I et innlegg på Salongen leverer Georg Kjøll et forsvar for språkfilosofien. Filosofens oppgave er å "pirke borti implisitte antakelser bak, og nyanser i, ting vi sier og gjør," og stille kritiske spørsmål til vitenskapens teoretiske forsøk på å forklare hva menneskespråket er. Kjøll gjør en god jobb med å demonstrere filosofiske vanskeligheter med en rekke teorier og folkelige intuisjoner om hva språklig mening er:
1. Teorien om at ord er navn, og at meningen med ordene er de tingene ordene navngir. (Hva med ord som ikke navngir konkrete ting, men abstrakte størrelser som for eksempel "mening"?) 2. Tanken om at ords betydning er gitt ved definisjoner. (De "aller fleste definisjoner vi gir som ordforklaringer enten er for vage eller for spesifikke til at de kan være ordenes faktiske innhold.") 3. Troen på at ords mening er fast og endelig. ("Mange ord kan gi uttrykk for mange ulike meninger, og ofte vil disse meningene variere fra person til person, og over tid." Hvis ordene hadde en endelig betydning, hvordan kan slike variasjoner forklares?) 4. Tanken om at det finnes et en-til-en-forhold mellom ord og mening. (Hvis ordene sto i et uløselig forhold til de meningene de uttrykker, skulle unnskyldninger som "det var ikke det jeg mente" i prinsipp være umulige.)
Men hva er egentlig mening? Alle normale mennesker lærer etterhvert å bruke språket på fornuftig vis -- vi snakker forståelig med hverandre, vi gjør oss forstått og forstår andre -- men hvordan får vi det egentlig til? Et ord som "god" for eksempel betyr vidt forskjellige ting avhengig av om vi tenker på en god kniv, om en god person eller en god historie. Betydningen varierer også med hva slags egenskap ved tingen eller personen vi snakker om. Setningen "Per er god" har ulik betydning i en sammenheng hvor vi snakker om Pers ferdigheter som skiløper, i en sammenheng hvor vi snakker om hans musikalske evner og i en sammenheng hvor vi snakker om hans store nestekjærlighet. "Hvordan kan det ha seg at vi som oftest skjønner meningen i dette ordet, når det kan variere så voldsomt i bruk, og betegne så mange ulike egenskaper," spør Kjøll, og går ganske langt i retning av å fremstille dette som et mysterium.
Kjøll hevder at "måten vi snakker om mening som noe uproblematisk i det daglige, er med på å maskere hvilket enormt mysterium menneskets evne til å lære seg å uttrykke og forstå språk egentlig er," men jeg vil snarere mene at Kjøll er med på å fabrikere dette mysteriet.
Mening er det som gjør at ord og setninger kan brukes til å snakke om i ting i verden. Ords mening er en helt sentral forutsetning for at språk skal kunne fungere, og at ord kan brukes til å oppnå forståelse.Selvsagt må ordene være meningsfulle for at vi skal kunne si noe fornuftig med dem. Men å hevde at ords mening er en forutsetning for at språk kan fungere, antyder at ordene må ha en mening før de kan anvendes på forståelig vis. Men dette er å snu tingene på hodet. Ess kan være både det høyeste og det laveste kortet i kortspill. Da kan det ikke være spillkortenes valør som avgjør hvordan vi kan bruke dem, men -- omvendt -- måten vi bruker dem på, hvilke regler vi følger, hvilket spill vi spiller, som bestemmer kortenes valør. Slik er språk også. Språk er ikke et system av (meningsfulle) tegn. Language is something we do, for å sitere Lars Hertzberg. Språket er vevd inn i våre liv. Det er ved å bli en del av våre praksiser at ord og uttrykk får sin betydning. Ords betydning er ikke en forutsetning for at språket kan fungere. Et fungerende språk er en forutsetning for at ord og setninger kan bety noe som helst. "I en stor klasse tilfeller -- men ikke i alle tilfeller," skriver Wittgenstein, "kan man forklare anvendelsen av ordet "betydning" slik: Et ords betydning er dets anvendelse i språket." (Filosofiske undersøkelser §43) At vi oftest forstår hva som menes med utsagnet "Per er god", skyldes ikke at vi tilfeldigvis gjetter hvilken betydning av "god" man tenker på, men at vi som oftest kjenner sammenhengen der utsagnet brukes. Når det er fotballferdigheter vi diskuterer, er det ikke uklart om ordet "god" brukes som i "Maradona er god" eller som i "Mors fløtepudding er god". Innenfor slike konkrete språkspill har ord en nokså klar betydning. Utenfor enhver kontekst -- hvis du finner en papirlapp med teksten på gaten, for eksempel -- betyr ikke "Per er god" noe som helst.
Videre skriver Kjøll:
Ikke bare er språklig mening en vag ting, det er også umulig å ta og peke på mening, eller identifisere det fysisk på noen spesiell måte. Vi vet ikke hvordan ords mening kan identifiseres i hjernen, og selv om vi visste det, er det fortsatt en lang vei å gå herfra til å forstå hva det er som gjør at mening skapes og på bakgrunn av hva det oppstår.Men mening er ikke en objektiv egenskap ved ord, setninger og uttrykk på denne måten. Hvis en tanke betyr noe, så betyr den noe for noen. Hva jeg mener med utsagnet "Per er god" ligger ikke gjemt inne i hjernen min. Tanker må alltid tolkes. Det er derfor Wittgenstein skriver: "Om Gud hadde sett inn i vår sjel, ville han ikke der ha kunnet se hvem vi snakket om." (FU s. 247) Hvis jeg tenker på et tre og forestiller meg et grantre og Gud ser dette som et juletre i plast, hvem har rett? Hva slags tre jeg mener viser seg gjennom min atferd; gjennom hva jeg sier og gjør. Det er her, ikke i selve ordene eller i hjernen min, men i min bruk av ordene at deres mening ligger. Følgelig vil ingen MR-skanning bringe oss det minste nærmere en forståelse i spørsmål om mening.
Så lenge det finnes teorier, avslutter Kjøll, "vil det finnes behov for filosofer som kan pirke i materien, stille de vanskelige spørsmålene og se de store linjene i studiet av språk." QED
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar