Nachspiel.

Endelig er containeren sendt. I skrivende stund befinner alt vårt jordiske gods seg på toget mot Tromsø. I løpet av neste uke sendes alt med skip til Longyearbyen. Der skal containeren vente på oss til vi ankommer byen 1. august. I morgen overrekker vi nøklene til leiligheten og tar en to måneders lang sommerferie.

Noe av det siste jeg gjorde før jeg forlater Oslo var å se Abigails Party på Nationaltheatret. Jeg har ikke skrevet om teater tidligere. Det skyldes ikke mitt forhold til kunstformen. Teateret ligger hjerte mitt nært. I flere år hadde jeg sesongkort ved Nationaltheatret. For skarve 1200 kroner (nå er prisen 1600) kunne jeg gå så ofte jeg lystet! I lange perioder var jeg i teateret flere ganger i uken. Vildanden i Eirik Stubøs regi -- den oppsetningen som mottok teaterprisen OBIE Award (Off-Broadway Theater Award) i 2006 -- så jeg seks ganger. Himmelweg (av Juan A. Mayorga Ruano) og Glassmenasjeriet (Tennessee Williams) så jeg fem ganger, Vente på Godot (Samuel Beckett) likeså. Alle sammen flotte oppsetninger. Men jeg er egentlig ikke særlig kresen. Jeg har noe av den samme fascinasjonen for teateret som Ingemar Bergman beskriver i Laterna magica. Jeg simpelthen elsker å gå i teater. Bare det at kremen av landets skuespillere står på scenen for meg...! Ja, det behøver ikke å være særlig dyktig skuespill heller, forresten. (Dette betyr ikke at jeg er helt ukritisk. Det har faktisk hendt at jeg har gått i pausen.)

Nei, grunnen til at jeg ikke har blogget om teater tidligere, er (foruten at jeg har hatt mindre tid til den slags i det siste) at referansen er så lokal. Filmer og bøker er globale: folk som leser bloggen min kan, uansett hvor de måtte befinne seg, undersøke de bøkene og filmene jeg skriver om. En teateroppsetning foregår på én scene: man må være i byen for å vite hva jeg snakker om. Dessuten kan en og samme oppsetning variere fra forestilling til forestilling avhengig av skuespillernes prestasjoner, publikums respons og så videre. (Stubøs Vildanden betonte komikken i Ibsens tekst. Jeg så stykket to dager på rad. Oppsetningen var identisk, likevel var den første forestillingen hysterisk morsom -- energien var skyhøy og publikum, ja skuespillerne også, boblet av latter -- mens den andre til sammenligning var en skuffelse.) Men jeg tillater meg et unntak på tampen av oslotilværelsen.

Om Abigails Party skriver Nationaltheatret:

Mike Leighs svarte komedie fra 1977 var opprinnelig en besk kommentar til Storbritannias voksende middelklasse på sent 1970-tall. I dag har Abigails Party kultstatus, og har blitt kalt et sosialt skrekkdrama – eller "the most painful hundred minutes in British comedy-drama". 

Dette låter som min type show. Jeg kjenner Mike Leigh som regissør av en rekke sterke mer eller mindre sosialrealistiske filmer. Jeg gikk til teateret og forventet noe i retning av Vera Drake eller Secrets & Lies. At jeg ble en smule skuffet er ikke Leighs feil. Regien var mitt problem. IdaLou Larsen kaller stilen intellektuelt distansert: 

Det paradoksale og kanskje aller mest imponerende, er at spillet deres er så distansert og overdrevent at de iblant på mesterlig vis nesten kan illudere som amatørskuespillere. Dermed blir teksten, og ikke karakterene, det viktigste i forestillingen, og her møter vi et enda større paradoks: En mer innholdsløs tekst skal man lete lenge etter. Intetsigende og banale replikker avslører personer som lever i en tabloid og kommersialisert verden. For dem betyr overflaten alt, de kommer aldri under den, og er heller ikke interessert i å gjøre det. Det fullstendig intetsigende ved absolutt alt som blir sagt aktualiserer på skremmende vis Abigail’s Party, og dette regigrepet understreker at stykket er en ubehagelig og foruroligende skildring av en verden vi alle gjenkjenner noe av.

Mye av dette er jeg enig i, skjønt jeg reagerte annerledes. Jeg så aldri poenget. Manierisme, tenkte jeg: teatralsk. Jeg er på ingen måte motstander av eksperimentelt teater. Jeg er nærmest fan av Jon Fosse (og Ionesco og Beckett som i alle fall før i tiden tilhørte avantgarden). Problemet med Arthur Nauzyciels oppsetning av Abigails Party var at jeg fikk inntrykk av at regissøren ikke stolte på (men lette etter måter hvormed å understreke) den komiske tomheten i Leighs tekst. Snarere enn gjenkjennelse, opplevde jeg regigrepene som hindringer i veien. Jeg ble, til forskjell fra IdaLou Larsen, aldri helt med på notene, og greide heller aldri å gi meg helt over. Også jeg ble overbevist om at man skal lete lenge etter en mer innholdsløs tekst, men dette var en innsikt jeg måtte kjempe for. Jeg lærte meg etterhvert å se forbi all staffasje, men bygget samtidig opp et intenst ønske om å se stykket regissert av Mike Leigh selv.