Å se språket vokse frem i et barn er som å bevitne et
under. Jeg mener ikke at noe overnaturlig foregår her, eller at vi må postulere
en mystisk x-faktor. Ingenting er skjult. Men det at barn begynner å prate er
et under i den forstand at vi ikke kan forklare hvordan det går til. Vi kan
ikke lære et barn å snakke (slik vi lærer det å lese og
skrive). Barnet begynner å snakke. Et språbrukende vesen
vokser bare frem for våre øyne. Prosessen er ikke mystisk eller ufattelig, men
den er uoversiktlig.
Ingvild er godt igang allerede. Som andre foreldre har vi stor glede av å følge utviklingen fra dag til dag. Men hvordan forvandlingen skal betraktes, er ikke opplagt.
Foreldre er ofte for opptatt av ordene: "hvor mange ord kan hun?", "i dag sa hun det ordet". Eller vi spør hva barnet kan menemed et bestemt ord. Vi burde heller ta dette for hva det er: ikke et forstadium til voksenspråket, men som en slags lek. En ordlek. "Hva sier sauen?," spør vi, og Ingvild breker. Eller vi spør: "hvor er mamma?", "hvor er koppen?", og Ingvild peker. Dette er ikke ordentlige spørsmål, og ikke ordentlige svar. (Hadde vi spurt noen som alt "kan snakke" hva sauen sier, ville ikke vedkommende forstått hva vi mente: "Hvordan det? Hvorfor spør du?") Det er en lek. Snart lærer hun å gjenta ordene etter oss. Det er en annen lek.
Ingvild uttaler "vann" som "bam" eller "bann". "Bam" er i dusjen, i regndråpene og i sølepytten. "Bam" kan også være at hun er tørst og vil ha noe å drikke -- da strekker hun seg samtidig etter glasset. Det behøver slett ikke inneholde vann. Det hender faktisk at hun blir rasende om det er vann hun får i glasset; melk, jus og saft er nemlig også "bam", ja i grunnen alt som er vått, og alle ting som assosieres med det våte, som den tomme melkekartongen hun lekte med her om dagen.
Men vi kan ikke si at Ingvild tror at "vann" betyr "vått" (eller at dét er hva hun legger i ordet) eller at hun tester ut ulike hypoteser om ordets omfang. For henne er ikke ordene ord. Dét begrepet blir viktig først når hun lærer å lese. (Begrepet "betydning" har hun heller ikke noe forhold til.) Hun bare leker seg med disse lydene. Etterhvert vil disse lekene, avhengig av de voksnes reaksjoner, erstattes av andre måter å gjøre seg forstått på.
Det verbale språket er viktig for mennesker. Det meste av vår tenkning og store deler av det menneskelige fellesskapet foregår i språket, så det er ikke rart at vi voksne fascineres av småungenes språkleker. Men fokuset på det verbale kan gjøre oss blinde for hvor rakst barnet utvikler seg på andre måter. Ingvild deltar i fellesskapet på mange måter.
Evnen til å la seg overraske og le synes medfødt. Kanskje er en sans for humor universell, men at den må oppmuntres for ikke å dø hen? Borte-titt-titt kunne oppholde Ingvild i lang tid. Snart overtok hun den aktive rollen. Gleden over at hun kunne få foreldrene til å le lyste i øynene hennes. Etterhvert begynte hun å gjemme seg på ordentlig. Når Ingvild finner frem et laken fra lekekassen og gjemmer seg under det, er det en klar invitt til å leke gjemsel. "Hvor er Ingvild?" spør vi. Mens vi går i rung rundt henne og leter står hun helt stille under lakenet og sitrer av spenning, før hun med stor triumf avslører gjemmestedet sitt. Vår overraskelse fryder henne. I det siste har hun begynt med skøyerstreker. Det hender hun tar pennen min og løper av gårde med den i full visshet om at jeg da må jage henne. Før fikk jeg alltid kos når jeg ba om det. Nå hender det at Ingvild i stedet legger kinnet mot låret mitt og ser meg opp i øynene med et lurt smil. "Neei," sier jeg da, "gi pappa en kos." Da strekker hun armene opp og trykker seg mot kinnet mitt.
Barn er fabelaktige imitatorer fra tidlig alder. Nærmest fra første stund var Ingvild interessert i alt storesøsteren gjorde. Fra hun lærte å krabbe har hun fulgt henne som en skygge for å gjøre akkurat det samme som, gjerne samtidig og aller helst oppå storesøsteren. (Godt at Sigrid er en tålmodig sjel.) Nå har hun så smått begynt å leke sammen med søsteren sin. Blant annet driver de med nokså sofistikerte rollespill. Jentene har en legekoffert med bandasjer, sprøyter, stetoskop og lignende, og veksler på å være doktor og pasient. Først er den ene syk og trenger pleie, så er rollene byttet om.
Ingvild ser utmerket godt forskjell på slik lek og alvor. Hun trenger ikke ordet "lek" for å holde dem fra hverandre. Det er ulike følelsesregistre i lek og alvor. Når Sigrid virkelig har vondt reagerer Ingvild annerledes, tristere og mer forsiktig; hun gjør også andre ting: det hender hun henter en smokk til trøst.
Foreldrer lurer i blant på hva deres lille barnet tenker før det kan snakke, som om barnet (som i filmen Look Who's Talking) snakket et privat språk i sitt indre uten å få frem ordene. Men alt barnet har å uttrykke, har det også -- på alle stadier -- evne til å gi uttrykk for. Vi begår så lett den feilen å se barn i lys av hva de skal bli, og overser hva de er akkurat nå. Det som kreves er ikke telepati, men oppmerksomhet.
Ingvild er godt igang allerede. Som andre foreldre har vi stor glede av å følge utviklingen fra dag til dag. Men hvordan forvandlingen skal betraktes, er ikke opplagt.
Foreldre er ofte for opptatt av ordene: "hvor mange ord kan hun?", "i dag sa hun det ordet". Eller vi spør hva barnet kan menemed et bestemt ord. Vi burde heller ta dette for hva det er: ikke et forstadium til voksenspråket, men som en slags lek. En ordlek. "Hva sier sauen?," spør vi, og Ingvild breker. Eller vi spør: "hvor er mamma?", "hvor er koppen?", og Ingvild peker. Dette er ikke ordentlige spørsmål, og ikke ordentlige svar. (Hadde vi spurt noen som alt "kan snakke" hva sauen sier, ville ikke vedkommende forstått hva vi mente: "Hvordan det? Hvorfor spør du?") Det er en lek. Snart lærer hun å gjenta ordene etter oss. Det er en annen lek.
Ingvild uttaler "vann" som "bam" eller "bann". "Bam" er i dusjen, i regndråpene og i sølepytten. "Bam" kan også være at hun er tørst og vil ha noe å drikke -- da strekker hun seg samtidig etter glasset. Det behøver slett ikke inneholde vann. Det hender faktisk at hun blir rasende om det er vann hun får i glasset; melk, jus og saft er nemlig også "bam", ja i grunnen alt som er vått, og alle ting som assosieres med det våte, som den tomme melkekartongen hun lekte med her om dagen.
Men vi kan ikke si at Ingvild tror at "vann" betyr "vått" (eller at dét er hva hun legger i ordet) eller at hun tester ut ulike hypoteser om ordets omfang. For henne er ikke ordene ord. Dét begrepet blir viktig først når hun lærer å lese. (Begrepet "betydning" har hun heller ikke noe forhold til.) Hun bare leker seg med disse lydene. Etterhvert vil disse lekene, avhengig av de voksnes reaksjoner, erstattes av andre måter å gjøre seg forstått på.
Det verbale språket er viktig for mennesker. Det meste av vår tenkning og store deler av det menneskelige fellesskapet foregår i språket, så det er ikke rart at vi voksne fascineres av småungenes språkleker. Men fokuset på det verbale kan gjøre oss blinde for hvor rakst barnet utvikler seg på andre måter. Ingvild deltar i fellesskapet på mange måter.
Evnen til å la seg overraske og le synes medfødt. Kanskje er en sans for humor universell, men at den må oppmuntres for ikke å dø hen? Borte-titt-titt kunne oppholde Ingvild i lang tid. Snart overtok hun den aktive rollen. Gleden over at hun kunne få foreldrene til å le lyste i øynene hennes. Etterhvert begynte hun å gjemme seg på ordentlig. Når Ingvild finner frem et laken fra lekekassen og gjemmer seg under det, er det en klar invitt til å leke gjemsel. "Hvor er Ingvild?" spør vi. Mens vi går i rung rundt henne og leter står hun helt stille under lakenet og sitrer av spenning, før hun med stor triumf avslører gjemmestedet sitt. Vår overraskelse fryder henne. I det siste har hun begynt med skøyerstreker. Det hender hun tar pennen min og løper av gårde med den i full visshet om at jeg da må jage henne. Før fikk jeg alltid kos når jeg ba om det. Nå hender det at Ingvild i stedet legger kinnet mot låret mitt og ser meg opp i øynene med et lurt smil. "Neei," sier jeg da, "gi pappa en kos." Da strekker hun armene opp og trykker seg mot kinnet mitt.
Barn er fabelaktige imitatorer fra tidlig alder. Nærmest fra første stund var Ingvild interessert i alt storesøsteren gjorde. Fra hun lærte å krabbe har hun fulgt henne som en skygge for å gjøre akkurat det samme som, gjerne samtidig og aller helst oppå storesøsteren. (Godt at Sigrid er en tålmodig sjel.) Nå har hun så smått begynt å leke sammen med søsteren sin. Blant annet driver de med nokså sofistikerte rollespill. Jentene har en legekoffert med bandasjer, sprøyter, stetoskop og lignende, og veksler på å være doktor og pasient. Først er den ene syk og trenger pleie, så er rollene byttet om.
Ingvild ser utmerket godt forskjell på slik lek og alvor. Hun trenger ikke ordet "lek" for å holde dem fra hverandre. Det er ulike følelsesregistre i lek og alvor. Når Sigrid virkelig har vondt reagerer Ingvild annerledes, tristere og mer forsiktig; hun gjør også andre ting: det hender hun henter en smokk til trøst.
Foreldrer lurer i blant på hva deres lille barnet tenker før det kan snakke, som om barnet (som i filmen Look Who's Talking) snakket et privat språk i sitt indre uten å få frem ordene. Men alt barnet har å uttrykke, har det også -- på alle stadier -- evne til å gi uttrykk for. Vi begår så lett den feilen å se barn i lys av hva de skal bli, og overser hva de er akkurat nå. Det som kreves er ikke telepati, men oppmerksomhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar