For å forstå det må man se på hva slags problem hedonismen forsøker å løse. Spørsmålet jeg stiller er hvilke ting i livet som er verdifulle i seg selv, og ikke bare som middel henimot videre mål. Om man undersøker de andre tingene filosofer foreslår som verdifulle, som kunnskap, kjærlighet og så videre, kan man vise at disse verdiene har én ting til felles, de er middel til å oppnå et nytelsesfullt liv. Å oppnå nytelse og unngå smerte er det eneste som er godt i seg selv.
Journalisten stiller et naturlig oppfølgingsspørsmål om rusmidler og smertestillende medikamenter. Finnes det noen kobling mellom Moens hedonisme og hans liberale holdning til narkotika? Moen tror ikke det:
Jeg har vært for legalisering hele tiden. Og hedonister må være åpne for at dersom vi kan få en intens lykkeopplevelse for eksempel av narkotika, kan man ikke automatisk avvise det som lite verdifullt. Vi bør selvfølgelig være bekymret for bivirkninger, men dersom vi kunne tenke oss at det fantes rusmidler som ga intens lykkefølelse uten bivirkninger, så var det bare å kjøre på.
Riktignok ser han ett potensielt problem her. "Som hedonist vil jeg gjerne at verden skal bestå, og om alle er ruset hele tiden, kan det være at vår verden faller sammen, så det er kanskje ikke å anbefale." Men hvis vi forestilte oss en lykkepille, fullstendig fri for bivirkninger, som heller ikke ga noen rus, bare endret den kjemiske væskebalansen i hjernen og ellers lot alt være som før, da var det kanskje bare å kjøre på? Her er det mange uklarheter. Jeg vet ikke engang om et slikt medikament er tenkelig. For dersom væskebalansen i hjernen endres, så må vel det påvirke mange andre ting også? "Den lykkeliges verden er," med Wittgensteins ord, "en annen enn den ulykkeliges." (Tractatus §6.43) Verden og tilværelsen ser mye lysere ut for den som er lykkelig, for eksempel. Full av lykkepiller ser vi utfordringer der vi før så problemer. Dette -- altså at vi tar ting på en mer positiv måte -- kan neppe kalles en bivirkning av at hjernekjemien endres, men er nettopp hva vi håper å oppnå med en slik pille. Men hva skal vi si når lykkepillen, fordi den fyller oss med en følelse av lykke, påvirker måten vi gjør ting på? Ofte kan man jo se kvalitetsforskjeller på arbeid utført med glede og gledesløst pliktarbeid. "Tilsiktet virkning" kan det ikke være snakk om her: kvalitativt annerledes håndverk kan ganske enkelt ikke være målet med et medikament. Bør vi oppfatte slike konsekvenser som bivirkninger av pillebruken eller bør vi betrakte dem som ringvirkninger? Hva vi faller ned på er langt på vei et spørsmål om språklige preferanser. Min egen språkfølelse tilsier at "ringvirkning" passer best i de tilfellene der konsekvensene er til det bedre. Der lykkefølelsen, som hos manisk-depresive i deres maniske faser, resulterer i ukritisk arbeidseufori og ditto resultat, er jeg (fordi "bivirkning" i mine ører låter negativt) mer åpen for å snakke om "bivirkninger" av pillebruken (skjønt i en ikke-medisinsk betydning av ordet). I og med at skillelinjene mellom tilsiktet virkning, bivirkninger og ringvirkninger ofte er vanskelige å trekke opp, er det heller ikke klart hva Moen mener når han tenker seg "rusmidler som [gir] intens lykkefølelse uten bivirkninger". Formodentlig tenker han på rusmidler uten avhengighet og uten psykiske og somatiske skader.
En person med dårlig selvbilde vil naturligvis ønske å kunne komme på bedre tanker, ønske å kunne forandre negative tanker og følelser til positive. Jeg vet ikke hva Moen mener med "automatikk", men jeg er enig i at, dersom dette kan oppnås ved bruk av narkotika, "kan man ikke automatisk avvise det som lite verdifullt". Dette gjelder ikke bare for hedonister. I visse tilfeller vil det være uproblematisk å svelge en pille som ved et trylleslag kan kaste lys over tilværelsen. Det springende punktet er kanskje hva det dårlige selvbildet handler om, om det er berettiget eller ei, for eksempel. Det er forskjell på et tvers gjennom hederlig og på alle måter godt menneske som sliter med depresjoner, og en person som bebreider seg selv fordi han rett og slett prioriterer feil og ikke strekker til. Negative tanker og følelser er ikke alltid et onde. Noen ganger er negative tanker bare negative og/eller symptomer på sykelig depresjon. Andre ganger er negative tanker og følelser på sin plass fordi de forteller oss noe viktig om virkeligheten. Moen diskuterer ikke dette viktige perspektivet. Ta en far som tilbringer hele dagen på kontoret og knapt ser ungene sine. En lykkepille vil muligens kunne fjerne den dårlige samvittigheten. Hvis pillen ikke er avhengighetsskapende, bør han da benytte muligheten? Hvis egen lykkefølelse er alt som betyr noe, skulle det være alt i orden. Det finnes vulgær-hedonister som tenker i den retningen. Det gjør ikke Moen: "Det er ingenting i hedonismen som tilsier at det må være egen lykke man skal strebe mot. Hedonisme er en teori om hva som er godt. Det videre spørsmålet om hvem sitt gode man bør fremme, er et annet spørsmål." At pappa sitter glad og fornøyd med seg selv på kontoret bøter jo ikke på ungenes savn. Men sett at også kone og barn -- og alle andre impliserte parter -- gikk på slike (harmløse) piller, slik at de ikke savnet far i huset, men tvert imot gikk omkring med en intens lykkefølelse. Var det da bare å kjøre på? Finnes det resurser innenfor rammene av hedonismen til å se noe problem med det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar