Ateisme på barnerommet.

Ja, jeg er stadig i live, og nei, denne bloggen er heller ikke erklært død. Den ligger bare på sotteseng. Jeg innser at det å beklage laber bloggaktivitet er i ferd med å bli en slags vane, skjønt ikke noe jeg gjør særlig hyppig. Siste og eneste post av året kom i mars--og siden juni i fjor har jeg kun produsert fem poster! Jeg har til hensikt å trappe opp, men er redd jeg vil forbli nokså opptatt frem til jul. Kanskje jeg skal gjøre dette til et nyttårsforsett når vi kommer så langt? I påvente av noe bedre, serverer jeg i dag en familiær anekdote.

Min yngste datter er glad i sang. Særlig er hun begeistret for Thorbjørn Egners sanger. Forleden dag gikk hun imidlertid, til min forbauselse, omkring og nynnet på en velkjent kristen barnesang, den om hvem som har skapt alle blomstene, fuglene og stjernene. Hun kan ha lært sangen på barnesang i Longyearbyen kirke, hvor hun hadde et par sporadiske opptredener for omlag et år siden. Men i så fall har hun hukommelse som en elefant. Sannsynligvis har hun hørt den på nytt i det siste, skjønt jeg aner ikke hvor. Uansett: fremføringen var helt etter boken. Hun gikk og sang for seg selv, og visste ikke at foreldrene lyttet. Vår tilstedeværelse ble avslørt først da vi brøt ut i spontan latter over siste vers. For etter de velkjente versene om at Gud i himmelen har skapt blomstene, fuglene, stjernene og deg og meg, kom en egenkomponert (tør jeg si subversiv?) avslutning som ville ha moret selv Richard Dawkins:

Hvem har skapt Gud i himmelen, himmelen, himmelen
Hvem har skapt Gud i himmelen, jo [det er] deg og meg.