Kathe Lasnik.

Forige uke debuterte jeg i en bokring. Vi skal møtes en gang i måneden fremover for å diskutere en bok alle har lest. Til neste gang skal vi lese Himmelrike og helvete av Jón Kalman Stefánsson. Mitt forslag var, av åpenbare grunner, Steinsamlere av Merethe Lindstrøm. Men Himmelrike og helvete var en av mine favoritter, så jeg er strålende fornøyd.

Dette var første møte etter sommeren, så vi hadde ingen bok å diskutere; i stedet snakket alle sammen om bøker de hadde lest i løpet av ferien. Jeg anbefalte Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye. Kathe Lasnik var en norsk jødisk jente som endte sine dager 15 år gammel i tysk konsentrasjonsleir. Forfatteren støtte ved en tilfeldighet på hennes navn da han i Politidepartementets arkiv leste seg gjennom alle de såkalte jødeskjemaene fra 1942. Vaskeseddelen:

Samvittighetsfullt har 15-årige Kathe Lasnik, elev ved Fagerborg skole, med skråstilt skjønnskrift svart på Spørreskjema for jøder i Norge. Under rubrikken Når kom De til Norge? har hun skrevet: Alltid vært i Norge. Skjemaet er datert 16. november 1942. Ti dager etter føres hun, faren, moren og en søster om bord på troppetransprtskipet Donau sammen med 528 andre jøder. Den 1. desember er Kathe Lasnik drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. To av søstrene hennes klarte å komme seg til Sverige i tide.

Boken tegner et klart bilde av Kathes historie; hvorfra og når familien Lasnik kom til landet; hvor og når Kathe ble født; hvor hun bodde; når hun flyttet; hvordan det så ut der og da; hvilken skole hun gikk på; hvilke karakterer hun fikk; hvem hun var venner med; hva de gjorde etter skoletid, og så videre. Søbye har gjort et fabelaktig stykke detektivarbeid. Likevel sitter jeg igjen med den nesten paradoksale følelsen av at Kathe Lasnik selv aldri opptrer i sin egen fortelling.

Dette skyldes delvis mangelen på informasjon. Det finnes ganske enkelt ikke mange dokumenter etter en allminnelig norsk 15-åring. Dessuten ble jo sentrale øyenvitner også ble drept, så det finnes få mennesker som kan fortelle noe mer enn det lille som tross alt er dokumentert. Men mest av alt skyldes dette inntrykket Søbyes skrivemåte. Språket er ofte som hentet rett ut av offentlige protokoller. Søbye utbroderer aldri. Teksten er utpreget tråklesøm. Forfatteren tar ingen sjanser. Når han unders på hva slags fritidsinteresser Kathe kan ha hatt, tillater han seg ikke å gjette, men serverer i stedet statistikk over hvilke aktiviteter oslojenter flest drev med på den tiden. Og når Søbye en sjelden gang må gi seg ut på spekulasjoner, gjør han det hypotetiske så tydelig ved bruk av formuleringer som "det kunne...", "kanskje..." og lignende, at selv slike ansatser til bruk av "fri fantasi" bare bidrar til å forsterke følelsen av Kathes fravær.

Dette er slett ikke ment som kritikk. Den nøkterne, tørre og akademiske stilen har hele tiden tiltalt meg. Stilen er tillitvekkende, men fordi Kathe forblir en slags skygge, etterlot lesningen meg med et ubestemmelig savn. Jeg hadde trodd at savnet hadde med forventninger til biografisjangeren å gjøre. "I tillegg til å nevne konkrete hendelser, tar en biografi normalt også for seg følelsene omkring disse hendelsene," skriver Wikipedia. "Biografien skiller seg fra profiler og curriculum vitae (CV) ved at den gir en dypere innsikt i personligheten og ofte er mer intim i sin beskrivelse av personen." Men mens jeg stotrende forsøkte å forklare mine tilhørere at Kathe, alltid vært i Norge neppe er en fullgod biografi, men...(osv)..., fikk jeg en fornemmelse av at det slett ikke var dette jeg ønsket å si. Savnet av en hovedperson med dybde, handlet ikke om biografisjangeren i det hele tatt, men om Kathe Lasnik og hennes skjebne.

På fergekaien i Budapest står det et stort antall tomme sko; et par for hver av de mange jødene som ble borte nettopp her, da de seilte inn i døden oppover Donau. Bare tomrommet og savnet er tilbake. Dette lavmælte og usentimentale monumentet er det Holocaust-monumentet som har gjort sterkest inntrykk på meg.

Kathe, alltid vært i Norge har lignende kvaliteter. Hovedpersonens bare delvise tilstedeværelse i sin egen biografi, blir symbolsk tung med tanke på måten hun døde på -- i et grusomt forsøk på komplett utslettelse. Ikke sånn å forstå at jeg tror Espen Søbye har vært ute etter denne symbolikken. Han var ute etter å beskrive et liv så sannferdig som kildene tillot, men måten livet blir beskrevet på gjør dette også til en fortelling om tap og savn.