torsdag 2. juni 2011

Meta-leking?

Jeg fikk aldri anledning til å høre John Searle da han var i Oslo denne uken. Men barnehagen er også et sted for filosofisk undring. I går da vi skulle hente eldstejenta, nektet hun å bli med hjem. Hun gjør ofte det. Jeg skal bare leke litt først, jeg!, sa hun og løp hun bort i en krok med en bamse i hendene. Leke-leke-leke, sang hun (omtrent til melodien av "Bukkene Bruse") og danset en liten tøysedans. Hva er det du leker? spurte jeg. Jeg leker at jeg leker meg, jeg!

For en fascinerende tanke! Alle normale unger driver med rolleleker -- de "leker" cowboy og indianer, "later som" de er politi og tyv, og er mor, far og barn "på liksom". Lekene kan handle om nær sagt hva som helst -- jeg kan huske at jeg som liten lekte at jeg var en ert på en middagstalerken -- men nå synes Sigrid å ha ført denne lissom-greia inn i ukjent og filosofisk interessant farvann. For når du leker sjørøver, så er du jo ikke sjørøver på ordentlig. Det er hele poenget. I virkeligheten er du ikke ute på de sju hav; du bare later som. I virkeligheten gjør du noe helt annet, nemlig leker deg. Men hvis du bare leker at du leker deg, hva gjør du da? Du later som om du leker deg, men hva vil det si -- at du leker, men bare "på lissom"? I så fall, hva er det du i virkeligheten driver med?

1 kommentar:

  1. Hva om man leker at man ikke leker, eller leker at man leker at man leker? Eller hva om man ikke leker at man leker at man ikke leker?

    SvarSlett