tirsdag 3. september 2013

Aeroporto di Fiumicino. Et mulig møte.

- Pappa, hvem var det du møtte?
Jeg forsto ikke hva hun mente, datteren min. Vi satt under solseilet på taket av feriehuset i Italia. Spørsmålet kom som rett ut av det blå.
- Nei, hvem tenker du på? Når da?
- På flyplassen.
Fremdeles uklart. Jeg møtte ingen på flyplassen det jeg kunne huske, ingen jeg visste hvem var i alle fall. Mente hun den damen i informasjonsskranken, hun som hadde vist oss veien til bussen?
- Nei, han mannen, han med alle politimennene.
- Åh, han, sa jeg. - Det var en berømt fotballspiller, men jeg møtte ham vel egentlig ikke. Jeg ham på flyplassen. Han så jo ikke meg, og vi sa ingenting til hverandre, så det var egentlig ikke noe møte å snakke om.


Mange hadde kanskje ønsket å kunne skryte av å ha møtt, for eksempel, Lionel Messi på en flyplass, men det er fordi "møte" signaliserer en sosial sammenkomst av betydning. I mitt tilfelle sto jeg i en krok og passet koffertene da denne berømtheten, omringet av sju bevæpnete politimenn, småløp forbi meg. Jeg kan skryte (hvis det er skryte jeg vil) av å ha sett ham, at han passerte like forbi meg, eller at jeg kunne kjenne lukten av ham ... eller, nei ..., men jeg kunne ha skrytt av at jeg kunne ha tatt på ham hvis jeg bare ville (skjønt dette hadde utelukkende være en antydning om avstanden mellom oss -- på ett tidspunkt var han kun én meter unna!! -- og ingen beskrivelse av den reelle situasjonen, for hadde jeg gjort det minste forsøk på beføling hadde lovens lange og mange armer satt en kontant stopper for det -- og dessuten hvilken interesse skulle jeg ha av å ta på vedkommende?), men jeg kan på ingen måte si at jeg har møtt ham. Dette betyr ikke at andre umulig kunne se misunnelige på meg og tenke at jeg har møtt Lionel Messi, eller at andre, under lignende omstendigheter, vil kunne si at de har "møtt" Michael Jackson, Barack Obama eller Jesus. Det betyr heller ikke at jeg mener at folk tar feil om de på denne måten forsøker å uttrykke hvilken betydning en slik hendelse har hatt for dem. Det betyr bare at det for min del kreves det en viss kontakt -- ikke bare fysisk nærhet, ikke bare fysisk kontakt heller, men en viss interaksjon -- før jeg vil snakke om "et møte". (Jeg har ingen definisjon å by på, men er det ikke merkelig å si at jeg har møtt noen som aldri har møtt meg?) Antagelig går det en slags nedre grense nettopp ved det gjensidige blikket. Vi snakker jo om blikkontakt: Vi kan møte noens blikk, så hvorfor ikke snakke om et "blikkmøte"?

Jeg kom til å tenke på dette da jeg i dag leste følgende anektode i et essay av Asbjørn Aarnes:
En lærer i folkeskolen gav elevene en stiloppgave: Fortell om et dyr du har møtt. Tolv-trettenåringene stod og lurte en stund: Møter man dyr? Er det ikke bare mennesker man møter? En tenksom liten kar kom frem til læreren med et spørsmål: "Jeg så engang en hjort som kom svømmende mot meg over et vann. Hjorten så på meg, det så jeg. Kan jeg da si at jeg møtte ham?""Ja," sa læreren, "så du den i øynene, da kan du si at du møtte hjorten." (Har fjellet ansikt? Naturfilosofiske essays. s 30-31)
(Hei igjen, forresten. Jeg har vært lenge borte. Jeg legger skylden på ferietid og at jeg har vært opptatt med andre skriverier. Forhåpentligvis vil bloggingen ta seg opp igjen utover høsten.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar