onsdag 8. juni 2011

Kultur versus Natur.

Her om dagen besvarte jeg oppfordringen om å foreslå et philosophical conundrum til en fremtidig episode av Philosophy Talk. (Et fint ukentlig "talkshow" med professorene Ken Taylor og John Perry som programledere, som jeg ganske nylig har begynt å følge med på.) Mitt forslag var som følger:
Human beings and human culture evolved as a part of nature. What, then, does it mean to say that we are now apart from it?
Jeg er ikke helt fornøyd med ordvalget. Det kan virke som jeg uten videre avfeier alt snakk om mennesker versus natur. Men det var slett ikke intensjonen. Poenget var snarere å vise behovet for en filosofisk undersøkelse av slik språkbruk; av når et slikt skille gir mening (og hvilken) og når skillet bryter sammen. Evolusjonsbiologien synes å være ett område hvor skillet mellom mennesket på den ene siden og naturen og alle (de andre) dyrene på den andre, blir meningsløst. Vi mennesker har utviklet oss akkurat som andre dyrearter -- fra våre felles forfedre. På hvilket trinn i den ubrutte utviklingskjeden av ørsmå mutasjoner skjedde kvantespranget? Et alternativ jeg tenkte på, var denne:
Nature and culture are often thought of as opposites. Human beings are cultural creatures and are as such on the outside of nature. But what does this ammount to? Surely, culture is a part of Nature (with a capital N) too. Should the Earth become uninhabitable, perhaps because of human pollution, there would be no culture with a capital c there to save us.
En tredje mulig formulering er denne: Hva vil det si å være en del av naturen når du også er et menneske? (Underforstått: når mennesker på sett og vis må sies å stå på utsiden.) Dette og beslektede spørsmål om relasjonen/forskjeller/likheter mellom oss og naturen, er spørsmål jeg har tenkt en hel del på. Jeg har ingen konklusjoner å by på, men tenker (for tiden) som følger:

Ett svar på spørsmålet hvor eller hva naturen er, er at naturen begynner der kulturen slutter. Dette er ingen geografisk grensedragning. Hvis en person på leting etter bymarka spør hvor naturen er, kan svaret være å peke på et kart, men svaret ”naturen begynner der kulturen slutter” hevder ikke at vi kan bevege fra kultur til natur som fra et rom til et annet. Svaret gir oss noe av det logiske forholdet mellom begrepene natur og kultur, og sier en del om hva det er som skiller oss mennesker fra naturen.

Natur er et komplekst ord. Ofte forstår vi naturen som motsetningen til alt menneskelig, alt unaturlig og kunstig. Det er denne naturen mange naturvernere ønsker å beskytte -- nettopp mot kulturen og menneskelige inngrep. Denne motsetningen mellom det menneskelige og det naturlige, mellom ”oss” og ”den” (naturen), viser til en oppfatning av hva det vil si å være menneske. Vi er ikke rett og slett deler av naturen, deler av omgivelsene slik planter, insekter og dyr er. Mens disse artene kun tilhører naturhistorien, så har homo sapiens også sin kulturelle historie. Litt overdrevet sagt, er kulturhistorien fortellingen om de menneskelige inngrep i naturen. I dette skillet ligger det blant annet at vi mennesker påvirker naturen på en helt unik måte. Ikke sånn å forstå at vår atferd alltid har helt unike konsekvenser. Eksempelvis anlegger både bevere og mennesker demninger, med oppdemmet vann som resultat. Selv om resultatet kan sies å være det samme, så gjør beveren og menneskene forskjellige ting når de lager demninger. Bare i menneskenes tilfelle sier vi at atferden har konsekvenser for naturen. Beverens demninger er naturlige.

Ordene naturlig og unaturlig er ofte også ladet med motsatte verdier: naturlig = av det gode, unaturlig = av det onde. Det er ikke det vi mener når vi sier at beverens demninger skiller seg fra våre ved sin naturlighet; vi mener ikke at beverdemninger i motsetning til våre, er av det gode, men at beveren er en annen sort bygger enn mennesket fordi beveren kun er et naturhistorisk vesen. 

"Urørt natur" er et begrep som spiller en viss rolle i vår tenkning over forholdet mellom mennesker og naturen. Nøyaktig hvor grensene går mellom urørt og rørt naturlandskap, og for det andre, hvor grensen mellom natur- og kulturlandskaper går, finnes det neppe noe klart svar på. Hvor mye menneskelig nærvær som tåles før vi ikke lenger kan tale om natur, men om kultur, vil avhenge av øynene som ser. Et sted beskriver eksempelvis Arne Næss Turistforeningens grønnmalte staurer langs kanten av Hallingskarvet (satt opp for å hindre uoppmerksomme turister i å falle utfor stupene om vinteren) som et utilbørlig overgrep på fjellets verdighet. Hvorvidt et grønt gjerde ødelegger naturen -- hvorvidt det er et utilbørlig inngrep i naturen -- er altså langt på vei et spørsmål om personlig mening som hver enkelt må besvare for seg selv. (At slikt kan forringe ens naturopplevelse, står ikke til å nekte.) Men spørsmålet om vi her har med et inngrep i naturen å gjøre, er av en helt annen og mer objektiv karakter. Det er dette som er mitt poeng.

En beverdemning er ikke et inngrep i naturen. For å kunne gripe inn, kreves det at man står på utsiden, og bare menneskene står utenfor naturen på denne måten. Beverdammer er natur. Alta-kraftverket er ikke det. Begrepene ”urørt natur” og ”inngrep i naturen” sier således noe om forskjellen mellom mennesker og dyr, og noe om forskjellen mellom vårt og dyrenes forhold til sine omgivelser. Disse skillene henger alle logisk sammen med hva som kan kritiseres. Mennesker og menneskers verk skiller seg fra alt annet i denne verden ved at de meningsfullt lar seg kritisere. En beverdam kan komme ubeleilig og ha store konsekvenser for lokalmiljøet, men den kan neppe kalles hensynsløs, egoistisk eller uoverveid. Dersom vi beslutter å fjerne dammen, ja, selv om begrunnelsen er å tilbakeføre området til sin opprinnelige stand, så er det vår opprydding og ikke beverens demning som er naturinngrepet her; det er vår beslutning som må tåle vårt moralsk-kritiske søkelys. De grønne stolpene langs Hallingskarvet kunne kritiseres som et overgrep på fjellets verdighet ettersom de utvilsomt var et (menneskelig) inngrep i naturen.

Men -- på den andre siden -- er det ikke like opplagt at vi mennesker også er en del av naturen? Vi inngår i naturhistorien og deler arvemateriale med alt annet liv. Vi er produkter av den naturlige evolusjonen og som sådan naturvesener på linje med bevere og alle andre dyr. Betyr ikke det at alle menneskelige frembringelser, all menneskelig kunst og kultur i en viss forstand også er naturlige produkter? Hvis menneskene er en del av naturen må jo kulturen vår også være det!

Og betyr ikke det at alle menneskeskapte endringer -- så som grønne turistgjerder, motorveier, og de globale klimaendringene -- også er naturlige endringer? Jo, i en viss forstand.

Men dette naturhistoriske perspektivet kan ikke alltid gjøre krav på relevans. James Lovelocks Gaia-teori er både interessant og opplysende -- her er et planetarisk perspektiv på menneskelig aktivitet en nødvendighet, men i andre sammenhenger vil dette være en avsporing av debatten. Alt beror selvsagt på hvilke problemstillinger du tenker på. I en TV-sendt klimadebatt for noen år siden hevdet Carl I. Hagen at klimaet på kloden alltid har svingt; at den temperaturøkningen vi nå ser kun føyer seg inn i rekken av tidligere endringer. Vi hører slikt ganske ofte, og det er jo faktisk riktig at planeten har gjennomgått mange kalde og varme perioder opp gjennom historien. Påstanden er at dagens klimaendringer ikke er spesielle, men dette er opplagt galt. Noen svarer at dagens endringer skjer raskere enn de tidligere, og at det er derfor de er unike. Men dette tror jeg er å misforstå hvilken blunder Carl I. Hagen begikk. At dagens klimaendringer skjer spesielt hurtig, er selvsagt mulig. Det er et et empirisk spørsmål. Men empiriske konklusjoner er alltid usikre i den forstand at man alltid må være forberedt på kontra-empiri. Så hva om vitenskapen påviste enda raskere klimaendringer i forhistorisk tid? Ville dét bevise at dagens endringer likevel bare er en del av et større klimatisk mønster? Opplagt ikke! La meg gi et annet eksempel. Kloden er i dag inne i en periode av stor artsutryddelse. Og det er ikke første gang. Episodisk massedød er en av jordklodens karaktertrekk. Og målt mot ”the Permian extinction of about 245 million years ago" er det vi nå ser ikke store greiene: "In the Permian," forteller Bill Bryson i A Short History of Nearly Everything, "at least 95 per cent of animals known from the fossil record checked out, never to return.” Naturhistorisk sett er det altså intet spesielt ved "vår" periode. Men hva betyr det å hevde dette? Det kan bety at jordkloden neppe bryr seg om hva som forårsaker problemene. Om ulven dør ut som følge av et meteoritt-nedslag eller på grunn av overdreven jakt, er i naturhistorisk perspektiv ett fett. Men for oss er dette langt fra irrelevant. Det var dette 
Carl I. Hagen overså eller forsøkte å gjøre usynlig for oss andre med sine kommentarer; at alt det som særpreger og bekymrer oss ved dagens klimaendringer og massive artsdød forsvinner når vi betrakter dem under evighetens synsvinkel. Det virkelig unike ved dagens problemer er verken deres tempo, omfang eller konsekvenser, men at de (delvis) er resultater av menneskelige inngrep i naturen og forårsaket av oss.

Så, hva vil det, når alt dette er sagt, si å være en del av naturen når du også er et menneske? For det er jo opplagt at skillet mellom mennesker og natur bare kan være gyldig til et visst punkt. Kultur og natur er ganske enkelt ikke motstående størrelser i alle tenkelige anvendelser av ordene. Hvor langt gjelder skillet mellom mennesker og andre skapninger? Og hvor begynner det omfattende "vi" i naturen? Ett svar er at også menneskene er en del av det kunnskapsområdet som naturvitenskapene omhandler; vi er fysiske og biologiske skapninger og naturhistoriske slektninger av dyrene. Vi er en del av klodens fauna. Men når jeg snakker om naturens større vi, tenker jeg først og fremst på det faktum at mennesker, som alle andre skapninger, inngår i og avhenger av Naturen med stor N. Selv om vi på mange måter står på utsiden, så er vi utvilsomt en del av den. Som den finske filosofen Georg Henrik von Wright har skrevet, er ”det väl närmast en trivialitet att människan är underkastad samma förgänglighetens lag som andra arter och den dagen säkert kommer när hon inte längre skall finnas.” Skulle det bli ulevelig i naturen (eventuelt som følge av menneskelig aktivitet), så finnes det ingen kultur med stor k menneskene kan trekke seg tilbake til –. 


****
Alt dette er naturligvis bare en meget grov skisse. Det er utallige detaljer, problemer og forunderligheter jeg her har rast forbi med lange steg, men som jeg kanskje kan returnere til når vi er tilbake fra ferie og har lest noen av de relevante bøkene jeg putter i kofferten:
Verden uten oss av Alan Weisman
Gaia: A New Look at Life on Earth av James Lovelock
What Is Nature: Culture, Politics and the Non-Human av Kate Soper
Mennesket og naturen av Hjalmar Hegge

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar