Å øke humankapitalen -- økt kjøpekraft og økonomisk vekst -- har vært det tradisjonelle svaret på økonomiske vanskeligheter. Økt produksjon og distribusjon av varer og tjenester og økt forbruk av klodens begrensede ressurser vil i samfunnsøkonomisk perspektiv muligens fortone seg som den beste veien ut av uføret, men i økologisk perspektiv er dette snarveien ad undas.
Vetlesen ser ingen reell -- les: langsiktig og bærekraftig -- løsning på de økonomiske krisetidene innenfor dagens økonomiske regime, der jungel som erstattes av palmeoljeplantasjer hylles som økt brutto nasjonalprodukt og alle tapsaspekter (som at arter utryddes, habitater fragmenteres og hele økosystemrer ødelegges) behandles som "eksternaliteter". Dette kunne bare virket dersom forrådet virkelig var uendelig og homo økonomicus virkelig sto på utsiden av naturens kretsløp, uavhengig av alle andre arter. Så lenge kortsiktige ønsker om økonomisk vekst får sitte ved roret (takket være benektelse av problemene hos noen, og den desperat kampen for et økonomisk fotfeste hos andre), fortsetter vi med stø kurs for et varslet sammenbrudd.
Hva er alternativet, spør Vetlesen. Hvilke alternativer står vi overfor? Hvor går skillelinjene? Mellom demokrati og økodiktatur? Mellom kapitalisme og kommunisme? -- Vi må grave dypere enn som så.
Grunnfeilen er tankemessig: at vi som mennesker er atskilt fra naturen og alle andre arter, snarere enn en del av den. Kort sagt, business as usual så vel som ethics as usual. Forskjellen det kommer an på, går ikke mellom demokrati og diktatur, eller kapitalisme og kommunisme. Nei, den går mellom å betrakte og behandle naturgrunnlaget for vår eksistens som livsverdig i seg selv eller som et blott middel til menneskelige mål (som enten vi innser det eller ei forutsetter ikke-ødelagt natur).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar