Before the Big Bang no-one would have guessed that life would ever evolve. For life to evolve innumerable things had to turn out exactly as they did. According to science, the tiniest alteration of just one of many crucial parameters, and life as we know it would never have existed. Some calculations indicate that the force of gravity must be accurate to one part in 1040 in order for this to happen. "It's as if there are a large number of dials that have to be tuned to within extremely narrow limits for life to be possible in our universe. It is extremely unlikely that this should happen by chance," according to Alvin Plantinga, "but much more likely that this should happen if there is such a person as God."
This is sometimes known as the design explanation for the fine-tuned universe. A life supporting universe is intrinsically unlikely, or so it is argued. But if there is an intelligent Creator, then that would explain everything. Random chance would only raise the question as to why this universe could be so "lucky" as to have precise conditions that support life (at least here and for the time being). But if everything were designed according to some intelligent plan, then this mind boggling precision would be exactly what to expect.
A rival explanation is the Multiverse-hypothesis, according to which there is a whole bunch of universes -- not just galaxies within our own universe, but complete universes. Given a string of universes, one would expect the various combinations of parameters for basic physical factors to show up in endless combinations. That one combination is suitable for life should not surprise anyone."If there is a large stock of clothing, you're not surprised to find a suit that fits," in the words of Martin Rees. "If there are many universes, each governed by a differing set of numbers, there will be one where there is a particular set of numbers suitable to life. We are in that one."
Replies Plantinga:
Well, of course our universe would have to be fine-tuned, given that we live in it. But how does that so much as begin to explain why it is that [our universe] is fine-tuned? One can't explain this by pointing out that we are indeed here—anymore than I can "explain" the fact that God decided to create me (instead of passing me over in favor of someone else) by pointing out that if God had not thus decided, I wouldn't be here to raise that question. It still seems striking that these constants should have just the values they do have; it is still monumentally improbable, given chance, that they should have just those values; and it is still much less improbable that they should have those values, if there is a God who wanted a life-friendly universe.
There are difficulties here. Whether or not this God-hypothesis is more probable than other explanations depends, as John Perry argued in a teaser for a recent Philosophy Talk, on what is required for the existence of such a God. "Wouldn’t that in turn require the existence of a Creator-friendly universe, or proto-universe, with parameters set to allow for the development of such a powerful and wonderful Being, capable of setting the parameters for our universe?" A clever question, no doubt; but I am sure Plantinga would have an answer ready and argue that intelligent design nevertheless is the more plausible hypothesis. I am not writing this to take sides. In fact, I am not sure what the discussion is all about. Arguing over which explanation (for why the universe is suitable for life) is more probable, looks like an argument where language has gone on holiday. Probability is something we normally talk about within the universe -- when unlikely things happen, we ask for explanations -- but here the question is how probable the universe itself is? How unlikely is a life-supporting universe? And how unlikely is that to develop by sheer coincidence? Unlikely, compared to what?
I am not sure I see why there is something here to explain either. Consider the following quote from Bill Bryson's A Short History of Nearly Everything:
To be here now, alive in the twenty-first century and smart enough to know it, you also had to be the beneficiary of an extraordinary string of biological good fortune. Survival on Earth is a surprisingly tricky business [...] Not only have you been lucky enough to be attached since time immemorial to a favoured evolutionary line, but you have also been extremely -- make that miraculously -- fortunate in your personal ancestry. Consider the fact that for 3.8 billion years, a period older than the Earth's mountains and rivers and oceans, every one of your forebears on both sides has been attractive enough to find a mate, healthy enough to reproduce, and sufficiently blessed by fate and circumstances to live long enough to do so. Not one of your pertinent ancestors was squashed, devoured, drowned, starved, stuck fast, untimely wounded or otherwise deflected from its life's quest of delivering a tiny charge of genetic material to the right partner at the right moment to perpetuate the only possible sequence of hereditary combinations that could result -- eventually, astoundingly, and all too briefly -- in you.
Of this, I am tempted to say, if things had gone differently, I simply wouldn't have been here to raise the question at all. I fully agree that that doesn't explain anything, but I do not share Plantinga's (and other's) need for an explanation. Reading Bryson's tale fills me with amazement too, momentarily at least. Of all the things that could have gone wrong, none did! It is incredible that I got here at all, yet here I am! But there seems to be a certain (mischievous?) picture here -- of a tiny charge of genetic material that has made it safely through 3.8 billion years of continuous narrow escapes in order to make me. This looks like quite an accomplishment. When a package reaches its final destination unscathed, despite having faced earthquakes, avalanches, blizzards, mine-fields and so on, then that might make us look for an explanation. Calling it chance will hardly satisfy our need. (That's because chance isn't really an explanation at all, but rather something we appeal to when there are none.) Intelligent design (or Providence or Destiny) might look like much better options.
However, I cannot settle with this picture, mainly, I guess, because I cannot see any sense in saying that if things had been a little different and my parents hadn't met, then I would have been a package forever lost in the mail, as it were. One can say (and some do), how amazing it is that my mother, of all the men in the world, happened to meet my father. What were the chances!? But to me this sounds confused. It does make some sense to praise yourself lucky that your parents met and fell in love. But the sense is not that it would have been very unfortunate if they hadn't met, because then you would never have been born. One cannot say, bad luck for all those whose parents never meet.(Though that seems to be exactly what Plantinga is saying, when claiming that God, in creating me, somehow decided not to pass me over in favour of someone else.) When one say, how very lucky I am to be alive, this is normally a way of expressing one's gratitude, not a probabilistic judgement.
Your parents did meet, of course. Good for you, but is it more than that? Is it amazing? Today your father, of all the people in the world, sat next to this particular odd person on the bus. Why should the first be more in need of an explanation than the second? The first strikes you as wondrous because it was crucial for your existence. But if your father hadn't met your mother on that day, say, if he had gone to the movies instead of the beach, possibly to fall in love with someone else, and father, not you (you simply wouldn't exist) but someone else. Would that have been amazing too?
Jeg har lite å meddele i dag, utover denne unnskyldningen for mitt lange fravær. Jeg har hatt mye å gjøre denne måneden, og så har begge ungene vært syke, og så har vi hatt overnattingsbesøk og i skrivende stund er jeg selv slått ut av influensa. Men nå er i det minste tausheten brutt. Jeg jobber med et par skikkelige innlegg, som forhåpentligvis vil bli ferdig i løpet av ikke så lang tid. Ellers kan jeg opplyse (den som ikke har fått det med seg) at Europa fra og med i går har forbudt all kosmtikk testet på dyr. I går kveld så jeg også en dokumentarfilm om mobbing som (sammen med febertoktene) holdt meg våken store deler av natten. Jeg kan ikke annet enn slutte meg til Birger Vestmos dom: Bully er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se.
The Chilean film NO is based on a true story. In 1988, Augusto Pinochet, was forced to ask the public whether his dictatorship should continue or not. The result, perhaps surprisingly, was not given.
René Saavedra, a young, media smart advertising man, is chosen to lead the NO campaign. At first he frustrates his colleagues by stubbornly attending more to the form and the aesthetics of the campaign than to its content. Soon, however, the ball begins to roll their way, and the rest (as they say) is history...
Even though the good guys win in the end, this film did not make me more in favour of allowing political commercials in Norway. I am not worried that colourful posters and catchy songs will become more important than political debates. (Debates isn't necessarily the best medium for politics anyway.) Treating political questions, democracy versus dictatorship, say, as a choice between different lifestyles -- "Where do you (wish to) belong, with the hip and fresh, or with the old and grey?" -- just seems like a disrespectful approach to politics. At worst it is a way of avoiding political discussions entirely.
This is not intended as a critique of the film, though. NO is undoubtedly a nice film, with an interesting story told in a compelling way. It gives good impression of just how tied up today's politics is with the media and the PR industries.The acting is good, and the colours, the clothes and the hairstyles are all spot on. The director even used a typical nineteen-eighties' camera in order to make the film look vintage. At times this made it hard to tell historical footage from the new and original. Some reviewers have found that annoying, but I did not. I enjoyed it.
...men om man ikke vet hva man driver med, vil man kun søle til seg selv...
Da jeg hadde lest innledningen til Sten Anderssons bok om Wittgenstein, hadde jeg en rekke reservasjoner: "hvis det forsetter på denne måten," skrev jeg, "er jeg ikke sikker på om jeg kommer gjennom alle 760 sidene." Etter to tredjedeler legger jeg nå boken fra meg. Andersson erklærer seg allerede på de første sidene likegyldig til Wittgensteins tenkning: "Det är han själv som er interessant." Men etter boken å dømme er verken filosofi eller filosof mye verdt. Å bruke 700 sider på mannen fremstår som det rene sløseri. I dette intervjuet sammenligner biografen Andersson sin rolle med det uredde barnet som våger å si (det alle egentlig vet) at keiseren går uten klær. Det forteller mye om boken.
Martin Gustafsson anmeldte biografien for Svenska Dagbladet. Kritikken er drepende, men velfortjent. Gustafsson trekker frem en lang (men langt fra fullstendig) rekke faktafeil, misforståelser og selvmotsigelser. Egentlig kunne jeg ha lyst til å sitere hele anmldelsen, men skal nøye meg med noen utvalgte avsnitt:
[Anderssons] redogörelser för Wittgensteins filosofi, såväl den tidigare som den senare, blottlägger häpnadsväckande missförstånd för vilka studenter på en introduktionskurs utan vidare skulle kuggas. Men i stället för att inse hur bristfällig hans förståelse av Wittgensteins tänkande är, drar Andersson slutsatsen att där inte finns så särskilt mycket viktigt att förstå. Vilket i sin tur innebär att han drivs till de mest säregna förklaringar av centrala händelser i Wittgensteins liv.
Hur kom det sig till exempel att Bertrand Russell tog så starkt intryck av Wittgenstein en kort tid efter att den österrikiske 22-åringen anlänt till Cambridge, och snart börjar behandla honom mer som en jämbördig kollega än som en student, för att till slut ge upp sina pågående språk- och kunskapsfilosofiska undersökningar på grund av Wittgensteins kritik? Enligt Andersson beror det helt enkelt på att Wittgenstein med sin stil och bakgrund duperade den store engelske logikern: Russell låter Wittgenstein ”smula sönder tjugo års arbete genom att med en handpåläggning mumla några obegripliga formler likt en trollkarl. Russell känner smärtan och tror att den är berättigad. Det är en fullständigt sagolik historia”.
Sagolik var ordet. Är det inte mycket enklare och trovärdigare att åtminstone delvis förklara Wittgensteins påverkan på Russell med att han faktiskt var en osedvanligt intelligent och filosofiskt talangfull student som förmådde identifiera svaga punkter i Russells teori? Men den förklaringen har Andersson uteslutit a priori som naiv genikult, och han drivs därför till en rent reduktionistisk, förnumstigt sociologiserande och psykologiserande redogörelse, eftersom att han från början bestämt sig för att Wittgenstein inte kan ha haft något substantiellt att komma med.
Ironiskt nog leder Anderssons envisa åtskiljande av Wittgensteins intressanta person från hans relativt ointressanta filosofi till att inte heller personen framstår som särskilt intressant. Anderssons Wittgenstein är en arrogant, plågad, självupptagen, politiskt naiv, kärlekslös och socialt fullkomligt inkompetent rikemansson som av omgivningen upphöjts till geni, trots att han egentligen inte har särskilt mycket att bidra med inom filosofin.
La meg avslutte slik Martin Gustafsson innleder: "Sten Andersson avfärdar Ludwig Wittgensteins filosofi som ointressant och tar i stället sikte på privatpersonen. Hans bok är dock så full av felaktigheter och missförstånd att den på inget plan kan mäta sig med eller ens komplettera tidigare biografier."
"Tydinga [av orda] tillet så mykje tvitydigheit at språket blir lite eigna til kommunikasjon mellom menneske," skal Peter Svenonius, lederen av Centre for Advanced Study in Theoretical Linguistics, ha uttalt, i følge Jan Terje Faarlund. (Klassekampen 26. januar) I visse fagmiljøer, som dette miljøet i Tromsø, har en teori om at språket først og fremst er til for å tenke med og kun sekundært er et kommunikasjonsmiddel etterhvert fått stor støtte. Teorien er omstridt, men, skriver Faarlund, det finnes en del forhold som tyder på at den er korrekt. Svenonius’ utsagn er “nok er ei overdriving eller i beste fall ei spissformulering,” men sier likevel noe viktig og riktig om språk og grammatikk:
Vi har ei mengd grammatiske reglar og prinsipp som vi følgjer automatisk når vi talar, men som er dysfunksjonelle og totalt unyttige frå ein kommunikasjonssynstad. Ei setning som Eg kjøpte øl kan vera svar på Kva kjøpte du? Men til svaret Eg kjøpte øl og vin har vi ikkje det tilsvarande spørsmålet Kva kjøpte du øl og?
Det er faktisk ikke lenge siden jeg stilte min kone nettopp det spørsmålet (skjønt jeg ville transkribert det slik: Hva kjøpte du, øl og...?), så Faarlunds valg av eksempel på et unyttig prinsipp er kanskje ikke helt heldig. Vi unnlater automatisk å sammenstille ord på meningsløst vis. Jeg forstår ikke at dette er så dysfunksjonelt, hvis det er dét Faarlund mener. På hvilken måte hadde det vært nyttig å kunne kommunisere ved hjelp av meningsløsheter? Men Faarlund mener kanskje at slike setningskonstruksjoner ikke burde vært meningsløse; at det hadde vært praktisk om de faktisk ga mening -- men nøyaktig hvilken mening burde de ha gitt? Faarlund fortsetter:
Dette gjeld ikkje berre norsk, men alle språk vi kjenner til. På norsk og ein del andre språk kan vi flytte noko ut or ei leddsetning og setja det fremst i hovudsetninga, som for eksempel Eit slikt tilbod ville eg bli svært glad viss eg fekk _ (her er det framflytte leddet understreka, og den "eigentlege" plassen til det er markert med ein strek). Dette er jo svært praktisk dersom vi vil framheve noko i ein samtale.
Men korfor kan vi ikkje da også seia Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får _. Det skulle jo vera like praktisk. Språket er underlagt ei mengd slike restriksjonar som ikkje har nokon kommunikativ funksjon.
Første gang jeg leste dette fant jeg det rimelig å hevde aldri kan si noe sånt (eller vi kan selvsagt si “Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får,” men ikke kommunisere noe med det), men til forskjell fra Faarlund så jeg ikke hvordan dette hadde være praktisk. Det finnes ingen klar grense mellom grammatiske feil og tankefeil. Ofte uttrykker vi oss klart og tydelig med ord og vendinger som norsklæreren ville ha pirket på. Sløyfer subjektet for eksempel. Setninger uten verb. Men grammatiske forseelser visse meningsløsheter i resulterer. Hva ville være så praktisk med å kunne sette sammen ordene akkurat som det passet oss!? Ved annen gangs gjennomlesning har jeg en annen innvending. Er det så sikkert at vi aldri vil kunne si “Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får”? Setningen virker tullete -- det er også Faarlunds poeng -- men spørsmålet er hvorfor. Virker setningen tullete fordi den bryter med visse språklige restriksjoner, slik Faarlund antyder, eller virker den tullete fordi vi ennå ikke har forestilt oss en kommunikativ sammenheng der setningen kunne være nyttig? Ta en setning som i utgangspunktet virker mer tilforlatelig -- spørsmålet “Kva kjøpte du?” Spørsmålet virker mer tilforlatelig ettersom det er grammatisk velformulert, men må vi ikke vite hvilken sammenheng spørsmålet stilles i for å vite hva spørsmålet betyr (eller om det betyr noe som helst), hva det spørres etter og hva det korrekte svaret vil være? Hvis jeg kommer direkte fra butikken med fulle bærposer, kan svarte være at jeg kjøpte øl og vin. Men hvis jeg har vært på skitur, eller kommer rett fra dusjen, er det ikke sikkert jeg forstår hva du mener. Hvis du roper ut ordene i søvne, ville jeg kanskje si at spørsmålet ikke var et spørsmål engang. Og hva om en vilt fremmed person griper fatt i deg på gaten, stirrer deg inn i øynene og spør “Kva kjøpte du?”? -- Korrekt grammatikk er med andre ord ikke (alltid) avgjørende for hva vi kan og ikke kan si. Det faktum (hvis det er et faktum) at ingen sier “Det tilbodet vil eg halde fram i jobben min dersom eg ikkje får,” skyldes ikke språklige restriksjoner. Vi unnlater å si slikt så lenge vi ikke har bruk for utsagnet. Men vi kan jo utmerket tenke oss setningen brukt som en kode eller som et passord, for eksempel, eller at setningen var en gåte, eller at den ble brukt som eksempel i en språkfilosofisk utreiing.
Men jeg tror ikke dette vil gjøre særlig inntrykk på Faarlund. Slike innvendinger er Faarlund vant med fra humanister. Forskere kan nærme seg språket på to måter, med et ytre og et indre perspektiv:
I det ytre perspektivet ser ein på språk i høve til sosiale og geografiske faktorar, og i høve til ulike sjangrar og bruksmåtar. I det indre perspektivet ser ein på språk som ein kognitiv eller mental gjenstand som set menneska i stand til å produsere og forstå ytringar. Forskningsobjektet finst dermed i hjernen hos den enkelte språkbrukaren, og forskninga går ut på å forstå kva slags fenomen menneskespråket er, og kva som gjer at vi er den einaste arten i dyreverda som har eit slikt språk.
Det indre tankespråket har vi “sjølvsagt ikkje direkte tilgang til”. Derfor stiller ikke Faarlund seg avvisende til det ytre perspektivet. Måten språk faktisk brukes på er den viktigste kilden til forskningsdata for den som interesserer seg for tankespråket. Men hvorfor anta at denne kognitive gjenstanden overhodet eksisterer? Fordi den må finnes! “Dette perspetikvet er … nødvendig for å forstå korleis barn lærer språk så tidleg og så raskt -- og utan systematisk opplæring.” Uten en eller annen kognitiv eller mental gjenstand i hjernen på den enkelte språkbruker hadde språkinnlæring vært en umulighet.
Wittgenstein gir en alternativ beskrivelse av hvordan språkinnlæring foregår:
Språkspillets opphav og primitive form er en reaksjon; det er først utfra denne at de mer kompliserte formene kan vokse… Jeg vil si at språket er en raffinering, “I begynnelsen var handlingen”. (Filosofi og Kultur s. 67)
Språket vokser ut av vårt førspråklige reaksjons- og handlingsmønster. Når spedbarnet er sultent, vrir det seg i sengen og gråter. Senere lærer barnet seg å peke på melkeflasken. Det lærer å si “Mat!”. Senere lærer barnet å si at det begynner å bli sultent, og snart må tenke på å middag, men at sulten ikke er prekær så det kan dra hjem å spise. Wittgenstein beskriver språkinnlæring som en prosess der vår primitive eller dyriske atferd gradvis raffineres og (delvis) erstattes av en annen, nemlig verbal, atferd. Utgangspunktet deler vi med mange andre dyr. Katten mjauer også ved kjøleskapet eller setter seg ned ved matskålen, omtrent slik småbarn gjør. Forskjellen er, som Norman Malcolm skriver et sted: “In the case of the infant, words and sentences will gradually emerge from such behavior. Not so with the cat.” (Wittgensteinian Themes s. 71)
Faarlund er enig i at mennesker, som andre dyr, kommuniserer ved hjelp av andre midler enn språk -- “ved gestar, ansiktsuttrykk, kroppsspråk, stemmeleie og så vidare”: “Det meste av ikkje-språklege kommunikasjonsmiddel har vi sams med andre apar.” Dette perspektivet er uomgjengelig for den som vil forstå språkbruk og menneskelig kommunikasjon, men for å forstå hva som “set menneska i stand til å produsere og forstå ytringar” og “kva slags fenomen menneskespråket er”, behøver vi det indre perspektivet.
Når ord og setninger vokser spontant frem hos spedbarn, men ikke hos katter og sjimpanser, kan nok hjerneforskjeller ha noe med saken å gjøre, men hypotesen om at språk primært er utviklet for tanken og sekundært er til for å snakke med forklarer ingenting. Teorien om en medfødt språkforståelse, som finnes (i folks hjerne) før og uavhengig av både språklig og ikke-språklig kommunikasjon med andre, er en misforståelse. Tankesettet overser hvordan språket og språkforståelsen vokser frem, hvordan barnet gradvis lærer seg å bruke språket, hvordan språket gradvis omformer barnets liv og barnets samliv med andre, samtidig som det er akkurat dét teorien ønsker å forklare.
"Tydinga [av orda] tillet så mykje tvitydigheit at språket blir lite eigna til kommunikasjon mellom menneske," påstår Peter Svenonius -- som om våre tanker var entydige så lenge de bare var tanker i hodet, men at de ble uklare straks vi forsøkte å sette ord på dem. Jeg avviser slett ikke at det av og til oppleves på denne måten; at vi gang på gang forsøker å forklare et eller annet, bare for å bli misforstått. Ordene tolkes ikke slik de er ment. Men kommunikasjon oppleves ikke alltid slik. Hvis vi forsøker å se vekk fra all “ikkje-språkleg kommunikasjon” i en samtale, vil vi ofte ha vanskelig for å vite om ordene er ironisk eller oppriktig ment, om den som snakker er fornøyd eller sint -- “kanskje er det,” som Faarlund skriver, “derfor det så lett blir oppheita diskusjon på sosiale medier som Facebook, der vi ikkje ser den vi diskuterer med” -- men all samtale foregår jo ikke på Facebook. Vi skiller ikke kroppsspråket, stemmeleiet, ansiktsuttrykket, kort sagt: måten ordene brukes på, fra ordenes betydning på denne måten.
Videre: Hva vil det si at mine tanker er entydige for meg? At jeg alltid vet hva jeg mener når jeg snakker! Men hva betyr dét? Betyr det at jeg alltid kan svare når det stilles spørsmål ved min ordbruk? Faarlund beskriver det indre perspektivet i språkvitenskapen som en interesse for “språket som ein mental gjenstand, som set oss i stand til å bruke språket”. Språket er altså det som setter oss i stand til å bruke språket? Eller er det sånn at når vi bruker språket, så er det en mental gjenstand vi bruker? Muligens er denne tanken flertydig bare i kommunikasjonen, men klar og tydelig -- i den betydningen at ingen kritiske spørsmål kan sette ham fast -- for Faarlund selv; men både Faarlund og Svenonius må da ha opplevd å uttrykke sine innerste tanker, bare for å motta spørsmål om de mente sånn eller sånn, uten selv å vite svaret. Det er en nokså hverdagslig erfaring at våre tanker avsløres som utydelige, og at kommunikasjonen bidrar til å gjøre våre tanker tydeligere også for oss selv.
A man calls the doctor: "Doctor, what should I do? My friend just keeled over and died!"
"The first thing is to make sure he's definitely dead."
"Ok, hold on..." A gunshot sounds. "Now what?"
Tromsø International Film Festival (TIFF) recently visited Longyearbyen. In quick succession I saw three very different movies, that, despite all their differences, had similar things to say about human equality across differences, human dependency and the possibility of reaching across human boundaries. At least they said this to me.
Telling the story of a village girl pursuing her lifelong dream of becoming a trapeze artist, Comrade Kim Goes Flying aims at little more than entertainment. Romantic comedies, where the sun always shines over beautiful and smiling people, is usually not my cup of tea. But this one made an impression on me. It is a fine romantic comedy for sure, with good actors side stepping most of the usual clichés. More important though, this story takes place in North Korea! Going into the theatre I knew next to nothing about North Korean film traditions, but I certainly hadn't expected this.
.jpg)
As it turned out, the film isn't a product of the North Korean film industry (yes, apparently there is such a thing). The director was local -- known, in fact, for his many contributions to the history of North Korean military films -- and the entire cast was Korean too, but the movie was mainly funded, written and produced in England and Belgium. The producers came to TIFF to talk about their venture to this hermetically sealed country in the far East. They had expected difficulties, but the collaboration had been a smooth ride. And the film had had success with the Korean public too. That surprised me (which perhaps reveals little more than my lack of knowledge of North Korean humour). The cultural differences seem so enormous. And, as Robert Rowland Smith writes, "humour doesn't always travel: what makes the Russian roar with laughter leaves the Somali stony faced, and vice versa." I simply wouldn't have expected the grave and intimidating North Koreans we see in the media to laugh at the same jokes as we do. Perhaps western media never let us see the Korean moviegoers, or perhaps this people is less different from us than their (political) culture makes us think. I don't know. What I do know, is that I found this information comforting.
Anton's Right Here is no comedy. This documentary follows an autistic boy on his roller coaster ride through the malfunctioning Russian healthcare system. Due to lack of resources institutionalised persons are habitually pacified with drugs. Some patients, like Anton, ends up being passed from one institution to another. (But Anton is lucky still. He is not forgotten by the outside world. His terminally ill mother can no longer care for him, but in her love she tries her very best to find someone who can. And, of course, the film crew is interested in him. Trying to imagine the fates of the other empty, drugged gazes we see in the film, just eats your heart out.)
The film had me confronting my own preconceptions of autism. Unable to express anything, except for emitting guttural, grunting noises, Anton is at first utterly unable to make himself understood, and impossible for others to understand. This, I thought, is how this boy is: a soul for ever lost somewhere deep inside a human body. Autism (my impression was) is a sort of "steady state". But slowly, as Anton gets used to the film crew, his behaviour changes. He makes contact. How amazing, I thought. But this was nothing! Soon he is talking, writing, dressing himself, making food, and so on. Then his whole existence falls apart again when his designated carer leaves. He is left with people less willing or less able to treat him as a friend, and quite quickly Anton is reduced to someone who cannot be treated as a friend. Luckily the story doesn't end there. When his mother dies, the film crew "steals" Anton from the horrid ward where he now being is kept. They install him in his mother's apartment, where he can live a human life, and provide him with whatever he needs. And Anton blossoms again.
Having seen the film, I cannot believe I ever thought otherwise, but severely autistic people may be just as (or, as Anton, even more) sensitive to their environment and the way people treat them as you and I. If you talk to them and care to listen, they may someday talk back.
The third film was Zaytoun. An Israeli bomber-pilot is shot down over enemy territory and taken hostage by Palistinians. Having just lost his father to an air bomb, the boy guarding the prisoner is less than hospitable at first. He even fires a shot at him. But seeing his prisoner as his one chance of ever getting across the border to "Palestine", where his family used to live, he agrees to free the pilot. Here starts a journey, both inward and outward. The film is a road movie, but also a sort of Bildungsreise. At first the boy and his prisoner (he is still kept in bracelets) are simply enemies in need of each other. They hate one another, but have to stick together in order to survive. But as time passes their relationship develops, first to a strained partnership, then, as they learn to know each other, to genuine friendship. This story has been told many times before. But it is worth listening to when it is well told. And it seems particularly pertinent that stories like this are told in the Middle East.
