”Også mennesker er dyr.”

Naturvitere betoner ofte biologiens betydning for menneskelig atferd. Det finnes både forsiktige og svært sterke varianter av denne holdningen. Få vil benekte at mye av det vi gjør har en rot i biologien, at det til dels består av dyriske drifter. Evolusjonsmessig er også vi animalske. Men noen går lenger. Humanzoologer nærmest fnyser av det modererende ”til dels”. Det er mulig, som Duncan Richter foreslår, at Lawrence Krauss ikke forsøkte å være radikal, men av og til er det som om det å sjokkere publikum er et mål i seg selv. "Jeg er zoolog," skiver Desmond Morris i Den nakne ape, hans notoriske klassiker fra 1967, ”og den nakne ape er et dyr. Den er derfor et lovlig bytte for min penn.” (Den nakne ape, s. 5) Og publikum lar seg sjokkere, noe som høster lite annet enn spott. Typisk oppkomlingers forfengelighet, heter det: "Fordi vi er så stormektige og fremgangsrike, har vi lett for å ta anstøt av å bli minnet om vår beskjedne opprinnelse," hevder Morris. "Vår klatring til topps har skjedd eventyrlig fort, og som alle oppkomlinger er vi litt ømskinnet når det gjelder vår bakgrunn. Det er ikke fritt for at vi fornekter den." (s. 228) Folks motforestillinger må altså skyldes manglende innsikt eller rett og slett vrangvilje. Men, forsikrer humanzoologene, omsider vil fornektelse og uvitenhet dø ut og fornuften vinne frem. Selv Darwin måtte jo kjempe før han brøt gjennom....

Mange så (og noen ser stadig) darwinismen som et angrep på Menneskets verdighet. Om dette skal en frustrert Charles Darwin ha skrevet: "Mennesket tenker i sin arroganse at det er en skapning som kvalifiserer til å være halvgud. Det er mer ydmykt, og mye sannere tror jeg, å betrakte mennesket som en etterkommer av dyrene." Ordene kan minne om Morris’ ord. Likevel er det viktige forskjeller på Darwins og Morris’ lære. Der Darwin brøt med oppfatningen av Mennesket som skapt i Guds bilde, der bryter Morris (for å være en anelse polemisk) med oppfatningen av Mennesket som menneske. Darwin omskrev naturhistorien; Morris leverer på sett og vis en ny antropologi. Som undertittelen på boken så treffende forteller, gjennomfører han ”En zoologisk studie av mennesket som dyreart”. Han studerer menneskelig atferd som funksjoner av evolusjonen. Mens Darwin beskrev Mennesket (homo sapiens) som en naturhistorisk dyreart, beskriver Morris menneskene (deg og meg) som avanserte dyr. Det er på den måten deres (altså din og min)atferd må forstås (Valget av grammatisk tredjeperson flertall er forøvrig ikke tilfeldig; slike påstander fremsettes helst i den formen.)

Ingen betviler at vi tilhører pattedyrarten homo sapiens, og at vi således er produkter av evolusjonen. Men hva sier dette om hvem vi er? I hvilken utstrekning kan evolusjonsbiologien hjelpe meg til å forstå meg selv for eksempel? Er evolusjonen et egnet tolkningsredskap for vår atferd? Kan den fortelle oss hva vi gjør og hvorfor? Morris svarer rungende ja, mens Darwin, tror jeg, nikker svært betinget. Darwins tilbakeholdenhet skyldes neppe at han ikke aksepterer "vår beskjedne opprinnelse."

Morris spør: "Hvordan hjelper vår seksuelle atferd oss til å overleve? Hvorfor oppfører vi oss som vi gjør, og ikke på en annen måte?" forsetter han. "Disse spørsmål kan vi kanskje lettere besvare hvis vi først stiller et annet: Hvordan er vår seksuelle atferd sammenlignet med andre nålevende primaters?" (s. 58) På denne måten ønsker han å kaste lys over, blant andre ting, selve seksualakten og det utbredte monogamiet.

Kropper i bevegelse og fysiologiske forandringer inngår i enhver seksuell aktivitet. Og ettersom våre kropper i mangt ligner de andre primatenes, så vil utvilsomt sammenlignende studier avdekke mange likheter (men også forskjeller). Her kan nok evolusjonsbiologien si oss en hel del. Alt dette er greit. Men er det ikke helt essensielt at vår seksualitet, til forskjell fra andre primaters, har betydning? Jeg mener ikke at seksualiteten bare i det ene tilfellet er av betydning for artens overlevelse. Jeg bruker ordet "betydning" i en mer hverdagslig forstand, som når vi spør hva et eller annet ord betyr, eller hva den og den gesten skal bety. Akkurat som med gester, er ikke seksualakten bare fysiske bevegelser. Mange forhold er med på å bestemme hva disse bevegelsene betyr. Sjimpanser parrer seg. Hvor parringsakten foregår, at den skjer i full offentlighet, i en dyrepark, for eksempel, spiller ingen rolle for hvordan vi vil beskrive atferden. Hos mennesker er det annerledes. Sex i friluft er én ting. Noe helt annet er det å gjøre det midt på lyse dagen i en offentlig park med barn til stede. Hvor vi befinner oss, hvem "vi" er og forholdet oss i mellom (om vi er ektefeller eller gift hver på vår kant, er nære slektninger, om har vi møtt hverandre i mørket uten å ane hvem den andre er), bare for å nevne noe, er medbestemmende for hva vi faktisk driver med. Mens aper parrer seg, så elsker mennesker. Eller sagt på en annen og mer presis måte: Mennesker hengir seg i heftig elskov, "gjør sin ekteskaplige plikt", "har seg med hverandre", "letter på trykket", har "one night stands", voldtar og mye annet. All den tid vi mennesker i Morris’ terminologi parrer oss, gjør vi i virkeligheten de forskjelligste ting. Parring forekommer -- men heller ikke da gjør vi det samme som apene. Når mennesker parrer seg, er det stort sett med ordet "bare" foran. ("Så lenge og hardt prøvde vi å lage et barn at det helt tok gleden fra oss. Vi elsket ikke lenger, vi parret oss!")

Det er innenfor små men avgjørende nyanser som dette menneskelivet utfolder seg. Ønsker man å portrettere den menneskelige eksistensen kreves det en viss sensitivitet for normative betydningsnyanser. Som sagt, jeg benekter ikke at mye av det vi gjør har en rot i biologien og til dels består av dyriske drifter. Jeg betviler heller ikke at evolusjons- og komparativ biologi kan vise oss disse likhetene. Det jeg påstår er at når Desmond Morris fnyser av det mordererende "til dels" resulterer det i et bilde man knapt kjenner seg igjen i. Enøyde studier av seksualitetens fysiske, kjemiske og evolusjonsbiologiske sider går med nødvendighet glipp av helt avgjørende dimensjoner ved menneskelig samkvem.

Monogami forekommer i fugleriket. Blant primatene er det er sjeldent. Dyr holder seg altså enten med én eller flere seksualpartnere, men er de noensinne trofaste eller utro? Kan vi si at fugler generelt er trofaste mens aper av natur er upålitelige og promiskuøse skapninger? Dersom en sjimpanse nøyde seg med én partner -- eller en keiserpingvin hold seg med flere -- ville dette forundre oss. "Artsutypisk atferd" hadde vi kalt det. Men hadde vi også sagt at den utypiske atferden avslørte noe om dybden i forholdet sjimpansene imellom? At disse sjimpansene (til forskjell fra sjimpanser flest) virkelig har forstått hva "samliv" betyr? Jeg tror de aller fleste kan enes om at dét vil være et mistak. Omtrent samme feil, bare med motsatt fortegn, gjør Desmond Morris seg skyldig i når han gjennomfører sin zoologiske studie av monogamiets plass hos menneskedyret.

"Å dømme etter vår arts atferd i dag," skriver Desmond Morris, "er det tydelig at tendensen [til sterk par-binding] bare delvis slo igjennom og at våre tidligere primat-tilbøyeligheter forsatt dukker opp i diverse former." (s. 35) Monogamiet er, som Morris observerer, den vanligste ordningen blant menneskene. På den andre siden er heller ikke sidesprang uvanlige. Altså (konkluderer han) er det tydelig at vår polygame primatnatur bare delvis er forsvunnet. Men, spør den fortvilte leseren, er det ikke utroskap du skriver om her Morris!? Gir det overhodet mening å kalle utroskap typisk eller utypisk for vår art? På én måte kanskje. På den måten at kun mennesker kan være trofast og utro. På den måten at dette er begreper vi forbeholder og trenger for å beskrive menneskelig samliv. Men hva utroskap, troskap og de fleste andre mellommenneskelige fenomener er og betyr, lar seg ikke forstå naturvitenskapelig. Hva det vil si for et menneske å gi etter for sin polygame primatnatur, kan ikke evolusjonsbiologien hjelpe oss med. Sett at Desmond Morris bedro sin kone og serverte henne denne leksen til forklaring -- det ville trolig gjøre vondt verre: "Hør på deg selv! Vil du jeg skal da dette på alvor!? Du har ikke forstått noen ting, du!" Forståelse krever nettopp alle de normative og nyanserte uttrykkene Morris ikke unner seg, uttrykk som har med tings betydninger å gjøre.

Å kalle en pingvin utro -- hvis vi legger noe dypere i valget av ord (og hva er det vel å legge noe dypere i dette ordet, om ikke nettopp å mene at sidespranget avslører noe viktig om samlivet til de to fuglene?) -- er å begå en klar antropomorfisme. Morris, hevder jeg, begår en lignende feil -- med motsatt fortegn. Selv om monogamiets fremvekst blant menneskene skulle kunne følges gjennom naturhistorien, så kan ikke evolusjonen si noe om hvorfor vi holder sammen og er trofaste, eventuelt begår ekteskapsbrudd og går fra hverandre, eller hvorfor det (fremdeles) finnes kulturer der polygami er vel ansett. Typisk nok, skriver Desmond Morris kun om "forelskelsens [biokjemiske] bindingsfunksjon", men ingenting om kjærlighet, og heller ingenting om fellesskap, tillit og forpliktelse. Kanskje kan vi si at Morris begår en zoomorfisme?