Agurknytt.

Jeg har levd i koffert noen uker nå, noe bloggen lider under. Det samme gjør dette innlegget som kun er en samling av mer eller mindre filosofiske trivialiteter.

Først en personlig gladnyhet. Jeg har endelig fått tak på et eksemplar av The Danger of Words av Maurice O'Connor Drury. Drury var en stund elev av Wittgenstein. Han utdannet seg senere til psykiater, men forble en av Wittgensteins mest betrodde venner og er en av de viktigste kildene til innsikt i Wittgensteins liv og personlighet mot slutten av livet. The Danger of Words ble utgitt i 1973 og har med tiden blitt en klassiker, og en svært ettertraktet sådan, i alle fall i visse kretser. "[T]hough much neglected," skriver Ray Monk i sin store Wittgenstein-biografi, "it is perhaps, in its tone and in its concerns, the most truly Wittgensteinian work published by any of Wittgenstein's students." Egentlig var det andreutgaven med ekstramateriale jeg ønsket meg, men den er forlengst utsolgt fra forlaget (jeg skrev faktisk en gang til forlaget i håp om å overtale dem til å trykke et nytt opplag) og brukte eksemplarer koster for tiden et sted mellom ett og seks tusen kroner. Minsteprisen for førsteutgaven har også vært firesifret i alle år, men i forgårs fant jeg et pent brukt eksemplar til skarve 300 kroner! Forhåpentligvis venter godbiten i postkassen når vi vender tilbake fra Italia.

Et pussig ferieprosjekt. Inspirert av avsnittet Further reading ("Works refering Wittgenstein") i Wikipedias artikkel om Wittgenstein har jeg i sommer gitt meg i kast med skjønnlitteratur som kan knyttes til Ludwig Wittgenstein. Fra listen har jeg lest Logicomix, en visuelt flott men ellers ikke imponerende tegneserie om Bertrand Russell, David Foster Wallace' debutroman The Broom of the System som knapt nevner Wittgensteins navn, men som tematisk kan sies å være wittgensteinsk, og jeg har i skrivende lest bortimot en tredjedel av Bruce Duffys The World as I Found It. Sistnevnte er nok favoritten så langt. Av ikke listede bøker har jeg pløyd gjennom Thomas Bernhards Wittgensteins nevø, The Case of the Philosophers Ring, en ikke helt heldig Sherlock Holms-pastish, av Randall Collins og den tøysete og lite pretensiøse romanen Saints and Scholars av Terry Eagleton. For uten City of God (E.L. Doctorow), Kodenavn Wittgenstein (Philip Kerr) og Wittgenstein's Mistress (David Markson) fra Wikipedia-listen, tenker jeg å fortsette med Invisible Whisper av George Cummings, som alt ligger på min Kindle og Luce Eyres If Minds Had Toes (en slags ungdomsbok? --filosofiske konfrontasjoner mellom Wittgenstein og Sokrates låter uansett interessant). For mange år siden leste jeg Cecilie Løveids høre-/skuespill Østerrike. Hvis jeg husker rett var Løveids prosjekt å lese Wittgensteins liv og tankebevegelser opp mot Ibsens Brand. Interessant. Fra vår hjemlige litteratur har jeg ellers sett meg ut romanen Steinsamlere -- en tidlig bok av Merethe Lindstrøm, som nylig vant Nordisk råds litteraturpris for Dager i stillhetens historie. Tips til andre titler mottas med takk.

En kuriositet til slutt. De siste par ukene har vi tilbrakt på Sørlandet. Forleden dag besøkte vi Dyreparken i Kristiansand. Vi så løver og ulver få mat; vi prøvde tømmerrennen; og ikke minst -- hvilket var hovedgrunnen til besøket -- eldstejenta overlot alle smokkene sine til Kaptein Sabeltann. På vei tilbake til Mandal kjørte vi forbi Universitetet i Agder, før kjent som Høgskolen i Agder. Jeg bare måtte ta bilde av veiskiltet:

Bildet ble tatt fra bilvinduet i 70 km/t, derfor så uskarpt,
men det hvite skiltet viser veien til UiA samt symbolet for lavvo. 

Er ikke dette en utsøkt, skjønt ufrivillig kommentar til den omseggripende trenden at alle småskoler landet rundt ønsker universitetstatus?

Jo, men i økologisk perspektiv...

"Siden vi som samfunn har mer enn nok med én krise av gangen, er det å håpe at det som løser den ene krisen, også løser den andre. Trolig er det snarere motsatt."Arne Johan Vetlesen har en kraftfull kronikk om (mis)forholdet mellom økonomi og økologi i dagens Klassekampen.

Å øke humankapitalen -- økt kjøpekraft og økonomisk vekst -- har vært det tradisjonelle svaret på økonomiske vanskeligheter. Økt produksjon og distribusjon av varer og tjenester og økt forbruk av klodens begrensede ressurser vil i samfunnsøkonomisk perspektiv muligens fortone seg som den beste veien ut av uføret, men i økologisk perspektiv er dette snarveien ad undas.

Vetlesen ser ingen reell -- les: langsiktig og bærekraftig -- løsning på de økonomiske krisetidene innenfor dagens økonomiske regime, der jungel som erstattes av palmeoljeplantasjer hylles som økt brutto nasjonalprodukt og alle tapsaspekter (som at arter utryddes, habitater fragmenteres og hele økosystemrer ødelegges) behandles som "eksternaliteter". Dette kunne bare virket dersom forrådet virkelig var uendelig og homo økonomicus virkelig sto på utsiden av naturens kretsløp, uavhengig av alle andre arter. Så lenge kortsiktige ønsker om økonomisk vekst får sitte ved roret (takket være benektelse av problemene hos noen, og den desperat kampen for et økonomisk fotfeste hos andre), fortsetter vi med stø kurs for et varslet sammenbrudd.

Hva er alternativet, spør Vetlesen. Hvilke alternativer står vi overfor? Hvor går skillelinjene? Mellom demokrati og økodiktatur? Mellom kapitalisme og kommunisme? -- Vi må grave dypere enn som så.

Grunnfeilen er tankemessig: at vi som mennesker er atskilt fra naturen og alle andre arter, snarere enn en del av den. Kort sagt, business as usual så vel som ethics as usual. Forskjellen det kommer an på, går ikke mellom demokrati og diktatur, eller kapitalisme og kommunisme. Nei, den går mellom å betrakte og behandle naturgrunnlaget for vår eksistens som livsverdig i seg selv eller som et blott middel til menneskelige mål (som enten vi innser det eller ei forutsetter ikke-ødelagt natur).