fredag 31. desember 2010

Små tuer og store lass.

Små detaljer kan av og til forandre et helt bilde.

Vi var ute og kjørte bil i går, min kone og jeg. Vi skulle i butikken. Vi småpratet -- antakelig om trafikken som var spesielt travel akkurat da. Plutselig hørte vi et realt kremt fra baksetet. Vi måtte le. Lyden var så overraskende. I baksetet satt vår seks måneder gamle datter -- og kremtet! Som en voksen! I et komisk glimt hørte vi liksom lyden av vår datters fremtid.

Tankene mine gikk til en opplevelse jeg hadde i en dyrehage for noen år siden. En kapucinape satt stille bak gitteret. Den plukket seg dovent i pelsen, åt lusene sine og kikket ned på meg som fra en fremmed verden. Jeg stirret tilbake, men mistet snart interessen og begynte å se meg om etter reptilhuset. Apen engasjerte meg ikke. Den klødde seg energisk bak øret med bakbeinet, men jeg så det liksom bare i det fjerne. I det jeg snudde meg for å gå nøys apekatten. En så velkjent, ja menneskelig lyd! Jeg bråsnudde -- og så ikke lenger en hårete maske bak gitterveggene, men et åpent, livlig ansikt. Våre øyne møttes, og jeg ble pinlig berørt, slik jeg ofte blir ved andres påsyn -- ikke minst når de kniper meg i kikking. Fyren bak gitteret var med ett rykket helt nær. Han var ikke lenger en gjenstand på utstilling. Avstanden mellom oss var borte, bare opprettholdt av et stengsel av kaldt metall. -- Jeg fikk aldri sett reptilene.

(Det var lengsel i det blikket jeg så, en lengsel ut, og bebreidelse, en bebreidelse av meg som godtok buret -- og jeg kjente meg truffet. Naturligvis var både lengselen og bebreidelsen diktning fra min side -- apekatter tenker ikke slike tanker; men opplevelsen av likhet som det nyset vekket var så sterk at spørsmålene om dyrehagenes legitimitet uvegerlig trengte seg på -- en effekt som åpenbart ble forsterket av det faktum at dyrene i denne dyrehagen levde under nokså kummerlige kår. Og jeg spurte meg selv om ikke dyrehager, i alle fall tradisjonelle dyrehager med bur og betong, bunner i og bidrar til å opprettholde usunne holdninger til våre medskapninger.)

Alt dette som følge av noe så prosaisk som et lite nys.

mandag 27. desember 2010

Juleunderholdning, og til det nye året.

God Jul!

Når årets julehefter er lest ut, her er noe forslag til underholdning i romjulen.

Filosofiska rummet er et filosofiprogram som går på P1 i Sveriges radio. Som regel møtes to-tre filosofer til diskusjon under ledelse av en programleder. BBCs In Our Time er bygd over samme lest, men favner tematisk langt bredere og drøfter foruten filosofiske også religiøse, historiske og vitenskapelige spørsmål.

Philosophy Bites inviterer én filosof et par ganger i måneden til å diskutere spørsmål de er særlig opptatt av for tiden. Ganske ofte er utgangspunktet en bok eller artikkel. Intervjuene varer omlag 15 minutter. De er sterkt men kyndig redigert. Produsentene er selv filosofer. De samme folkene står bak Ethics Bites. Den podkasten er forlengst avsluttet, men inneholder flere interessante intervjuer. Som navnet tilsier er temaet av moralfilosofisk karakter. Philosopher's Zone er et australsk radioprogram. Intervjuene er lengre og uredigerte. Også her er programlederen utdannet filosof. Elucidations er en månedlig podkastserie fra Chicago University. Diskusjonene varer omlag en halv time, og er ofte nokså dyptloddende. Akademisk.

Rationally Speaking er en språk- og tankekritisk podkast. Jeg har ikke fått lyttet til mange episoder, men den virker ok.

Her er to historiske podkaster. Philosophy: The Classics er en avkortet podkastversjon av en bok med samme tittel av Nigel Warburton (en av mennene bak Philosophy og Ethics Bites). Serien tar for seg -- på analytisk, men ikke for komplisert vis -- filosofiske klassiskere i kronologisk rekkefølge, fra Platon til John S Mill. History of Philosophy Without Any Gaps er en nyoppstartet serie. Serien tar mål av seg til å guide lytteren gjennom hele filosofihistorien (den vestlige) uten hull, det vil si: her presenteres ikke bare kjente navn og titler, men også ukjente og stort sett glemte tenkere og tanker. Episodene varer mellom 10 og 20 minutter. Tonen er lett, det samme innholdet. Dette kan endre seg ettersom historien skrider fremover. Til nå handler episodene om de såkalte førsokratiske filosofene, folk man vet lite om og som er vel så mye mytiske som historiske personligheter.

To lenker som passer for høytiden. I Say Hello to My Little Friend (som jeg kjenner lite) drøftes religionfilosofiske og teologiske spørsmål. Bakmannen er religionsfilosof. Podkasten skryter av å være New Zealands mest populære. Closer to the Truth inneholder en serie videointervjuer med Alvin Plantinga.  Plantinga regnes av mange som vår tids store religionsfilosof. Tema: blant annet Gud og religion. (Her finner man også intervjuer med andre personer.)

David Chalmers' omfattende samling av egne og andres online-artikler kan også anbefales, særlig for den med interesse for sinns-, persepsjons- og bevissthetsfilosofi.

torsdag 16. desember 2010

Rovdyrenes plass i verden, og menneskets.

I urørt natur må beitedyr leve med ulv og gaupe hele året. Disse vil drepe alle svake individer etter en grusom jakt. ”Når menneskene rår får dyrene leve i fred mesteparten av året, og når de blir skutt er det forventet at de dør øyeblikkelig med minimal lidelse.” ”Dagens viltpolitikk bestemmer jaktkvoter ut fra at bestandene skal bli størst mulig, men ikke så store at det ikke blir nok mat til alle. Når dyr slaktes skal det skje i begrensede perioder, man skal ikke drepe kuer med kalver, man skal drepe så smertefritt og med så liten lidelse som mulig.” Når ”rovdyra gjør jobben blir lidelsene større for dyra. Vil ikke det da tilsi at den ’siviliserte’ måten er best for dyra?”

Spørsmålet ble stilt i et par kommentarer til et tidligere innlegg. Her er et slags svar.

Det er visse momenter jeg er skeptisk til. Eksempelvis det at byttedyr dør raskere og mindre smertefullt når mennesker tar dem enn når (andre) rovdyr er jegeren. Påstanden synes umulig å undersøke, og selv om den skulle peke i retning av noe korrekt er det neppe snakk om en absolutt sannhet, ettersom det hvert år dokumenteres mange skadeskytninger -- og dét er kun de innrapporterte tilfellene. Videre kan det innvendes at rovdyrstrategien er bedre med tanke på helsetilstanden i naturen. Rovdyr plukker systematisk ut svake og syke individer; de er skogens renovatører. Menneskene tar andre hensyn. Hvor ofte hører vi ikke jegere skryte av størrelsen på byttet!

Men i bunn og grunn deler jeg ubehaget ved all lidelsen i naturen. Og jeg oppfatter spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den som viktig. Men det er noe ved denne tilnærmingen til spørsmålet jeg stritter imot. Det har dels med jakt å gjøre – egentlig all jakt, men primært tenker jeg på jakt utført av mennesker -- som jeg ikke greier (egentlig: ikke ønsker å forsøke) å bli særlig entusiastisk over. Men primært er det rovdyrenes tiltenkte skjebne – og menneskenes rolle som lovgiver, dommer og iverksetter av skjebnen -- som gjør meg urolig.

“Viewed from a distance, the natural world often presents a vista of sublime, majestic placidity. Yet beneath the foliage and hidden from the distant eye, a vast, unceasing slaughter rages,” skriver filosofen Jeff McMahan i en omdiskutert artikkel. Dette er forbausende likt disse ordene av Albert Schweitzer: ”Sett utenfra er naturen skjønn og storslått, men å lese i dens bok er uhyggelig. Og dens grusomhet er så meningsløs!” Jeg deler fullt og helt dette tvisynet på naturen. Å se filmer av ulv som nedlegger hjortedyr, eller å se sin egen katt fange, leke med og drepe en mus – i noen tilfeller bare for moro – er ubehagelig. Men mitt ubehag ved grusomhetene i naturen minner mer om skuffelse og sorg enn om en harme som gir meg lyst til å få en slutt på dem. Jeg kan nok forsøke å stanse et blodbad når jeg ser et, men min forferdelse over naturens vis gir meg ikke lyst til å endre naturen. I så måte har jeg mer sans for Albert Schweitzers eksistensielle forferdelse i møte med naturens baksider enn McMahans brett-opp-ermene-og-gjør-noe-med-problemet-reaksjon. “If I had been in a position to design and create a world, I would have tried to arrange for all conscious individuals to be able to survive without tormenting and killing other conscious individuals,” skriver McMahan, som spør om vi ikke, for å senke mengden lidelse i naturen, på en eller annen ikke-forferdelig måte burde forsøke å utrydde alle kjøttetende dyr.

Jeg er på sett og vis enig i at Hakkebakkeskogen eller den gammeltestamentlige visjonen av paradis der ungløven og kalven gresser side om side, hadde vært en bedre verden enn den vi lever i. Ja, mitt ubehag ved tanken på naturens gru er (tror jeg) en reaksjon på at verden ikke ser slik ut. Likevel finner jeg McMahans tanker dypt fremmed.

Ikke fordi, som McMahan innrømmer i sin første artikkel og utdyper her, at slike inngrep i naturen potensielt har uante og katastrofale følger. Ei heller fordi det virker fåfengt å forsøke å utrydde lidelse fra naturen, skjønt det gjør det. Problemet er snarere oppfatningen at hvis det lot seg gjøre å avvikle alle rovdyrarter uten økologisk katastrofale følger, så er dette noe vi har tillatelse til og seriøst burde vurdere. Fremmedheten skyldes trolig at jeg ser kattens lek med musen som en annen type problem enn McMahan; at jeg – i likhet med Schweitzer -- oppfatter naturlig lidelse som et eksistensielt problem (som når man oppdager mørke sider ved en man elsker), der skuffelse er den naturlige reaksjonen, mens McMahan ser dette mer som et moralsk problem og et forvaltningsspørsmål.

Jeg er ikke dermed imot enhver menneskelig inngripen i naturen; og mener ikke at vi skal trekke oss ut av naturen og la den være i fred. ”In fact we can’t leave nature alone,” som McMahan skriver. ”We are a part of it, as much as any other animal.” Dessuten har jeg allerede sagt at jeg nok vil ønske å stanse blodbad jeg blir vitne til (hvis det ikke er for farlig). Og jeg er stort sett positiv til å gripe inn for å redde utryddingstruete arter som uten vår hjelp vil dø ut. Dette siste oppfatter jeg som et viktig forvaltningsspørsmål. (Avgjørende for naturforvaltningens karakter er hvilken innstilling man griper inn i naturen med og hvor omfattende inngrepene er.) Ulikt McMahan mener jeg ikke at rovdyr – ei heller våre store rovdyr – i utgangspunktet (fordi de er rovdyr) er mindre bevaringsverdig enn andre arter.

En slik innstilling slår meg som respektløs. Forslaget om å administrere naturen på en måte som gjør at alle kjøttetere forsvinner, enten ved at de dør ut eller ved at vi griper inn i deres genetiske arvematerieale og forvandler dem til gressetere, er et menneskelig forslag, altfor menneskelig. I én forstand er denne holdningen til naturen parallel med den som legger menneskelig nytte til grunn for alle vurderinger. I det ene tilfellet er det de artene vi mennesker har direkte nytte av som er av størst verdi. I det andre er det de artene som best tilfredsstiller et visst moralsyn som er av størst verdi. I begge fall er mennesket alle tings målestav.

Forslaget gir meg lyst til å trekke frem advarselen mot å leke Gud. Med det mener jeg (omtrent) at vi ikke må fatte beslutninger som ikke er våre (eller noens) beslutninger å fatte. Naturen tilhører ikke oss, men vi den. Naturen fortjener ærefrykt, og vi har ikke noe med å forsøke å forme den i vårt bilde. Dette blir bare slagord, jeg vet det – men jeg finner det vanskelig å uttrykke min grunnholdning (og forklare min reaksjon på de nevnte forslagene) klarere. McMahan blir neppe mer imponert over slike formuleringer enn jeg er over hans tankeeksperiment. Jeg makter ikke å ta hans forslag alvorlig, mens han nok vil insistere på at tankeeksperimentet er ment i fullt alvor. Jeg finner påstanden om at alle rovdyr bør fases ut absurd, og begrunner min vegring mot å være med på leken med at vi ikke har noen rett til å fatte slike beslutninger. Og jeg føler meg trygg på at McMahan vil replisere at vi så visst har rett, kanskje også en plikt, til å ta forslaget på alvor. Jeg ser ingen måte å løse denne floken på. Årsaken er at uenigheten ikke handler om moral, men om noe dypere, ikke om at den ene finner naturens lidelser problematiske og den andre ikke, men at vi ser ubehagelighetene i ulikt lys. I bunn og grunn handler det om ulike syn på hva som er menneskets rettmessige plass i verden.

tirsdag 7. desember 2010

Ateisme: anti-teisme og ikke-tro.

Jeg leser Atheism, A Very Short Introduction av filosofen Julian Baggini. (Boken finnes også på norsk.) Foreløpig har jeg bare lest første kapittel og bladd litt rundt; men den virker ok -- velskrevet, slik Baggini har for vane, og lettleset også for ikke-filosofer. Tonen er en helt annen enn den vi er blitt vant med fra ateisters penn i det siste. Baggini er ingen militant nyateist à la trekløveret Dawkins, Hitchens og Harris. Teksten preges av sober diskusjon, argumenter og neddempet retorikk snarere enn høylytt kjeftbruk.

"My main aim in this book," forklarerer Baggini, "is to provide a positive case for atheism, one that is not simply about rubbishing religious belief. In other words, I hope it will be as much about why one should be an atheist as why one should not be a theist."
Many critics of atheism will say that this is not possible, since atheism is parasitic on religion. This is evident in its very name -- atheism is a-theism: the negation of theistic belief. Hence atheism is by its very nature negative and relies for its existence on the religious beliefs it rejects.
Baggini gjør rett i å avvise dette som et etymologisk mistak. Det er feil å tro at den beste måten å forstå et ord på er å kjenne dets opprinnelse. At "filosofi" er gresk og betyr "kjærlighet til visdom" sier lite om hva filosofi er. Den som bestiller "tagliatelle" på italiensk resturant uten å vite mer enn at ordet betyr "skosnører", vil bli overrasket. Men påstanden om at ateisme er parasittisk på religiøsiteten stikker dypere enn som så. Årsaken er oppfatningen av ateisme som en reaksjon på gudstro. Baggini forsøker å rette opp bildet.
Atheists subscribe to a certain world view that includes numerous beliefs about the world and what is in it. Theists say that there is something else that also exists -- God. If theists did not exist, atheists still would, but perhaps there would be no special name for them. But since theism has become so dominant in our world, with so many people believing in God or gods, atheism has come to be defined in contrast to theism [...]
The absurdity of saying that atheism is parasitic on religious belief is perhaps made most clear by considering what would happen if everyone ceased to believe in God. If atheism were parasitic on religion, then surely it could not exist without religion. But in this imagined scenario, what we would have would not be the end of atheism but its triumph. Atheism no more needs religion than atheists do.
Dette virker stort sett riktig på meg. Likevel mistenker jeg at Bagginis forsøk på å fri ateismen fra parasittstempelet vil mislykkes. Det skyldes hans oppfatning av hva ateisme er. Baggini ble oppdratt katolsk og gikk på katolsk barneskole, men konverterte til metodismen da han fortsatte på en ikke-katolsk ungdomsskole, "and by the time I had left school I had given up religious belief altogether. I had become an atheist, a person who believes there is no God or gods." Ateisme, presiserer han, må ikke forveksles med nihilisme; ateisten benekter verken moral, livets mulige mening eller menneskelig godhet: "Atheism is only intrinsically negative when it comes to belief about God." "Atheism is in fact extremely simple to define: it is the belief that there is no God or gods."

Er ikke dette nettopp ateisme som spin-off fra teismen? Poenget er ikke at ateisme tilfeldigvis er er et yngre fenomen enn teisme; dette er et logisk poeng. Benektelsen av noe -- enten det dreier seg om enhjørninger, aids-virset eller Guds eksistens -- kan ikke eksistere i et vakuum. Benekter du Pandalliagens eksistens? Naturligvis ikke. Pandalliagen er et ord jeg nettopp fant på. Ordet betyr ingenting. Ingen kan tro på Pandalliagen (ingenting kan man ikke tro på) og heller ingen mene at slikt noe ikke finnes. Meningsløse bokstavsammensetninger (Pandalliagen eller tllalgurgijfkj) lar seg ikke meningsfullt benekte. Å benekte nonsens er også nonsens. Gud er et meningsfullt begrep. På denne måten er den gudsbenektende ateismen avhengig av teismen. Benektelsen av Gud gir kun mening i lys av andres tro.

Jeg understreker at dette gjelder "den gudsbenektende" ateismen. For det finnes noe vi kan kalle ateisme som ikke-tro. Dette er langt unna anti-teisme og gudsbenektelse -- "Min tro er at din tro er feil!" -- à la Richard Dawkins &co. For mange mennesker er "Gud" kun et ord. Troen på Gud er ikke noe man reagerer mot, ønsker å bekjempe eller aktivt søker et alternativ til. Gud spiller overhodet ingen rolle i deres liv. Å kalle slik ateisme et spin-off-produkt fra teismen, er åpenbart feil. Fraværet av gudstro kan naturligvis eksistere i fravær av enhver form for gudstro!

Religionsdebatten gir et skjevt bilde av virkeligheten. Ikke-tro er nok en minst like utbredt form for ateisme som anti-teismen ("simply ... rubbishing religious belief") og Bagginis mer positive variant, som sier "as much about why one should be an atheist as why one should not be a theist". Feilkilden er at de sistnevnte variantene naturlig nok gjør mer vesen av seg.  Misjonæren taler alltid for eller mot noe, i ateistenes tilfelle: mot Guds eksistens, eller -- baksiden av samme mynt -- for et liv uten Gud. Ikke-eksisterende tro -- "Gud er ingenting for meg!" -- er naturligvis ingenting å rope høyt om.

Jeg har, som sagt, kun lest de første 12 sidene. Alt jeg har skrevet er bare foreløpig. Hvordan boken fortsetter vites ikke. Kanskje mine innvendinger vil vise seg gale og mine spørsmål få svar. Trolig må jeg komme tilbake med nye kommentarer når jeg har lest ferdig. Her er tre momenter jeg vil ha i mente under den videre lesingen:

1) Definisjonen av ateisme som "the belief that there is no God or gods" er for snever. Ikke bare er definisjonen i uoverensstemmelse med ordets etymologi -- "ateisme" er gresk av opprinnelse og betyr "uten gud"eller "gudløs," ikke gudsfornektelse -- og med alminnelig språkbruk, men også for snever for å beskrive alle relevante former for ikke-religiøse liv. Enda verre: er ikke definisjonen også for snever for Bagginis eget prosjekt, "to provide a positive case for atheism"? Hvorfor utstyre seg med en definisjon han straks må forlate?

2) Hindrer ikke definisjonen Baggini fra å nå sitt uttalte mål om å fri ateismen fra "anklagen" om å være parasittær på teismen? Og gjelder denne "anklagen" kun Bagginis negative tro, at Gud ikke finnes? Eller rammer den også hans positive budskap, at mennesker kan leve meningsfulle liv uten Gud? For er ikke også den som misjonerer for et liv uten Gud avhengig av andres liv med Gud? Hvis gudstro ikke fantes var det vel meningsløst å understreke at mennesker kan leve gode, moralske og meningsfulle liv (også) uten Gud?

3) Jeg skriver "anklage" (i hermetegn) fordi det er uklart for meg om dette kan sies å være noen egentlig innvending mot Bagginis prosjekt. Anti-rasisme gir mening kun fordi og så lenge rasisme eksisterer. Anti-rasisme er ikke mindre hederlig og riktig av den grunn. Og det faktum (hvis det er et faktum) at man ikke kan misjonere for et liv uten Gud uten at noen lever sine liv med Ham, vil ikke si at vedkommende har en dårlig sak.