Slow corruption.

Regular readers of this blog will recognize this text. A version of it was posted last year. Rewritten and translated, I now re-post it in the hope that it might qualify as a contender in 3quarksdaily's philosophy competition. (This may be my last chance of fame and fortune.)

***

When a woman last year confessed that she would not know what to do if her fetus were diagnosed with Down’s syndrome, Richard Dawkins promptly replied: "Abort it and try again. It would be immoral to bring it into the world if you have the choice." Reactions came from all corners of cyberspace, and Dawkins was later forced to explain himself. Tweeting his opinion had probably been unwise; a medium that allows a little more space for reasoning would have been a better choice. His mea culpa went no further than that. He admitted that he should have expressed himself differently; but as for the opinion expressed, he saw no faults with that: "Apparently I'm a horrid monster for recommending what actually happens to the great majority of Down Syndrome foetuses. They are aborted." I believe, however, that this distinction between the form and the content of his message is less clear-cut than Dawkins believes. People reacted against the tone of his "recommendation" because of the attitude it expressed (toward the "content").

Dawkins is right; the majority of these pregnancies are in fact terminated. In Norway this happens in 80-90% of the cases. But that was not his point, nor was he merely expressing agreement with the majority; Dawkins claimed that there could be no serious doubt about what is the right thing to do in such a situation. In this respect Dawkins agrees with the most militant anti-abortionist. This black-and-white picture is unhelpful in a number of ways. First, as with anti-abortionist slogans, his "recommendation" is likely to appeal only to those already share his view. Blind certainty, whether it be political slogans from the militant right or moralizing tweets from a grey-haired male professor, is hardly the sort advice a pregnant woman in a moral dilemma needs. In fact, there is a danger that she will experience this as undue pressure from on-high (an allegation Dawkins tried, though not convincingly, to wriggle away from since he had portrayed her “dilemma” as being a choice between morality and immorality). Finally, we may fear what discussions, such as the one initiated by Richard Dawkins, might do to our moral sensitivity. If Down’s syndrome becomes a topic of public debate, what does this say about—and what might it do to—our view of human beings with this syndrome? Might we be heading for a society where deselecting such fetuses increasingly will appear unproblematic?

It is particularly these latter questions I will discuss here. The discussion flared up in Norway when Aksel Braanen Sterri, a young social scientist, published an essay in a prominent weekly outlet with the deliberately provoking title "A Vindication of the Sorting Society". His argument relied partly on the observation "…that all parents want their children to be born as healthy as possible and to have all the opportunities other children have." At least good parents do. If prospective parents expressed wishes of children with Down’s or other syndromes, we would question their motives. But it is problematic to model our thinking in this context too closely on the healthy/sick distinction. "What would be so terrible with a society without Down’s syndrome," Braanen Sterri asked, addressing everyone worried about a possible sorting society. "Every medical progress means the danger of eradicating a disease that some identify with." But who sheds tears over the eradication of polio and tuberculosis today? Why assume it will be different with Down’s syndrome?

Well, because Down’s syndrome is different, according to Marte Wexelsen Goksøyr. "You cannot get rid of this condition without killing the person. That's the difference. I am myself a woman with Down’s syndrome. I am not sick; I have an extra chromosome in my cells." You don’t recover from having Down’s syndrome; there are no cures for it. This fact alone, of course, does not distinguish Down’s syndrome from a disease—there are, after all, many diseases still without a cure—but it does make a difference that we cannot because of this fact describe Wexelsen Goksøyr as having an incurable condition. To say that she is "incurably affected" by Down’s syndrome sounds just as awkward as to say that she as a woman is "incurably affected" by femininity—a choice of words suitable only if one’s aim is to make a joke on her expense. Refusing to view Down’s syndrome as a disease, Wexelsen Goksøyr prefers to describe her kind as a special type of human beings. Put differently: Braanen Sterri’s question shall not be answered, but rather reformulated. The question is not what would be so terrible with a society without Down’s syndrome, but rather what would be so terrible with a society without people with Down’s syndrome.

To be honest, I would prefer to stop here. I don't fancy addressing this topic. This confession probably will offend some. There are those who believe an intellectual should be ready to discuss anything. True, open-mindedness is an intellectual virtue; but it must not be so open that one's brain might fall out. A moral community is partly defined by what is not discussed. In Norway, for example, we no longer deliberate on the pros and cons of forced sterilization of Gypsies. But such values are not set in stone. Ali Esbati, a well-known journalist and politician, recently announced that he "is fleeing" to Sweden because of the tone in the political debate in Norway. A significant difference between the two countries, he writes, "is the way in which immigrants are described in the media and in the public debate." Since 2008, it has become commonplace to talk about the immigration problem in Norway, and as Esbati explains: "Constantly seeing oneself described in problem-terms does make a difference." Discussing the pros and cons of having people with Down’s syndrome among us will possibly have a similarly corrupting effect on our culture. And the pro-arguments are no better in this respect than the cons--both contribute to establish this as a legitimate question. That is why I would prefer giving the issue the silent treatment; but I am afraid it is too late for that. Turning my back on it for fear of disgracing myself and degrading those concerned would hardly accomplish anything at all. The topic has already contaminated our public debate--or in less moralizing terms: The chances that an appeal to decency will succeed in silencing the debate are slim since our sense of decency is already adapting to this debate. The questions are out there, discussed in all seriousness by decent people in the columns of distinguished newspapers.

I have sympathies with Wexelsen Goksøyr’s stragegy of rephrasing the question; refusing to discuss it in medical terms, but rather insisting on this being a question about people. Asking what would be so terrible with a society without a certain type of human beings (as opposed to a society liberated from a certain syndrome), does at least strip the possible future we are asked to consider of some of its immediate appeal. But how are we to proceed from this reformed question? Very often the debate gets side-tracked on the issue quality of life. Both Braanen Sterri and Dawkins claim that “healthy” people in general live better lives than most people with Down’s syndrome do, and welcome full-scale fetus selection because it allegedly will improve society’s overall life quality if all fetuses with Down’s were replaced by “healthy” ones. The opposition denies that removing people with Down’s will have that effect. People with Down’s syndrome, according to Wexelsen Goksøyr, often lead happy and fulfilling lives. Why is this a side-track? Because, behind this disagreement lies the uniting assumption that happiness is the central issue here. But if we assumed that people with Down’s on average were less happy than others, would this settle the matter? Of course not. The true problem here is not finding the most efficient way to aggregate happiness—whatever, if anything, that means—but finding ways to express our vision of human dignity and to understand which society serves that vision best. I sympathize with those who answer the reformed question by appealing to human diversity. If certain types of people—children with Down’s syndrome, left-handed people or people who love skiing—no longer were among us, we would live in a less diverse society. "It takes their kind to make all kinds," as the saying goes. A good society, on this vision, is a society which lets a thousand flowers bloom.

Wexelsen Goksøyr does appeal to the core values of the tolerant and inclusive society in her protests, and she does so with an existential force which commands us to listen. "I belong to a minority group in Norway," she writes, and one must be quite tone-deaf not to notice her existential horror at the prospect of "it [becoming] a state project to eradicate [this group], to sort them out." Currently Norwegian legislators are contemplating to introduce ultrasound screenings during the 12th week of pregnancy as a standard, so describing reality this way is not entirely unfair. (But here it is easy to err. Wexelsen Goksøyr lets herself be carried away by her own horror when she draws parallels between this screening program and previous cases of ethnic cleansing. "To wipe out these troublesome people [the Gypsies], to sort them out, children were taken from their parents and put in orphanages. Women were forcibly sterilized, some put in asylums and some lobotomized." If this were the methods by which Braanen Sterri's Down’s-free society were to be accomplished, then his apologia would hardly even provoke (let alone be printed in a reputable weekly). Such practices will not be reintroduced into Norwegian policy anytime soon. And yet, people with Down’s syndrome understandably feel personally threatened by these proposals.)

Obviously, as Richard Dawkins stressed, there is a difference between suggesting that a fetus ought to be aborted and saying of a child that it ought never to have been born. The latter would be downright vile. Dawkins' point was this. Systematically deselecting new people with Down's syndrome shouldn't concern those already among us. We should be allowed to discuss this possibility without offending anyone. My concern, though, is that this distinction might not be as sharp as Dawkins imagines. Is it possible for someone to contemplate a screening program where the consequence (if not objective) is that these children are no longer born without showing a degrading attitude towards such children? Maybe; but I don't see how. It is not simply a matter of chosing words. Limiting each tweet to 140 characters, Twitter is designed for snappy messages. Other media allow more caveats and careful reasoning. This may soften your message; but the unpleasant implications of your message are not so easily escaped. This is what Dawkins and Braanen Sterri don't sufficiently appreciate; that they are caught by the dynamics of the discourse in which they engage. While championing systematic deselection of "unhealthy" fetuses, they deny sending any message to the "unhealthy" individuals among us today. Through fancy distinctions, Dawkins attempts to wriggle away from Wexelsen Goksøyr’s accusation. But this--I imagine she would reply--only results in, well, wriggling: "Oh, my dear no. Of course I don’t mean to suggest that you are unwanted. What I say is merely that when discussing these matters, we must remain open to the possibility that the best solution, when all is said and done, may be that people like you are phased out.”

Ateisme på barnerommet.

Ja, jeg er stadig i live, og nei, denne bloggen er heller ikke erklært død. Den ligger bare på sotteseng. Jeg innser at det å beklage laber bloggaktivitet er i ferd med å bli en slags vane, skjønt ikke noe jeg gjør særlig hyppig. Siste og eneste post av året kom i mars--og siden juni i fjor har jeg kun produsert fem poster! Jeg har til hensikt å trappe opp, men er redd jeg vil forbli nokså opptatt frem til jul. Kanskje jeg skal gjøre dette til et nyttårsforsett når vi kommer så langt? I påvente av noe bedre, serverer jeg i dag en familiær anekdote.

Min yngste datter er glad i sang. Særlig er hun begeistret for Thorbjørn Egners sanger. Forleden dag gikk hun imidlertid, til min forbauselse, omkring og nynnet på en velkjent kristen barnesang, den om hvem som har skapt alle blomstene, fuglene og stjernene. Hun kan ha lært sangen på barnesang i Longyearbyen kirke, hvor hun hadde et par sporadiske opptredener for omlag et år siden. Men i så fall har hun hukommelse som en elefant. Sannsynligvis har hun hørt den på nytt i det siste, skjønt jeg aner ikke hvor. Uansett: fremføringen var helt etter boken. Hun gikk og sang for seg selv, og visste ikke at foreldrene lyttet. Vår tilstedeværelse ble avslørt først da vi brøt ut i spontan latter over siste vers. For etter de velkjente versene om at Gud i himmelen har skapt blomstene, fuglene, stjernene og deg og meg, kom en egenkomponert (tør jeg si subversiv?) avslutning som ville ha moret selv Richard Dawkins:

Hvem har skapt Gud i himmelen, himmelen, himmelen
Hvem har skapt Gud i himmelen, jo [det er] deg og meg.

Personalised medicine anyone?

Recently I moved to Trondheim. (It was with a heavy heart I left Svalbard, a decision made even more difficult by the fact that my family didn't. But when they join me in June I assume we will all settle in fine.) Since new year I have been part of a research group called RESET (Research Group on the Ethos of Technology). To be more specific, my work is concerned with the moral and scientific ambiguities within what is called Personalised Medicine. Hopefully, in three years time, I can on the basis of this work call myself Doctor of Philosophy. Being entirely new to this field (not philosophy but philosophy of medicine), familiarising myself with it has been quite time consuming. This is the main reason for my being so inactive on Blogger the past few months.

"Personal" is a buzzword in today's society. Amazon as well as Youtube offers personalised recommondations. The more personalised a service is, the better -- or so the cultural trend seems to imply. What then is more natural than hoping for a more personalised healthcare? This is what I hope to investigate. One challenge is separating hope from hype. Consider some key slogans: Away with the one-size-fits-all approach to medicine! The right treatment to the right person at the right time! Barack Obama touched both in a recent speech. What but Amen can one say to this? Disagreement seems impossible. But that is my problem too. If no alternative position is available (who, after all, thinks impersonal ill-treatment is the future?), I struggle to see what one hopes to achieve with this rhetoric. Nor is it obvious to me what is novel about it either. I mean, the rhetoric itself is clearly a recent invention; but what else is new? Obama seems to imply that medicine is about to be radically changed. But hasn't clinical medicine always been about treating individuals? The fact that no two people are identical and may react differently to the same drug has been known ever since Hippocrates. True, part of the vision is that genome sequencing will play a prominent role in future healthcare -- and this has become technologically possible only in recent years. Still, it is not clear to me why this should be thought of as representing a paradigm shift in medicine rather than as a refinement of existing scientific practices (nor for that matter, why it is best thought of as "personalising" medicine).

To be continued...

På skråplanet.

Da en kvinne tidligere i år skrev at hun ikke visste hva hun ville gjort dersom hennes foster fikk påvist Downs syndrom, svarte Richard Dawkins kort og kontant: "Abort it and try again. It would be immoral to bring it into the world if you have the choice." Siden ble han nødt til å forsvare seg. Ja, valget av Twitter som medium for ytringene hadde vært uheldig. Formatet tillater ikke resonnementer. Men selv om formen var problematisk, var innholdet ikke det: "Apparently I'm a horrid monster for recommending what actually happens to the great majority of Down Syndrome foetuses. They are aborted." Men dette skillet mellom form og innhold er langt mer teoretisk enn hva Dawkins tror. Man kan reagere på tonen i "anbefalingen" fordi denne antyder en urovekkende holdning (til "innholdet").

Det stemmer at flertallet av slike graviditeter faktisk blir terminert. I Norge skjer dette i mellom 80 og 90% av tilfellene. Dawkins støtter ikke bare flertallet, men hevder at dette utvilsomt er den rette avgjørelsen: Her er det ingenting å tenke på. Blir det påvist Downs syndrom, så ta abort og prøv igjen. Det er flere grunner til å reagere på denne lettvinte nonsjelansen. Sjansen for at dette oppleves som utilbørlig press er overhengende (en anklage Dawkins forsøkte å sno seg unna, uten særlig hell ettersom han hadde beskrevet situasjonen som et valg mellom moral og umoral). Videre vil denne "anbefalingen" kanskje falle i god jord kun hos de som allerede oppfatter dette som en uproblematisk løsning. Hvis du befinner deg i en moralsk knipe på grunn av en graviditet, er teoretisk skråsikkerhet fra en gråhåret mannlig professor knapt hva du trenger. Til slutt er det mange som frykter hva slike holdninger vil gjøre med oss og vårt moralske gangsyn dersom de får spre seg. Er vi på vei mot et samfunn der slike avgjørelser ikke lenger oppleves som problematiske? Og hva forteller dette om vårt syn på våre medmennesker med Downs syndrom?

Denne siste diskusjonen blusset opp i Norge også da Aksel Braanen Sterri publiserte et essay i Morgenbladet med den bevisst provoserende tittelen "Et forsvar for sorteringssamfunnet". Argumentasjonen støtter seg til dels på en nokså tilforlatelig observasjon: "Det er knapt en overdrivelse å si at alle foreldre ønsker for sitt barn at det skal bli født så friskt som mulig og ha alle de muligheter andre barn har." Dette ønsket er nok styrende for vår tenkning omkring Downs syndrom, i det minste på den måten at dersom vordende foreldre uttrykte ønsker om barn med dette syndromet, ville mange -- også mange abortmotstandere -- stille spørsmål ved deres beveggrunner. Likefullt tror jeg distinksjonen mellom syk og frisk ikke bør styre tenkningen i for sterk grad. "Hvorfor er det så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom," spør Sterri. Spørsmålet retter seg til alle de som bekymrer seg for sorteringssamfunnet. "For hvert medisinsk utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg med." Ingen savner polio og tuberkulose, så hvorfor anta at Downs syndrom er annerledes?

Fordi Downs syndrom er annerledes, svarer Marte Wexelsen Goksøyr. "Du får ikke utryddet denne tilstanden hos en person uten å ta livet av mennesket. Det er forskjellen. Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom. Jeg er ikke syk, jeg har et ekstra kromosom i mine celler." Downs syndrom er ikke noe man kan bli "frisk" av. Det finnes ingen medisiner og heller ingen kur mot tilstanden -- og likevel kan man ikke si at Wexelsen Goksøyr er rammet av en uhelbredelig tilstand (les: sykdom). Å si at hun er "rammet" av Downs syndrom låter omtrent like corny som å si at hun som kvinne er "rammet" av femininitet -- en uttrykksmåte som kun er egnet dersom man ønsker å gjøre seg morsom på hennes bekostning. Wexelsen Goksøyr treffer betydelig bedre når hun avviser at Downs syndrom er en sykdom og heller beskriver personer med dette syndromet som en bestemt mennesketype. Braanen Sterris spørsmål fører oss med andre ord på villstrå. Spørsmålet burde ikke være hvorfor det er så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom, men hvorfor det ville være så ille om vi fikk et samfunn uten mennesker med Downs syndrom.

Helst hadde jeg satt punktum her. Dette spørsmålet har jeg ingen lyst til å gi meg i kast med. En slik bekjennelse vil nok falle enkelte tungt for brystet. Noen mener vi i redelighetens navn må være rede til å diskutere alt. Men dét er å forveksle et høl i hue med et åpent sinn. Moralske fellesskap defineres blant annet av hva man ikke diskuterer. I Norge har vi for eksempel sluttet å diskutere fordeler og ulemper ved tvangssterilisering av sigøynere. Men slike grenser kan flyttes. Ali Esbati kunngjorde nylig at han "flykter" til Sverige på grunn av tonen i det politiske ordskiftet i Norge. En vesentlig forskjell mellom de to landene "er måten innvandrerbefolkningen blir beskrevet i mediene og i den offentlige debatten." Siden 2008 har det blitt A4 å snakke engasjert om innvandringsproblemet i Norge, og som Esbati sier: "Det gjør en forskjell å hele tida se seg selv bli beskrevet i problem-­termer." Å innlate seg på å diskutere verdien av det å ha mennesker med Downs syndrom blant oss vil bidra til en tilsvarende endring av offentligheten, fordi slike meningsutvekslinger -- både positive og negative vurderinger -- er med på å etablere dette som et rimelig spørsmål. Å ta diskusjonen er å anerkjenne temaet som diskutabelt. Men jeg er redd jeg er litt sent ute. Jeg har lyst til å svare at problemstillingen er høl i hue; at diskusjonen er nedverdigende overfor dem det gjelder og at vi tilsmusser oss selv ved å ta spørsmålet på alvor, men utretter neppe noe med det, ettersom disse spørsmålene allerede har fått forgifte det offentlig ordskiftet -- eller i litt mindre moralistiske termer: Sjansen for at en slik appell til folks anstendighet vil falle på stengrunn er stor ettersom vår moralske sensitivitet allerede er i forandring i den forstand at dette og beslektede spørsmål faktisk blir diskutert med stort alvor i landets avisspalter.

En strategi kan, slik Wexelsen Goksøyr anyder, være å omformulere spørsmålet. Hun avviser å se dette som et (samfunns)medisinsk spørsmål: dette handler om mennesker. Å spørre hva som vil være så ille med et samfunn uten bestemte mennesker snarere enn hva som vil være så ille med å bli kvitt et bestemt syndrom, fjerner i alle fall noe av den umiddelbare appellen til fremtidsutsiktene. Men hvor man skal gå videre fra dette alternative spørsmålet, er imidlertid ikke opplagt. (Skal man tolke dette som et historisk-hypotetisk spørsmål? Hvorfor det er så ille om vi får et samfunn uten...?, er i så fall et spørsmål om hva historiens dom vil bli: Hvis alle fostere med Downs syndrom systematisk velges bort slik at disse mennesker sakte men sikkert forsvinner, hva vil fremtiden mene? Vi kan naturligvis ikke utelukke mulighetene for en knusende dom. Problemet er bare at vi ikke kan utelukke noen andre muligheter heller. Wexelsen Goksøyrs nye spørsmål spiller også ballen rett i føttene på dem som ønsker å diskutere forstersortering i lys av begrepet livskvalitet. Både Braanen Sterri og Dawkins hevder at "friske" mennesker har bedre liv enn mennesker med Downs, og ønsker derfor sorteringssamfunnet velkommen med den begrunnelsen at samfunnets samlede livskvalitet ville øke dersom alle fostere med Downs ble byttet ut med "friske" individer. Nå er dette filosofisk svært lettvint argumentasjon. Dawkins tar for gitt at livskvalitet eller -lykke er noe som kan samles opp på denne måten, hvilket ikke er innlysende -- det er ikke engang klart hva dette betyr, og langt mindre klart hvorfor en slik summering av lykke ha noen avgjørende betydning i denne sammenhengen. Men når Wexelsen Goksøyr og hennes meningsfeller innlater seg på denne diskusjonen, så står ikke deres argumenter særlig sterkere.) Selv har jeg sympatier for den som svarer med å gripe til mangfoldsargumentet. Hvis bestemte mennesketyper -- barn med Downs syndrom, kjevendte eller folk som liker å gå på ski -- ikke lenger finnes blant oss, har vi fått et mindre mangfoldig samfunn. "It takes their kind, to make all kinds," som det heter. Dette argumentet springer ut av en visjon om det gode samfunn som det samfunnet som lar de tusen små blomster blomstre.

Det er også til denne visjonen om et tolerant og inkluderende samfunn Wexelsen Goksøyr appellerer, og hun gjør det med et eksistensielt alvor vi plikter å lytte til. "Jeg tilhører en minoritetsgruppe i Norge," skriver hun, og man må være nærmest tonedøv for ikke å forstå hennes eksistensielle forferdelse ved tanken på at "det skulle være et ønsket statlig prosjekt å utrydde [denne gruppen], sortere dem bort". Nå som det diskuteres å innføre systematiske ultralydundersøkelser i 12 svangerskapsuke, er det ikke urimelig å beskrive virkeligheten på denne måten. Men her er det lett å trå feil. Wexelsen Goksøyr lar seg rive med av egen retorikk når hun trekker paralleller fra denne statlig sanksjonerte fostersorteringen til tidligere tilfeller av etnisk rensning mot for eksempel tatere. "For å få sortert dem bort, utslette disse brysomme, ble barn tatt fra foreldre med tvang og satt på barnehjem. Kvinner ble tvangssterilisert og noen endte på asyl og ble lobotomert." Hvis det var sånn strategien for et Downs-fritt samfunn så ut, ville Sterris forsvarsskrift knapt provosere engang (enn si komme på trykk i Morgenbladet). Det er ingen fare for gjeninnføring av slike praksiser.

Richard Dawkins har selvsagt rett i at det er stor forskjell på det å foreslå at et foster bør aborteres og det å si om et barn at det aldri burde ha blitt båret frem. Enhver som sa noe sånt ville med rette nedsables for sine usmakelige holdningers skyld. Men bekymringen min er at den moralsk-politiske diskusjonen for og imot innføringen av et screeningprosjekt der konsekvensen (om ikke målet) er at slike barn ikke lenger blir båret frem, allerede er et tegn på og en årsak til at usmakelige holdninger til denne gruppen tvinger seg frem i oss; at i lys av disse diskusjonene vil alle forsøk på å sno seg unna anklagen fra Wexelsen Goksøyr nettopp være å sno seg: "Nei, kjære deg, vi mener selvsagt ikke at du er uønsket, men vi må jo, når vi diskuterer denne saken, være åpne for at den beste løsningen, når alt kommer til alt, kanskje er at slike som du blir faset ut."

Philosophy in Science.

Lately we have seen many heated debates between philosophers and scientists about the relationship between science and philosophy, very often framed as the question what, if anything, philosophy has to offer science. Some prominent scientists take an extreme stance when declaring all philosophical questions as little more than “pointless delay in our progress,” to quote Neil deGrasse Tyson. Massimo Pigliucci does a good job unmasking the naïve philosophical (!) presumptions such views rest on. Other scientists reject philosophy, believing philosophers to cook up pseudo-scientific alternatives to scientific methods. But this is clearly at odds with what most philosophers are actually doing, and a profound misconception of the relationship between philosophy and scientific methods. A while back Peter Hacker published an essay (on which I commented here), where he addressed some of these issues. Far from offering competing explanations of natural phenomena, Hacker wrote, philosophy is rather:

…a technique for examining the results of specific sciences for their conceptual coherence, and for examining the explanatory methods of the different sciences – natural, social and human. The sciences are no more immune to conceptual confusion than is any other branch of human thought. Scientists themselves are for the most part ill-equipped to deal with conceptual confusions.

Scientists, of course, don't deny the importance of conceptual clarity. We need to know what we mean by our words in order to speak rationally. However, some don't see what philosophy has to do with it. Some argue, as Julia Galef did in an episode of Rationally Speaking, that scientists are quite capable to manage on their own:

There is an irritation on behalf of scientists or science enthusiasts, that philosophy is defending its relevance by defining as philosophy things that would have happened even without the discipline of philosophy; that there is a certain level of built-in and developed common sense and critical thinking that scientists would have even if they hadn't read any philosophers or come into contact with the field of philosophy, and to say that philosophy therefore is relevant is unfair.

This irritation is understandable. Claiming that scientists are unequal to their tasks, or even that it is the task of philosophers to tell scientists what they can and cannot do, is unlikely to find much support in the scientific community (which hardly was Hacker's aim either). Of course, describing philosophy as a nuisance isn't exactly an invitation to a calm discussion either. My aim here is not to take sides. I am rather suggesting that if we all take one step back, we will perhaps see this trench war as misguided.

Often the question is: What, if anything, can scientists gain from reading or listening to philosophers? Philosophers sometimes reply with a history lesson. A few hundred years ago all scientists were philosophers. So, until quite recently it would have been literally senseless to ask why scientists should bother with philosophers. And in recent years many great scientists have been philosophically inclined. During the twentieth century, some of the towering figures in physics and biology (Einstein, Bohr and Heisenberg, and Ernst Mayr and Richard Lewontin, for example) were well-versed in the philosophical literature of the day and thought this crucial to their own research. Even today scientists from various fields collaborate with philosophers. Hence: If nothing else, it is at least not a universally shared opinion among scientists that talking to philosophers is a "pointless delay in [their] progress". But for argument’s sake, let us assume, contrary to the facts, that this was what most scientists thought. What then? What if scientists entirely quit reading and listening to philosophers? Some philosophers seem to believe that this would result in science becoming a vessel without its pilot, forever doomed to sail round in circles in confused and muddled thinking. That seems a wild assumption. What then about the opposite assumption? Say that science were unaffected by this radical division between "the two cultures". Would this support the conclusion that philosophy is indeed irrelevant to science, as Julia Galef suggested?

That's not simply a questionable inference. Not only does the conclusion not follow, the conclusion is itself curiously incoherent. The reason, I think, is that Galef confuses two separate questions. Suggesting that philosophers are irrelevant to scientists is one thing. Suggesting that philosophy (i.e. philosophical thinking or philosophizing) is irrelevant is quite another. The first is a question of who should (or could) do the work. The second question is about what kind of work needs to be done. Galef may be right in assessing that scientists for the most part are capable of doing the conceptual and critical thinking their research requires even if they don’t read philosophical journals. This is an empirical question. But suggesting that altered reading habits among scientists could possibly make philosophical reflection irrelevant in science doesn’t even make sense. (Galef does in fact take this very distinction for granted herself when she claims that scientists can solve these puzzles without any knowledge of the field of philosophy.)

Settling the largely empirical question (around which much of the debate revolves) regarding who's best equipped to deal with conceptual confusions seems to me both trivial and unimportant – so long as they who end up doing the philosophically needed work (whatever their profession might be) do so properly.

Here I am of course doing exactly what Galef accuses philosophers of doing, namely defining as philosophy things that even people outside the field of philosophy are capable of doing (more or less successfully). But there is no need for irritation any more. Calling certain difficulties scientists inevitably are faced with in their daily work “philosophical difficulties” is not a strategy to lay claims on these difficulties on behalf of trained philosophers. The subtext is not: Amateurs aside! Such union disputes don’t interest me. (If someone objects to my using the word "philosophy" here -- why not stick with "critical thinking" if that is what you are talking about? -- my answer is that "philosophy" allows for distinctions to be drawn: Not all forms of critical thinking or conceptual self-reflection are philosophical. Criticizing concepts for being used in unfamiliar ways aren't, for instance. When that is said, though, I do concede that what word we use is relatively unimportant, as long as we are clear on what we are talking about. (As "philosophy" often denotes more than critical thinking too, I guess that that label might cause confusion too.)) My point is simply that all good and honest scientific research involves different modes of thinking, including (sometimes) what is commonly called philosophical reflection.

Bare en bit av fotballen.

Sist Luis Suarez bet en motspiller ba han uforbeholdent om tilgivelse for sin uforsvarlige oppførsel. Denne gangen har pipen en annen låt. Nå svarer Suarez at dette er sånt som skjer på fotballbanen -- en mildt sagt forunderlig uttalelse. På en måte har han selvsagt rett. Men hvem hadde trodd at slikt faktisk kunne skje bare for noen år siden -- før Suarez altså gjorde biting til et slags varemerke? Ok. Hendelsen er ikke helt unikt. Biting har forekommet tidligere også, både på fotballbanen og i andre idretter -- og ikke minst: dette er tredje gang på like mange år at "Kannibalen av Anfield" setter tennene i en motspiller. Mener Suarez å si at ettersom biting -- mye takket være ham selv! -- faktisk forekommer i toppfotballen, så må man bare venne seg til det? Eller mener påstår han at biting tilhører kategorien uheldige ting man må regne med når voksne mannfolk sparker ball? "Dette er ting som skjer på banen. Det var bare oss to inne i feltet, og han løp inn i meg med skulderen sin. Det var slik øyet mitt ble seende slik ut," skal Suarez ha forklart til uruguayansk TV. Selv om verken spisse albuer, etterslenger eller kjefting på dommeren egentlig "hører hjemme" på fotballbanen, er det en hverdagslig sak at slikt skjer i kampens hete. Mener Suarez at han på samme selvfølgelige vis kunne ha fortsatt forklaringen: Og jeg hogg tennene mine i Chiellini. Det var slik skulderen hans ble seende slik ut?

Tigging og (annen) kriminalitet.

"Tigging er ikkje eit lovbrot i seg sjølv, men er knytt til andre problem," svarer Senterpartiets Jenny Klinge når Klassekampen 14. juni spør hva som gjør tigging til et lovbrudd. Senterpartiet har besluttet å støtte regjeringens forslag om et nasjonalt tiggeforbud. Klinge gir to grunner for denne beslutningen. En kriminalpolitisk begrunnelse, og en sosial- og fattigdomspolitisk. For det første: "Å forby tigging er eit verkemiddel for å forby andre typar kriminalitet." For det andre: "Ingen har nokon gong komme seg ut av fattigdom ved å tigge." Tvert imot mener Klinge at "tigging sementerer sosial naud". "Å la tigging vere tillate er ikkje ein måte å kjempe mot sisial naud på."

La meg ta det første først. Påstanden om at tigging ikke er kriminelt i seg selv, men knyttet til kriminalitet på en slik måte at et tiggeforbud vil gjøre det lettere å forby andre typer kriminalitet, virker forvirret på flere måter. Språklig sett er det merkelig å si at man skal forby former for kriminalitet. Kriminalitet er ikke noe man kan forby eller ikke. Kriminalitet er forbudt; det er hva "kriminalitet" betyr. Vi innfører ikke nye forbud fordi vi oppdager nye former for kriminalitet, men fordi vi bestemmer at noe vi før tillot ikke lenger skal være tillatt. Hva som er kriminelt og ikke beror på det til enhver tid gjeldende lovverket. Dette er grunnen til at nye lover og regler aldri har tilbakevirkende kraft. Innføringen av sexkjøpsloven forbød således ikke en form for kriminalitet, men gjorde kjøp av sex kriminelt. I henhold til samme logikk kan Senterpartiet vanskelig innføre en lov mot tigging og samtidig mene at tigging ikke er et lovbrudd. Videre har Klinge selvsagt rett i at tigging kan knyttes til (annen) kriminalitet. Men hennes beskrivelse av denne tilknytningen er så generell og omtrentlig at den ikke forteller noe som helst, verken om tiggere eller kriminelle. Klær kan også knyttes til kriminalitet: Alle kriminelle går med klær. Kanskje vil noen avfeie dette som en usakelig innvending, fordi det ikke finnes noen direkte kobling mellom klesbruk og kriminalitet. Selvsagt ikke. Men mitt spørsmål er: Hvor klar er koblingen mellom tigging og kriminalitet? Alle tiggere er i alle fall ikke vinningskriminelle.

Klinge gjør rett i å koble tigging til sosial nød og fattigdom. Det sosialpolitiske målet er å tilby en annen løsning, slik at tiggingen forsvinner. Alternativet finnes egentlig allerede i dag:

Ingen er i utgangspunktet tvinga til å tigge. Slik det er i dag, har vi eit sosialt sikringsnett som skal ta vare på alle. Samtidig er det klart at ein del har komme i ein situasjon der ting fortonar seg som håplaust. Særleg i tilfella knytt til psykiatri og rus. Tigging kan ikkje vere det ultimate sikringsnettet. Ein viktig del av avtalen [med regjeringen] er at han inkluderer målretta sosiale tiltak.

Det fremgår ikke av intervjuet hvilke tiltak dette skulle være, men mye av dette virker vel og bra, selv om jeg har vondt for å forstå nøyaktig hvordan en kriminalisering er ment å hjelpe dette prosjektet. Skal avtalen inkludere et påbud om å benytte seg av de målrettede tiltakene?

Klinge er åpen med at en slik lovendring vil by på praktiske problemer. Det vil blant annet være utfordrende for politiet å håndheve loven. På den andre siden er hun overbevist om at endringen vil bety færre politiressurser brukt på menneskehandel og visse typer vinningsforbrytelser, ettersom slik kriminalitet ofte henger sammen med tigging. Av intervjuet kan man få inntrykk av at aksepten for tigging i det norske lovverket også har vært en stående invitasjon til kriminalitet. Klinge tenker her naturligvis på utenlandske tiggere som kommer til landet -- noen som følge av menneskehandel og noen med lysskye intensjoner i tillegg. Dersom det ble forbudt å sitte på gaten om dagen, ville denne nattaktiviteten også flyttes til andre land. Så langt kan jeg følge resonnementet. Imidlertid reiser dette nye spørsmål, som Klinge ikke konfronteres med av journalisten. Er det ikke en viss fare for en motsatt endring av kriminalstatistikken også -- at visse former for kriminalitet vil kunne blomstre opp som følge av et tiggeforbud? Et trivielt poeng er at forbudet gjør tigging ulovlig, hvilket utvider spekteret av mulige lovbrudd. Et dypere bekymring er at tigging og visse former for kriminalitet synes å være uttrykk for samme sosiale nød -- og at dette er den koblingen mange ser mellom tigging og kriminalitetsstatistikken. Skulle tigging tigging også bli ulovlig, vil kanskje mange nødstilte oppleve å stå overfor et valg mellom to former for kriminalitet for å brødfø seg. Gitt at tiggere må operere på åpen gate hvor giverne befinner seg, og således vil være et lett bytte for kriminalpolitiet, er det et spørsmål hva et slikt forbud vil bety for vinningskriminaliteten, for eksempel, som i sitt vesen alltid foregår i det skjulte....