt er det kanskje ikke. For, skal vi snakke om tvang, må vi jo først snakke om motstand -- tvang er noe man utsettes for mot sin vilje -- men disse burkha-kledde jentene har kanskje aldri sett noe reelt alternativ og følgelig heller aldri nektet. Kanskje er det derfor de aldri har opplevd tvang? Kanskje jentene er oppdratt slik at heldekkende slør fremstår som det eneste anstendige antrekket? Men kan vi da snakke om et fritt valg? Svaret på dette spørsmålet vil trolig avhenge av ditt syn på burkha. Oppfatter du burkha som et flott plagg, vil du neppe komme på å spørre engang -- "Er det virkelig du som vil dette?," er et spørsmål vi stort sett stiller når vi finner dét bortimot utenkelig. Oppfatter du burkha på den måten -- altså som et problematisk antrekk --, antar du kanskje at sløret skjuler en eller annen form for undertrykkelse uansett hva jentene måtte svare. Mange trekker jentenes egenmelding i tvil på denne måten. Noen mistenker at jentene bevisst holder sannheten skjult av frykt for represalier. Andre mistenker at sannheten er skjult også for jentene. Man betviler ikke at jentene har følt seg frie i sine valg, men mistenker at denne følelsen lurer jentene; at valgene ikke samsvarer med jentenes egentlige interesser, men uttrykker verdiene til den (ufrie og kvinneundertrykkende) kulturen de er vokst opp i.

Vanligvis slår vi oss til ro med at alt er ok så lenge valgene stemmer med personens verdier. Men vi kan jo alltids spørre hvor disse verdiene kommer fra. Dem har jo vedkommende ikke valgt. Dette er en logisk bemerkning om grensen for personlig valgfrihet. Et genuint valg må fattes mot en bakgrunn. For virkelig å kunne velge, snarere enn bare å plukke et vilkårlig alternativ, må vi på forhånd ha visse preferanser og verdier. Absolutt valgfrihet er en umulighet. Vi kan ikke velge den bakgrunnen mot hvilken vi gjør våre valg! Noe er alltid gitt -- hvem våre foreldre er, for eksempel, og hvilken tid og kultur vi vokser opp i. Som regel skjenker vi ikke denne bakgrunnen en tanke. Så lenge ingen tvinger, presser eller lurer vedkommende, oppfatter vi de valgene hun gjør som autonome og frie, og vi tror på hennes ord når hun uttrykker sine ønsker og preferanser. Men når vedkommendes preferanser virker tvilsomme eller urimelige, trer den kulturelle bakgrunnen frem fra mørket. Man spør hvor hun kan ha fått disse preferansene fra. Det er dette som skjer når vesterlendinger hører at jenter velger å kle seg i burkha. "Hvordan kan noen selv velge å iføre seg en slik drakt?" Spørsmålet stilles ikke til jentene. Spørsmålet fisker ikke etter hva jentene tenkte da de tok sin beslutning. Man ber om en dypere forklaring, en forklaring som går bakenfor jentenes selvforståelse og som kan forklare denne selvforståelsen og hvorfor de velger som de gjør.

Å gå bak andres selvforståelse i håp om å forklare hvorfor de forstår seg selv som de gjør, innebærer på sett og vis å underkjenne deres selvforståelse ("Du tror du ønsker x på grunn av..., men i virkeligheten er forklaringen..."), så her kreves det ydmykhet. Hvis kvinnene oppfatter burkha som et positivt uttrykk for kvinnelighet innenfor islam og virkelig ønsker å kle seg slik og jeg hevder at de tar feil og lar seg lure av falske følelser, så er det bare krenkende. Ønsker jeg mer enn å sjikanere må jeg gjøre et ekte (og ikke-nedlatende) forsøk på å lære dem å se seg selv slik jeg gjør. Å tvinge en objektiverende beskrivelse nedover hodet på folk (omtrent slik Richard Dawkins forsøker på dem han mener lider av vrangforestillinger) vil neppe hjelpe dem vi ønsker å hjelpe, men snarere drive dem inn i en forknytt forsvarsposisjon. Hvis felles forståelse av fenomenet er målet, er dialog veien å gå. Dét krever ydmykhet på vegne av egne oppfatninger ("kanskje tar jeg feil") og -- hvilket er samme sak -- en åpenhet overfor motpartens synspunkter.

Folk liker sjelden å få sin selvforståelse problematisert, enten kritikken er nedlatende eller ei. Vi tror vi kjenner oss selv bedre enn andre noen sinne kan. Ofte er det riktig, men ikke alltid. Av og til er det beste stedet for observasjon litt på avstand. Det er en nokså dagligdags erfaring at andre forstår våre motiver bedre enn vi selv gjør, som når min kone forutsier mine valg før jeg vet hva jeg vil. Min kone kjenner meg godt, og som regel er nok intim kjennskap en forutsetning; men på den andre siden er det jo en likeså dagligdags erfaring at man blir blind for det man alltid har foran seg. Så noen ganger hjelper det kanskje at det kommer folk fra andre kulturer og ser ting med helt nye øyne?-- Dette synes i alle fall som en mulig begrunnelse for å dra igang denne feministiske diskusjonen av burkha.

Men dette fordrer ydmykhet. Ingen liker en bezzerwizzer. Skal andre gidde å lytte til deg, må du selv være villig til å lytte til dem og være innstilt på at deres synspunkter kan overbevise deg om at du tar feil. Det kreves åpenhet overfor kraften i de beste argumenter. Dette er opplagt, men vanskelig -- men åpen og redelig diskusjon (til forskjell fra debatt, av fransk dèbat, å slå ned) er vanskelig. Enda verre er det å være åpen og selvkritisk i møtet med fremmede kulturer. Det kan sitte langt inne å innrømme at også det motsatte må gjelde, naturligvis -- altså at andres syn på oss kan belyse sider ved vår kultur som før har ligget i mørket.

Spør vi muslimer, er det mange blant dem som ser på våre lettkledde jenter på parallelt vis: som produketer av (ofre for) sin kultur. Jentene føler kanskje at de følger sin vilje, men bare fordi deres vilje og verdier er formet av en ubluferdig kultur! (Faktisk oppgir en del innvandrerforeldre frykten for at dette skal ramme også deres døtre som en av grunnene til streng oppdragelse og krav om tradisjonell påkledning.)

Jeg vet ikke hvor korrekt akkurat dette er (skjønt, som far til to små jenter må jeg medgi at jeg deler noe av bekymringen), men det er heller ikke poenget. Poenget er at den som vil belære andre ikke kan påberope seg imunitet: Man kan ikke med rette kreve ydmyk åpenhet av andre hvis man selv er hermetisk lukket i sin egen selvforståelse. Jeg tror dette er noe av Nussbaums poeng også. Toleranse vil ikke si at vi aksepterer alt eller unnlater å kritisere det som kritiseres bør. Fredlig sameksistens er ikke forbeholdt Kardemommeby. Men fredlig sameksistens forutsetter blant annet fleksibilitet, respekt og ikke minst likeverdighet. Kritikk av muslimske kjønnsrollemønstre kan i og for seg være berettiget (skjønt jeg tror forbud er et blindspor), men håper vi å gjøre en forskjell må vi gi dem en grunn til å høre på kritikken vår. Så lenge vi unnlater å vende det samme feministiske søkelyset mot oss selv, eller lukker øynene når andre gjør det, ender vi opp i diskvalifiserende moralisme.

onsdag 23. mai 2012

Il faut cultiver notre jardain.

Jeg har "alltid" notert mer eller mindre filosofiske strøtanker, observasjoner og kommentarer til nyheter, filmer jeg har sett og bøker jeg har lest. Før i tiden hadde jeg bestandig en liten notisbok for hånden, skulle tanken slå meg. Mange har nok sett meg på bussen, på parkbenken, mellom hyllene i matbutikken, ja til og med vandrende gatelangs med penn og nese nede i en fillete notisbok. Redselen for at tanken skulle gå i glemmeboka var ikke hele forklaringen, jeg tenker også bedre med penn og papir. Jeg har så lett for å bli distrahert. Jeg kan gyve løs på alvorlige spørsmål, men hvis ingenting holder meg på plass, kan jeg "våkne opp" i en eller annen triviell bakevje uten å ane hvordan jeg havnet der. Å skrive er en måte å disiplinere tankene på. Simone Weil har sagt noe om dette -- om skriving som en form for konsentrert fordypning. Mer kritisk er jeg også når jeg skriver. Så lenge tankene befinner seg inne i hodet har de et drømmeaktig skjær over seg. De forekommer meg ofte bedre enn de faktisk er. Jeg setter dem ned på papiret for å prøve om de holder. Ganske ofte sprekker de i dagslyset.

"Jeg tenker faktisk med pennen, for mitt hode vet ingenting om det min hånd skriver," sier Wittgenstein et sted. Jeg er usikker på hva dette innebærer. Wittgenstein mener neppe at filosofi er en form for automatskrift. Hvis følelsen av å være et slags medium er tegnet på genialitet, kommer jeg heller aldri til å forstå. Et annet sted sier han imidlertid: "Når jeg skriver, foregriper jeg ofte min tanke." Dette virker som en beslektet bemerkning, og denne erfaringen kan jeg dra kjensel på. Å sette en tanke på papiret setter ofte noe igang. Pennen løper løpsk med assosiasjoner, forbehold, innvendinger og moteksempler. Jeg aner ikke hva som befinner seg rundt neste sving. Å skrive fortoner seg ofte som en oppdagelsesferd.

Disse notatbøkene mine hadde likevel alltid noe uforpliktende ved seg. Jeg hadde ingen leser å tenke på. Det var aldri meningen å vise notatene til noen. Det var kun meg og tankene mine. Å administrere en blogg har strammet opp skriveriene. Å gjøre seg forstått er noe annet enn å gjøre sine tanker om til bokstaver: man må sette tankene inn i en sammenheng så også andre kan se deres betydning -- leseren aner jo ikke hva jeg gikk og tenkte på der og da: jeg må vise hva jeg mener; å skrive for andre innebærer også å gi tankene en form, organisere dem i en rekkefølge og finne formuleringer som andre (og for meg helt ukjente) personer kan ta stilling til. Bloggingen har med andre ord gjort skribleriene mine mer raffinerte.

Å administrere en blogg forplikter også på andre måter. Går det for lang tid siden forrige innlegg, begynner jeg aktivt å lete etter ting å skrive om. Dette er i grunnen ganske pussig, for jeg skylder jo ingen å drive med dette, men det er akkurat som om bloggen trenger vann med jevne mellomrom. Dette innlegget, for eksempel, har vært en slik dråpe i nøden. Det har liksom blitt min oppgave å forhindre dette filosofiske hjørnet av verdensveven fra å visne hen og dø.

onsdag 16. mai 2012

Hurra, hurra, hurraaaa!

Gratulerer med (morgen)dagen alle sammen!

Det har vært så som så med bloggingen i det siste. Jeg pusler med et par innlegg når jeg får tid, men med jobb, småbarn og ikke minst flytteplaner, er det grenser for hva jeg rekker.

17. mai-tog i Longyearbyen.
Min kone og jeg har bodd i samme lille leilighet på Tøyen i seks år; ungene har aldri bodd noe annet sted. Innendørs er det trangt, og utendørs utrivelig: det er asfalt og betong (og søppel) på alle kanter, hektisk trafikk overalt og altfor langt til skogens ro -- ikke noe sted for småbarn, ikke voksne heller, egentlig. (Jeg er vokst opp i et stort hus med hage oppunder skogkanten.) Så i slutten av denne måneden flykter flytter familien på landet, nærmere bestemt til Landet med de kalde kyster.

Men først skal vi ta en (velfortjent) ferie, litt i inn- og litt i utland. Bloggingen vil derfor være enda mer sporadisk de første par månedene, men jeg håper å komme i form igjen når vi har funnet roen i Arktis.

mandag 7. mai 2012

Un cuento chino.

Mennesker kan nøle med å hjelpe andre i nød. Det man plukker opp kan man ikke bare kaste fra seg igjen, skulle det oppstå komplikasjoner, nei, man påtar seg å forsøke å finne en løsning. Mange vegrer seg eller velger å se en annen vei på grunn av "the prospect of becoming emotionally entangled beyond their capacity to cope," som Raimond Gaita skriver i Philosopher's Dog. For straks man griper inn er terningene kastet, og ingen vet sikkert hva involveringen krever av oss. Hovedpersonen i Chinese Take-Away får seg en slik overraskelse.


Filmen er som en moderne variant av parabelen om den barmhjertige samaritan, der det meste går på tverke. Herberget er fullt, så samaritaneren ender opp med å måtte huse ransofferet selv, hvilket passer ham mildt sagt dårlig. Men ikke nok med det: offeret er helt ny i landet, ukjent med alle dets skikker og forstår ikke et ord av språket. Han er kinesisk og snakker utelukkende mandarin.

Det er med andre ord duket for forviklinger. Filmen er tidvis svært morsom, men betegnelsen komedie gir (i alle fall meg) altfor lettbente assosiasjoner. Jeg vil heller kalle den et humoristisk drama, der humoren stort sett skriver seg fra de pussige episodene som nødvendigvis følger av den uvante (men stort sett troverdige og realistisk fremstilte) situasjonen hovedpersonen tilfeldigvis har havnet i, og ikke minst fra den lakoniske og usvikelig pragmatiske måten hvorpå han forsøker å komme seg ut igjen. Hans uttalte motivsajon er å bli kvitt det kinesiske problemet sitt på raskest mulig vis, men så enkelt er det nok ikke. Han forlater gutten på gaten, men vender tilbake, oppgitt over egen dårlige samvittighet.

Et hovedtema i filmen er hvordan folk, på godt og ondt, vikles inn i hverandres liv, også mot egen vilje. Hovedpersonen har over tid reist et bolverk mot verden. Han bor alene, jobber alene, bruker all fritid på ensomme hobbyer, og jager vekk de minste tilløp til vennskaplighet. Han virker emosjonelt uinntakelig, og mangler tilsynelatende enhver interesse for intime relasjoner. Men straks den kinesiske gutten får foten innenfor, begynner døren sakte og knirkende å gli opp....

Det er ikke underlig at jeg likte filmen. Hovedpersonen er som hentet ut av en Bent Hamer-film. Gretne enstøinger som lever tvers gjennom regelmessige liv, som teller hver eneste spiker i jernvarehandelen, slukker nattbordslampen på slaget 23 hver eneste kveld, og som dertil samler på små glassfigurer og absurde avisnotiser, er hans spesialitet. Dessuten har hovedhistorien flere likheter med Mannen uten minne, en av mine favorittfilmer, bare litt ekstra krydret. Dette foregår tross alt i Argentina.

En gretten kommentar til slutt: Hvorfor i alle dager har filmen fått navnet "Chinese Take-Away"!? Tittelen gir riktignok dobbel mening. Gutten er jo i en viss forstand en kinesisk pakke hovedpersonen tar med hjem, og etterhvert begynner han å bestille kinesisk mat så budgutten kan være tolk. Men filmen heter jo Un cuento chino, for svingende -- "En kinesisk historie". Skal filmer ha utenlandske titler på norske kinoer, kan man godt beholde originalen, og hvis man vil bort fra japanske, franske, kinesiske og spanske filmtitler, kan man i det minste gi dem norske navn.

torsdag 3. mai 2012

Gal banal.

"Ett argument för att mördaren inte kan ha varit galen är det målmedvetna och rationella sätt på vilket han planlagt sina dåd. En galning, tänker man sig, kan inte ha den klartänkthet och uthållighet som krävs för ett så krävande tankearbete. Men människor kan vara galna på olika sätt," skriver Lars Hertzberg i et blogginnlegg der han anfører noen argumenter for at Anders Behring Breivik likevel bør anses som gal. Galskap er ikke ensbetydende med kaotiske tanker og usammenhengende tale.

Hertzberg begynner med å sitere G.K. Chesterton: "The madman is not the man who has lost his reason. He is the man who has lost everything except his reason." Hvis vi oversetter sitatet på følgende måte: "Galningen er ikke han som har mistet sin evne til å tenke rasjonelt. Det er han som har mistet alt bortsett fra evnen til rasjonell tenkning," så virker dét nokså treffende for ABB, i alle fall hvis vi med "rasjonell tenkning" utelukkende mener evnen til logisk og målrettet tenkning. Imidlertid har det engelske ordet "reason" mange andre mulige oversettelser på norsk. "Reasonable" kan bety "veloverveid", "innsiktsfull", "fornuftig", "forstandig", "rettferdig" og mye annet. Da virker ikke ABB reasonable i det hele tatt. Mennesker kan altså være tankeløse på ulike måter også.

Under rettsaken mot Adolf Eichman ble Hannah Arendt slått av mannens 
manglende refleksjonsdybde. Eichman var arkitekten bak nazistenes industrielle folkemord under andre verdenskrig. Men Eichman hadde bare gjort jobben sin. Hans oppgave hadde vært å løse alle praktiske og administrative utfordringer forbundet med å sende millioner av mennesker i gasskammeret, og den oppgaven løste han løst helt skruppelløst, ikke fordi han var overbevist nazist, hatet jøder eller fordi han var så full av ondskap, men fordi han var en pliktoppfyllende kontorist -- og fordi han i sin tankeløse målrasjonalitet ganske enkelt ikke så annet enn kolonner av tall på et papir. Arendt kalte dette banal ondskap.

Adolf Eichman drepte aldri et menneske egenhendig, han flyttet bare papirer; så ABBs gjerninger er grusomme på en langt mer direkte måte, men i og med at også hans forståelse av ondskapen er så begrenset, vet jeg ikke om vi kan snakke om demonisk ondskap her heller. "Banal ondskap" er kanskje ikke rett betegnelse, men at morderen lever i en dypt banal tankeverden er det liten tvil om. Da tenker jeg ikke på at hans ideologiske virkelighetsbilde bærer alle klassiske tegn på konspiranoia, ei heller på at han har et urealistisk selvbilde, blåst opp til Vidkun Qvislings størrelse. Jeg tenker på det at morderen greier å gi en empirisk troverdig redegjørelse for alle tekniske, ja også alle grufulle detaljer fra 22. juli (ikke at morderen ser noen distinksjon her: for ham er alt tekniske detaljer: alt fra fremstilling av falsk politi-id til "oppfølgingsskudd" beskrives i det samme upersonlige språket), men at ingenting lenger står til troende straks han prøver si noe dypere og mer reflektert om sine handlinger. Han virker ute av stand til å komme nærmere en moralsk forståelse av sine ugjerninger enn den innlærte frasen "grusomt men nødvendig". Og jeg tenker på (noe som virkelig har slått meg i løpet av de første ukene i retten) at mannens selvrefleksjoner og tilløp til ideologiske taler kun fortoner seg som én banal klisjé etter den andre. Alt virker innlært.


Her er noen eksempler. 1) ABB omtaler seg selv som "voldelig høyreekstremist". Det er mulig folk i dette miljøet omtaler seg selv slik, men i mine ører låter dette mest som en merkelapp andre klistrer på dem, omtrent som når vi kaller en annen en gris ved matbordet. I en selverklæring låter det slett ikke som noen hedersbetegnelse, snarere som en bekjennelse fra et AA-møte: "Hei, mitt navn er X, og jeg er voldelig høyreekstremist". 2) ABB har en tendens til å forklare sine motiver omtrent slik Heideggers Das Man ville gjort. På direkte spørsmål fra aktor har han i løpet av rettsaken svart at han mener dette og hint, fordi dette er hva alle sanne kulturkonservative/alle sanne nasjonalister mener. ("Nei, altså utgangspunktet er at militante nasjonalister i utgangspunktet, jeg inkludert, ser på politiet som sine brødre og inkludert militæret som sine brødre, vi vet jo at i fremtiden...," og så videre.) Eller som småbarn pleier å si: Fordi pappa har sagt det. Dette er ikke bare et spørsmål om svak språkbeherskelse under pressede omstendigheter, tror jeg: Motivasjonen hans virker helt og holdent å bestå av løsrevne sitater. 3) Dette er helt i tråd med at mannens magnum opus, det såkalte kompendiet, som inneholder hans totale ideologiske tankeverden, er produsert ved klipp og lim-metoden.