Bukspretting som forskningsmetode?

I 1986 ble en internasjonal avtale mot kommersiell hvalfangst undertegnet. Avtalen åpner for begrenset fangst til vitenskapelige formål. Siden avtalen trådte i kraft har Japan fanget mer enn 10.000 hval i havet sør for Australia. Alt kjøtt selges på det åpne markedet i Japan. På dette grunnlaget trekker Australia i disse dager Japan for retten. "We have taken this case because we believe the whaling being done by Japan is blatantly commercial whaling and is not for any scientific purpose. It is in breach of the international convention," forklarer Bill Campbell, en australsk sakfører ved domstolen, som mer enn antyder at Japan kun har iført sine hvalfangere rene hvite labfrakker. John Frizell fra Greenpeace legger til at "All necessary research on these whales can be done by non-lethal means." Det er muligens en overdrivelse, for det hender jo at forskere "må" begå drap i forskningens navn, men som primær forskningsmetode virker dette nokså suspekt, også på en lekmann som meg. Er man interesert i å lære disse dyrene å kjenne, hvordan de lever sine liv, hvor de gyter (heter det "gyting" hos hvaler?) og så videre, må man vel kunne studere dette uten å ta livet av dem? Japan på sin side avviser alle anklager om at forskningen skulle være et skalkeskjul for kommersielle interesser, og bedyrer at fangsten gir forskerne viktig informasjon. "Japan's whaling activities are conducted purely to enhance science for conservation and sustainable use, and we'll make our case based on those facts," forklarer en anonymisert kilde ved utenriksdepartementet i Tokyo.

Her er et skudd fra hoften. Hvis det ultimate målet med forskningsfangsten virkelig er å forhindre overbeskatning og utrydding av artene, må kanskje anbefalingen forskerne lander på bli at denne typen forskning opphører. Riktignok fanger Japan "bare" tusen hval i året, hvilket ikke betyr allverden, men australske myndigheter har regnet ut at dersom alle undertegnende nasjoner var like ivrige på forskningsfronten, hadde mer enn 83.000 hval måttet bøte med livet årlig bare i Sørishavet, og det hadde vært en katastrofe for bestandene.

[Norge har for øvrig aldri signert denne avtalen og fanger hval på samme måte som alltid, iført hvalfangerutstyr.]

Dom i saken faller først om noen uker.

I mellomtiden, her er noen flere saker jeg har underholdt elevene mine med.

Picture Book.

As friends of this blog will have noticed, lately I haven't been blogging as much as I once used to. One reason is that I have been trying to get some serious philosophy done. More importantly, though, I have been busy working at the local school. Work is fun, but, because I have mainly spent time with the first graders, quite exhausting too. After school, most kids from first through third (and some from forth and fifth) grade attend the school's daycare centre. Here I get to help them do their homework, chat with them, play football, and philosophize too; but what I enjoy most of all is sitting down with these kids doodling. Many of the kids have never known grown ups to draw before and find this inspiring. It is rewarding for me too. Playing with pencil and crayons alongside a bunch of ten and twelve year olds with a massive hang up on the grotesque, makes my imagination venture into unknown territory.

Having no philosophy to show for the past month, I thought I could at least offer my readers proofs that I haven't abandoned them out of simple laziness. So here are a few of the drawings from these few weeks.

But it's not all about monsters and zombies. Kids also love small fury animals...

...and goofy clowns.

Finally, here's a picture of some of my fellow draftsmen watching a movie on a rainy day.

In a most delightful way.

Ole Martin Moen forsvarer hedonismen i Morgenbladet:

For å forstå det må man se på hva slags problem hedonismen forsøker å løse. Spørsmålet jeg stiller er hvilke ting i livet som er verdifulle i seg selv, og ikke bare som middel henimot videre mål. Om man undersøker de andre tingene filosofer foreslår som verdifulle, som kunnskap, kjærlighet og så videre, kan man vise at disse verdiene har én ting til felles, de er middel til å oppnå et nytelsesfullt liv. Å oppnå nytelse og unngå smerte er det eneste som er godt i seg selv.

Journalisten stiller et naturlig oppfølgingsspørsmål om rusmidler og smertestillende medikamenter. Finnes det noen kobling mellom Moens hedonisme og hans liberale holdning til narkotika? Moen tror ikke det:

Jeg har vært for legalisering hele tiden. Og hedonister må være åpne for at dersom vi kan få en intens lykkeopplevelse for eksempel av narkotika, kan man ikke automatisk avvise det som lite verdifullt. Vi bør selvfølgelig være bekymret for bivirkninger, men dersom vi kunne tenke oss at det fantes rusmidler som ga intens lykkefølelse uten bivirkninger, så var det bare å kjøre på.

Riktignok ser han ett potensielt problem her. "Som hedonist vil jeg gjerne at verden skal bestå, og om alle er ruset hele tiden, kan det være at vår verden faller sammen, så det er kanskje ikke å anbefale." Men hvis vi forestilte oss en lykkepille, fullstendig fri for bivirkninger, som heller ikke ga noen rus, bare endret den kjemiske væskebalansen i hjernen og ellers lot alt være som før, da var det kanskje bare å kjøre på? Her er det mange uklarheter. Jeg vet ikke engang om et slikt medikament er tenkelig. For dersom væskebalansen i hjernen endres, så må vel det påvirke mange andre ting også? "Den lykkeliges verden er," med Wittgensteins ord, "en annen enn den ulykkeliges." (Tractatus §6.43) Verden og tilværelsen ser mye lysere ut for den som er lykkelig, for eksempel. Full av lykkepiller ser vi utfordringer der vi før så problemer. Dette -- altså at vi tar ting på en mer positiv måte -- kan neppe kalles en bivirkning av at hjernekjemien endres, men er nettopp hva vi håper å oppnå med en slik pille. Men hva skal vi si når lykkepillen, fordi den fyller oss med en følelse av lykke, påvirker måten vi gjør ting på? Ofte kan man jo se kvalitetsforskjeller på arbeid utført med glede og gledesløst pliktarbeid. "Tilsiktet virkning" kan det ikke være snakk om her: kvalitativt annerledes håndverk kan ganske enkelt ikke være målet med et medikament. Bør vi oppfatte slike konsekvenser som bivirkninger av pillebruken eller bør vi betrakte dem som ringvirkninger? Hva vi faller ned på er langt på vei et spørsmål om språklige preferanser. Min egen språkfølelse tilsier at "ringvirkning" passer best i de tilfellene der konsekvensene er til det bedre. Der lykkefølelsen, som hos manisk-depresive i deres maniske faser, resulterer i ukritisk arbeidseufori og ditto resultat, er jeg (fordi "bivirkning" i mine ører låter negativt) mer åpen for å snakke om "bivirkninger" av pillebruken (skjønt i en ikke-medisinsk betydning av ordet). I og med at skillelinjene mellom tilsiktet virkning, bivirkninger og ringvirkninger ofte er vanskelige å trekke opp, er det heller ikke klart hva Moen mener når han tenker seg "rusmidler som [gir] intens lykkefølelse uten bivirkninger". Formodentlig tenker han på rusmidler uten avhengighet og uten psykiske og somatiske skader.

En person med dårlig selvbilde vil naturligvis ønske å kunne komme på bedre tanker, ønske å kunne forandre negative tanker og følelser til positive. Jeg vet ikke hva Moen mener med "automatikk", men jeg er enig i at, dersom dette kan oppnås ved bruk av narkotika, "kan man ikke automatisk avvise det som lite verdifullt". Dette gjelder ikke bare for hedonister. I visse tilfeller vil det være uproblematisk å svelge en pille som ved et trylleslag kan kaste lys over tilværelsen. Det springende punktet er kanskje hva det dårlige selvbildet handler om, om det er berettiget eller ei, for eksempel. Det er forskjell på et tvers gjennom hederlig og på alle måter godt menneske som sliter med depresjoner, og en person som bebreider seg selv fordi han rett og slett prioriterer feil og ikke strekker til. Negative tanker og følelser er ikke alltid et onde. Noen ganger er negative tanker bare negative og/eller symptomer på sykelig depresjon. Andre ganger er negative tanker og følelser på sin plass fordi de forteller oss noe viktig om virkeligheten. Moen diskuterer ikke dette viktige perspektivet. Ta en far som tilbringer hele dagen på kontoret og knapt ser ungene sine. En lykkepille vil muligens kunne fjerne den dårlige samvittigheten. Hvis pillen ikke er avhengighetsskapende, bør han da benytte muligheten? Hvis egen lykkefølelse er alt som betyr noe, skulle det være alt i orden. Det finnes vulgær-hedonister som tenker i den retningen. Det gjør ikke Moen: "Det er ingenting i hedonismen som tilsier at det må være egen lykke man skal strebe mot. Hedonisme er en teori om hva som er godt. Det videre spørsmålet om hvem sitt gode man bør fremme, er et annet spørsmål." At pappa sitter glad og fornøyd med seg selv på kontoret bøter jo ikke på ungenes savn. Men sett at også kone og barn -- og alle andre impliserte parter -- gikk på slike (harmløse) piller, slik at de ikke savnet far i huset, men tvert imot gikk omkring med en intens lykkefølelse. Var det da bare å kjøre på? Finnes det resurser innenfor rammene av hedonismen til å se noe problem med det?

Dreaded analogy...not so fast.

Here is Coetzee with another take on the dreaded analogy between animal cruelty and the Holocaust, this time in his own voice:

The transformation of animals into production units dates back to the late nineteenth century, and since that time we have already had one warning on the grandest scale that there is something deeply, cosmically wrong with regarding and treating fellow beings as mere units of any kind. This warning came to us so loud and clear that it you would have thought it was impossible to ignore it. It came when in the middle of the twentieth century a group of powerful men in Germany had the bright idea of adapting the methods of the industrial stockyard, as pioneered and perfected in Chicago, to the slaughter – or what they preferred to call the processing – of human beings.

Of course we cried out in horror when we found out about this. We cried: What a terrible crime, to treat human beings like cattle! If we had only known beforehand! But our cry should more accurately have been: What a terrible crime, to treat human beings like units in an industrial process! And that cry should have had a postscript: What a terrible crime, come to think of it, to treat any living being like a unit in an industrial process!

Whether you accept this argument or not depends, at least, on whether you accept the premise that human beings and animals are similar in morally significant ways. (You may admit all the empirical similarities Coetzee draws on even if you don’t, but in that case you are likely to dismiss the moral analogy he draws on the back of these similarities as a non sequitur.) If you accept something along the line of Peter Singer’s idea of the expanding circle of moral concern, then you might concur that treating any living creature as a production unit is similar to treating human beings like that. The moral power of the analogy would presumably weaken as you move further and further away from origo, but as long as you don't overstep the outer boundaries of the circle, it won't loose all power. Inside the circle of moral concern, you can always describe such treatment as a violation against our common creatureliness, or something to that effect. I am prepared to say things like that myself. Though, I am not sure exactly what saying this amounts to. (Nor am I, for that matter, certain where to draw the periphery line.) But it surely entails that no living creature can be treated any way we please. However, the Nazis were not simply refusing certain living beings admission to our community of fellow creatures, they were denying certain human beings admission to our idea of a common humanity too; and that makes a (moral) difference, doesn’t it? On the other hand, one could, as Matthew Pianalto points out, suggest that this question is nothing but further evidence of our inherit speciesism.

Other important differences between factory farming and the Holocaust are also too often overlooked by people who are horror-struck by undeniable similarities. The Nazi crimes were not “merely” to treat living beings as units in an industrial process (nor was it merely to treat human beings this way); the aim of the Nazi’s was to exterminate certain human beings, to eliminate the Jews and to wipe the Earth clean of them. In this respect the (admittedly factory-like) Holocaust didn't much resemble factory farming. Extermination camps were launched as the final solution to the Jew problem. With the problem finally solved, the murders would have stopped too simply because there would have been no one left alive. The industrial stockyard aims at something altogether different: it aims for eternity. Factory farming is a perpetual enterprise, where animals are ceaselessly being brought into the world for the purpose of being killed, to paraphrase Elizabeth Costello. I agree with her that this is a significant difference (though I am not sure I follow her when she claims that factory farming therefore dwarfs any evil the Third Reich was capable of). The extermination camps and the industrial stockyard are strikingly similar in some respects -- in that they employ many of the same methods, for instance --, but the extermination camps were, unlike the modern stockyard, fueled by hatred for their victims and aiming for their annihilation. In this respect the Holocaust was more analogous to a merciless war on vermin than to the merciless meat industry.

Many people disagree with this “dreaded analogy” because (as I have pointed out in the preceding paragraphs) this is far from a perfect analogy; but then again, there is no such thing as a perfect analogy. A perfect analogy simply wouldn’t be an analogy at all. Finding differences doesn’t necessarily undermine the possibility of connecting the dots (that depends on the number and the character of the differences one is talking about). On the contrary, a non-perfect fit is a prerequisite for talking about an analogy between two subjects at all.

"The reasons why the Allies fought against Germany were complex, but many people believe rightly that the Holocaust itself would have proved sufficient reason," Raimond Gaita has written, but “no one can seriously wish to respond, to the slaughter of animals as though it justified taking up arms against farmers, butchers and people who work in abattoirs.” To this I would like to say: in one sense yes, maybe, but in another sense no. "Fighting" is of course a complex term with many applications. Hence there are numerous ways of fighting an evil. It may be true that no one is prepared to shoot and kill farmers and butchers (though, as I pointed out here, whatever truth there is in this, it is hardly of the empirical kind), but many people do walk the streets daily in protest against what butchers and farmers are doing; they write about it, talk about it; they refuse to be accomplices in the wrongdoings by boycotting their products, and try to convince others to follow their lead. Many people would be very relieved (though, perhaps not as relieved as they were when the Holocaust ended (but, then again, how to compare?)) if the horrific treatment of animals that Coetzee describes were to come to an abrupt end. Boycotting and walking the streets in protest is, of course, not the same as taking up arms, but may still be an analogous reaction.

What troubles me with expressions like “animal holocaust” or “eternal Treblinka” is not that one rhetorically bridges a gap between two kinds of horror, but, rather, that one steps too quickly from one to the other as if there were no gap there at all. Stuart Rachels does so with this one-liner. Seemingly blind to all the important differences, such rhetorical moves strike me as both insensitive and unthinking. That being said, I do not think it is impossible to connect the two phenomena in reasonable and non-offensive ways. Consider this quote by Wittgenstien:

Supposing you meet someone in the street and he tells you he has lost his greatest friend, in a voice extremely expressive of his emotion. You might say: "It was extraordinarily beautiful, the way he expressed himself." Supposing you then asked: "What similarity has my admiring this person with my eating vanilla ice and liking it?" To compare them seems almost disgusting. (But you can connect them by intermediate cases.) (Lectures on Aesthetics, II, §4)

Is this analogous (!) to our own question? I suggest that it might be. People may of course be divided over how many intermediate steps one needs (and what steps they must be) in order to make the connection, but if one can, through sensitive employment of intermediate cases, connect one's delight in someone's expression of sorrow with one's delight in eating vanilla ice cream, then, I believe, one can also, as Coetzee (to my mind not quite successfully) attempts to do, namely to draw the connecting line from people's horror in face of the Holocaust (the murdering of human beings on an industrial scale in order to get rid of them) to his own horror in face of modern food industry, where billions upon billions of living beings are being turned into production units in order to be slaughtered and used for food, without behaving disgustingly.