Barn og kjærlighet.

Jean Kazez skrev for en god stund siden en interessant artikkel om koblingen mellom forelderskap, glede og meningen med livet. Meningen var å kommentere saken da den var fersk, men jeg fant aldri tid før alt var glemt. Tankene kom tilbake da jeg skrev Det gåtfulla folket.

I følge Thomas Nagel (i hans berømte essay "The Absurd") finnes det alltid to mulige perspektiver på egen tilværelse. Et indre og et ytre. Betrakter vi vår gjøren og laden innenfra finner vi våre prosjekter engasjerende. I dette perspektivet kan hva som helst virke viktig. Tar vi bare et lite steg tilbake og betrakter oss selv utenfra, virker alt plutselig forbigående og meningsløst. Dette, mener Nagel, er kilden til livets absurditet: at verden alltid er åpen for dette tvisynet. Ethvert oppslukt øyeblikk kan bryte sammen i en følelse av meningsløshet. Ingenting -- verken sannhetssøken, livberging eller Gud -- er, ifølge Nagel, immun mot dette spørsmålet om hva poenget er. Kazez er ikke overbevist. Hva med det som for de fleste foreldre er mest oppslukende av alt: oppdragelsen av egne barn?

In fact, we don’t oscillate between Nagel’s inside and outside views when we’re sitting up with a sick child, taking his temperature, mopping his brow, and cheering him up with silly nothings. At such times, who even fleetingly wonders “what’s the point?”? Caring for a beloved child is utterly doubt-proof.

Tvisyn er ikke alltid mulig. Å oppleve det meningsløst å trøste sitt syke barn, er ikke noe som kan ramme enhver. Det er et symptom på en patologisk tilstand eller på manglende kjærlighet. "Love for anything produces restful certainty, but [Harry] Frankfurt sees – rightly, I think – that love of one’s own children is especially pure and constant." Det er derfor kjærlighet, i særdeleshet kjærligheten til egne barn, kan være en kilde til mening i livet.

Why do we feel such unalloyed love for our children? Here also, Frankfurt is helpful. It’s not a response to their intrinsic value -- as real and enormous as that may be. It’s love itself that makes the child seem to us so extremely valuable, not independently existing value that makes us love a child so deeply.

Det meste Kazez skriver virker riktig på meg. Filosofer har til alle tider plassert kjærligheten sentralt i menneskenes liv, og koblet den til de store eksistensielle spørsmålene. Likevel er det noe jeg savner. Det å elske er en viktig del av kjærligheten, men jeg savner en refleksjon over betydningen av å bli elsket tilbake. 

Dette får meg til å tenke på noe professor Simon May sa om behovet for gjensidighet i en episode av Philosophy Bites, også den fra før sommeren:

No, reciprocity is absolutely not needed to my concept of love. My concept of love applies to any object of love -- and that could be a landscape, it could be a work of art, it could be love of wine, if I could put it that way. It could, in other words, be love of objects incapable of reciprocating your feelings; and none of us would want to say that that sort of love doesn't exist. We can fall in love with a work of art. There are people who fall in love with Wagner's opera Tristan and Isolde, and, in a sense, are more obsessed with it than they are with human beings, and we don't want to say that that isn't love. So love doesn't have to be reciprocated in order to be love.

Vi kan elske et landskap, et kunstverk eller en vin, skjønt ingen av disse kan elske oss tilbake. Altså er det mange kjærlighetsrelasjoner som ikke krever gjengjeldelse. Med andre ord: Gjensidighet er ikke nødvendig for å kunne kalle noe kjærlighet. Alt vel så langt. Det er fortsettelsen jeg er skeptisk til. 

Platonske spørsmål er spørsmål av typen "hva er x egentlig?". Hva er tid? Hva er frihet? Hva er kjærlighet? Dette er klassiske filosofiske spørsmål. Slike forsøk på vesensbestemmelse er mindre vanlig i dagens filosofi. Mange tviler på at det finnes et svar på spørsmålet hva kjærlighet egentlig er. Har vi noen grunn til å tro at alle former for kjærlighet må ha en felles essens? Se på alt vi kaller kjærlighet -- høvisk, platonsk og romantisk kjærlighet; kjærligheten til visdom (filosofi); kjærligheten til sine barn; til alle barn; til livet; til Gaia, vin og popmusikk -- hva kan være felles for alt dette? Ikke si: "Noe må de ha felles, ellers ville vi ikke kalle dem 'kjærlighet'" -- men se om det er noe som er felles for alle sammen. (Dette er Wittgensteins tilnærming til slike spørsmål.) Når du ser etter vil du helt sikkert oppdage mange likheter og slektskaper -- ja, lange rekker av overlappende likheter --, men finner du også noe som er felles for alle? Språket får oss til å tro at, fordi vi har ett ord for alt sammen, så snakker vi også om ett fenomen, men sannheten er kanskje at vi snakker om mange ulike ting her? Kjærligheten (med stor K) er kanskje en illusjon? I virkeligheten snakker vi kanskje om mange beslektede former for kjærlighet: mange ulike men beslektede former for intimitet, tilknytning og begjær, som stues sammen under denne ene overskriften? Simon May er uenig: Kjærligheten kan defineres: Kjærlighet er begjæret etter trygghet i tilværelsen. Vi forelsker oss, mener han, i det som kan gi oss en opplevelse av å høre hjemme i verden.

Jeg tilhører skeptikerne. Så la meg kvikt slenge ut noen innvendinger. Vi snakker om Guds kjærlighet til skaperverket. Elsker Gud skaperverket fordi denne kjærligheten gir Ham en trygghet i tilværelsen? Tanken virker blasfemisk: Skulle Gud være usikker på sin plass i tilværelsen? Selv om vi holder oss til menneskelig kjærlighet, har Simon May ting å svare for. At alle former for kjærlighet tilfredsstiller et behov for trygghet, står ikke til troende. Tenk på han som simpelthen elsker å klippe tåneglene sine. Å kalle negleklipping et svar på et dypt eksistensielt behov, virker komisk. (Eller mangler jeg fantasi?) På den andre siden er det grunn til å tro at kjærlighet ikke er den eneste veien til slik trygghet. Selvtillit og stormannsgalskap, kanskje også hat, for ikke å snakke om en udelikat cocktail av disse tre, kan også inngi en følelse av eksistensiell trygghet (tenk på Anders Behring Breivik). Vi kan ikke kalle slikt "kjærlighet" av den grunn. Og til slutt: utrygghet, usikkerhet, tvil og håp (til forskjell fra viten) synes uforenlig med Mays definisjon, skjønt dette er vel nokså hverdagslige kjærlighetserfaringer?

Likevel tror jeg Simon May er inne på noe interessant, som også Jean Kazez berører med formuleringen: "Love for anything produces restful certainty". Men jeg tror, for det første, ikke dette gjelder alle former for kjærlighet. Og, for det andre: I de tilfellene hvor dette vitterlig er en viktig observasjon, der er den tryggheten kjærlighetsforholdet kan inngi avhengig av nettopp den gjensidigheten May kaller uvesentlig. I visse forhold er gjensidig kjærlighet avgjørende for å finne trygghet. Og ikke hvilke forhold som helst, men nettopp de forholdene vi først og fremst tenker på når vi hører ordet kjærlighet, nemlig den romantiske kjærligheten.

"Et ensidig kjærlighetsforhold." Låter ikke det omtrent som "håpløs forelskelse"? Eller som en beskrivelse av et parforhold i oppløsning fordi flammen har sluknet hos den ene? Ulykkelig kjærlighet er selvsagt også kjærlighet, men spørsmålet er om slike forhold kan gi en trygg opplevelse av å høre til i verden. Kanskje de kan det (dét er må i så fall undersøkes empirisk), men minst like ofte, vil jeg gjette, betyr ubesvart kjærlighet en følelse av ikke å høre hjemme i verden. Tenk på unge Werther og hans lidelser. Hvor mange har ikke tatt sitt liv i kjærlighetssorg?

Selvsagt kan jeg være inderlig forelsket i deg, uten at du så mye som vet at jeg eksisterer. Men kan jeg være lykkelig forelsket i deg på denne måten? Bare (tror jeg) hvis jeg ikke nærte det minste håp om at du skulle besvare min kjærlighet. Hvorvidt dette kan kalles forelskelse (eller om dét ville være å blande sammen "forelskelse" og "(dyp) beundring", for eksempel) kan sikkert diskuteres, men én ting er opplagt: hvis dette er en form for kjærlighet, så befinner den seg langt unna hva vi normalt kaller romantisk kjærlighet. Er ikke håpet om at du også skal falle for meg en helt sentral ingrediens i den romantiske forelskelsen?

Gjensidighet -- reciprocity -- er ikke essensen i all kjærlighet (fordi noen essens finnes ikke), men det er et avgjørende aspekt ved den romantiske kjærligheten. Dette gjelder også -- skjønt på en annen måte -- kjærligheten barn har til sine foreldre (tenk på alle de såre fortellingene om barn som elsker foreldrene sine og som stadig forsøker å vinne deres anerkjennelse og kjærlighet, men aldri opplever annet enn skuffelse og avvisning), og det gjelder -- igjen på andre måter -- kjærligheten foreldre har til sine barn. 

Noen av de fineste stundene for meg som far er når eldstedatteren min besvarer mine kjærlighetserklæringer med et "Jeg er veldig glad i deg også, pappa!", for ikke å snakke om når døtrene mine trenger meg. I praktiske gjøremål, som å kneppe en knapp, kan i prinsipp hvem som helst være til hjelp; men når jentene sover urolig om natten og i halvsøvne ruller inn under dynen min og umiddelbart faller til ro, da er det nettopp meg de trenger. Dette er svært viktig i mitt forhold til mine barn. (Fotnote.)

Jeg er nokså sikker på at dette henger sammen med hva Kazez skriver om sammenhengen mellom kjærlighet til egne barn og mening i tilværelsen. At Kazez ikke bringer disse aspektene frem i lyset kan ha en triviell forklaring -- at hun i dette essayet var interessert i andre ting, eller at hun ikke hadde plass til å få med alt -- det behøver ikke å skyldes en filosofisk blindhet. (Det får vi snart svaret på: Jean Kazez arbeider med en bok om forelderskap.) Mitt ønske har vært å rette opp noe av skjevheten. Jeg benekter på ingen måte at mine følelser for barnet er viktige, jeg påpeker bare at barnets forhold til meg også er viktig i denne sammenhengen. Å elske noen, er en kilde til glede og mening, men dette er bare én side av kjærligheten. At noen elsker oss, er en annen side -- og når dette er samme person (altså når den vi elsker elsker oss tilbake), har vi mellommenneskelig kjærlighet av aller dypeste sort. Min kone er svært viktig for meg fordi jeg elsker henne. Ekstra viktig blir hun fordi hun elsker meg tilbake. Noe lignende gjelder også overfor jentene våre. Døtrene mine er helt sentrale i livet mitt. Viktig er det også at jeg er sentral i deres liv. Jeg forventer å bli mindre sentral med tiden; men skulle jeg bli helt uvesentlig for dem, vil ikke dét bare endre kjærlighetsforholdet oss imellom, men endre det radikalt; og den tryggheten -- the restful certainty -- dette forholdet gir meg, vil også endre karakter i et slikt scenario: i det minste blekne, om ikke slå over i sin motsetning. (Slik forekommer det meg i alle fall å være.) Det faktum at jeg er et slags ankerfeste i verden for mine nærmeste, er noe av det som gjør mine nærmeste til ankerfester for meg.