"Man kunne også kalle dét «filosofi» som er mulig før alle nye oppdagelser og oppfinnelser."

Jeg fortsetter med sommerens etterslep. For en måned siden hadde Truls Wyller en kronikk på trykk i Klassekampen. Der tok Wyller et oppgjør med rådende trender i angloamerikansk og skandinavisk filosofi. Skjønt "oppgjør" er kanskje for sterkt, Wyller lufter sin bekymring for at en utbredt objektivisme skal fortrenge den sokratiske refleksjonen fra filosofien.

Wyller mener at moderne filosofi, særlig tids- og bevissthetsfilosofien domineres av en naturalistisk tilnærming. Willard Van Orman Quine, for eksempel, ønsket å "innlemme bevissthetsfilosofien i objektiv normalvitenskap. Kunnskap om menneskesinnet," hevder Wyller, "får vi da gjennom å studere sansningens nevrofysiologi, lytte til hverandres tale og forstå talen i lys av sansbare omgivelser." Få naturalister vil mene at vitenskapen allerede har gitt oss alle svar, men Quine og hans kumpaner tar nok for gitt at svaret på hva bevissthet er, vil komme i form av en empirisk-vitenskapelig oppdagelse. Denne oppfatningen står i skarp kontrast til den sokratiske tilnærmingen til bevissthet, som ifølge Wyller, "innebærer at menneskets kunnskap om seg selv og sin bevissthet er fundamentalt annerledes enn den kunnskapen vi har om ytre objekter og om tredjepersoner som teoretiske studieobjekter."

Hva bevissthet er, kjenner vi primært fra vårt eget førstepersonperspektiv på verden: fra hvordan jeg eller vi opplever og mener at ting er eller bør være.

Slik førstepersonkunnskap er ikke basert på objektive beskrivelser, men på hva vi kanskje best kan kalle artikulering av subjektivitet, av en kunnskap vi som teoretisk og praktisk engasjerte vesener på en måte allerede er i besittelse av. Det kan likevel kreve møysommelig refleksjon å bli seg den bevisst, i en autentisk, konsistent og oversiktlig form.

Tar vi spranget fra Sokrates via Augustin og René Descartes til Kant, Edmund Husserl, Heidegger og Ludwig Wittgenstein, kan man si at de på ulike måter bidrar til denne typen selvbesinnelse. Dermed bidrar de også til innsikt i hva bevissthet er.

Jeg leser ikke Wyller dit hen at Quine tar fullstendig feil, men at han (Quine) heller ikke har hele sannheten. Feilen er ikke at Quine studerer bevissthetens fysiologiske sider, men at han utelukkende studerer bevissthetens fysiologiske sider. Skulle denne tilnærmingen bli enerådende, vil bevissthetens innside -- opplevelsen av å være bevisst -- gå i filosofenes glemmebok. Dette er fenomenologiens domene. Førstepersonperspektiv eller objektive beskrivelser? -- dette er ikke et enten-eller-spørsmål. Da ender vi med opp med bare halve virkeligheten. Vi snakker ikke om to uforenlige virkelighetsforståelser, men snarere om to komplimentære perspektiver på ett og samme fenomen. En fullgod beskrivelse av hva bevissthet er, må inkludere både de subjektive og de objektive aspektene. Slik leser jeg Wyller.

Og dette forbauser meg. Det forbauser meg slett ikke at noen mener det finnes bare to (som egentlig er to sider av én) tilnærming til spørsmålet hva bevissthet er, men det forbauser meg at Wittgenstein nevnes blant filosofene som bidrar til å besvare hva bevissthet er, ettersom nettopp denne måten å stille spørsmål på var noe av det han sloss mot.

De klassiske Hva er...?-spørsmålene stammer, i følge Wittgenstein, fra manglende oversikt over språkets mangfold. Fordi språket kler allting likt, går ikke den umåtelige variasjonene i hverdagsspråket opp for oss. (Filosofiske undersøkelser, s. 254) “Den som ikke holder seg språkspillenes mangfoldighet for øye, han vil kanskje være tilbøyelig til å stille spørsmål som disse: «Hva er et spørsmål?»” (§24) -- underforstått: den som er klar over mangfoldet vil neppe spørre på denne måten. Forestillingen om at hvert ord har én betydning som ordet alltid bærer med seg, har holdt filosofene fanget til alle tider. (§115) "Tenk ikke, men se!" var Wittgensteins oppfordring (§66) -- ikke tenk at alle spørsmål må ha noe (essensielt) til felles, for ellers hadde vi ikke kalt dem "spørsmål", men se om det faktisk finnes noe felles for alle sammen. Wittgenstein vurderte lenge "I'll teach you differences" (King Lear) som motto for boken, og hadde mange pedagogiske knep på lur. Ett av de mest berømte er alle språkspillene hans: "Språkspillene opptrer […] som sammenligningsobjekter, som gjennom likhet og ulikhet skal kaste lys over forholdene i språket vårt.” (§130) Sammenligner vi språket vårt med, for eksempel, den språkmodellen som tillegges Augustin i de første paragrafene av Filosofiske undersøkelser (der språkets primære funksjon er beskrivelser og "det å lære et språk består i å benevne gjenstander"(§26)), da innser vi kanskje hvor mye mer variert vår faktiske språkbruk er enn denne modellen. Selv Truls Wyller bruker "bevissthet" på to måter i sitatet over. Han snakker om bevissthet som en menneskelig egenskap, noe mennesker har omtrent som vi har evnen til rasjonell tenkning. På den andre siden forklarer han at møysommelig refleksjon noen ganger må til for å gjøre seg bevisst dette eller hint. I tillegg vet vi at en livredder vil undersøke om personen er ved bevissthet eller ei, at psykologer snakker om bevisst og ubevisst sjelsliv, bevissthet og underbevissthet, og at juristene av og til spør om gjerningsmannen var bevisst (eller gikk i søvne) i gjerningsøyeblikket. Den som er seg dette mangfoldet bevisst(!), slutter kanskje å forvente ett svar på spørsmål som “Hva er tid?” eller “Hva er bevissthet?”.

Betyr dét at vi ikke skal interessere oss for tid og bevissthet lenger? Mange har lest Wittgenstein slik; at filosofi nå kun handler om språket og språklig forvirring. Duncan Richter svarer:

Wittgenstein did not think that philosophy is "just" a matter of confusion about language. To say so is to misunderstand how important he thought language is. One fairly common way to ask the question "What is x?" is to ask "What do we talk about when we talk about x?" This, roughly speaking, is Wittgenstein's approach to philosophical questions: if we want to know what something is and cannot do so without philosophy, then we should look at how we talk about x. This is at least as much about x as it is about language.

Filosofiske spørsmål angående bevissthet, skulle derfor møtes med å undersøke alle måtene ordet "bevissthet" blir brukt på. Vitenskapelige undersøkelser av hjernen er ikke direkte relevant for denne undersøkelsen, det samme gjelder filosofiske og litterære bevissthetstilstander, selv om begge deler kan være indirekte relevante hvis oppdagelsene får oss til å endre bruken av slike ord. Betydningen av ord beror på hva vi gjør i språket vårt, ikke på noe som ligger skjult inne i noens hjerne eller deres private erfaringer. Dette er ikke et angrep på nevrovitenskap (men på filosofisk naturalisme), ei heller på fenomenologiske selvrefleksjoner eller stream of consciousness-litteratur som sådan. Det er kun å skille filosofi (slik Wittgenstein mente den burde bedrives, som konseptuelle analyser: ikke ved å grave etter dype og skjulte sannheter om ordenes egentlige betydninger, slik tradisjonen har vært, men ved å saumfare språkets overflate for å granske konseptuelle sammenhenger (§124-29)) fra ekspresjonistisk kunst og litteratur (som handler om å uttrykke subjektive erfaringer) og vitenskap (som handler om å oppdage fakta).

Begging the question.

NRK melder i dag at politidirektoratet anbefaler norske myndigheter å forby tigging. Begrunnelsen er at undersøkelser viser at mange tiggere også er kriminelle.

Betyr dette at man også vil forby middagsmat fordi mange som spiser middag også er kriminelle?

Eller er tanken den, at det finnes en dypere kobling mellom kriminalitet og tigging? Den antakelsen virker rimelig. Kristin Kvige, direktoratets fungerende avdelingsdirektør, nevner særlig problemet med "naskerier og tyverier på offentlig sted." Jeg tror på koblingen mellom slik kriminalitet og tigging. En mulig kobling er fattigdom.

Men skal virkelig et forbud mot tigging vil få en slutt på nasking? Denne antakelsen virker mindre rimelig. For det første er vel ikke alle butikktyver tiggere. More to the point: La oss anta at mange tigger fordi de er økonomisk vanskeligstilte; la oss videre anta at enkelte vanskeligstilte stjeler fordi tiggingen ikke kaster nok av seg -- kort sagt: hvis mange hjemløse og narkomane kun ser disse to måtene å skaffe seg til livets opphold på -- hva vil resultatet av et slikt forbud bli? Jeg bare spør.

Eller kanskje man skal tolke denne anbefalingen som direkterotets, unnskyld: direktoratets forslag til løsning på vår alles store romfolk-plage? Jeg bare spør.

Hodepine.

På flyene hjem fra Italia leste jeg Klassekampen av 4. juli. Poeten Henning Næss hadde, basert på sin lesning av Allan Janik og Stephen Toulmins klassiker Wittgenstein's Vienna, skrevet en to siders artikkel om Ludwig Wittgenstein til spalten God bok. Her var det nok å stusse over for en hel reise. Jeg tar det punktvis.

1. Ifølge Henning Næss var Wittgenstein en sentral figur i et "annet Wien", en alternativ kulturrørelse i den ellers bornerte og overflatiske hovedstadskulturen i landet "Kakania":

Men hvem var de, og hva ville de, denne gruppen mennesker, som besto av så forskjellige størrelser som arkitekten Adolf Loos, legen og psykiateren Sigmund Freud, kritikeren Karl Kraus, filosofen Ludwig Wittgenstein, dikteren Hugo Von Hofmannsthal og komponisten Arnold Schönberg? 

De representerte alle «Det andre Wien». For dem krevde kunsten et nytt uttrykk, en ny form. Ikke for formens egen skyld, men fordi en ny type verdensoppfatning presset hodet opp av den estetiske gjørmen. 

Kunsten kan brukes til to ting: Til å dekke over de faktiske forhold, eller til å avdekke dem. Den lille gruppen av menn som her er nevnt var definitivt avdekkere. Hva ville de avdekke? Hulheten og hykleriet i en overestetisert kultur uten rom for sann menneskelig utfoldelse.

Noen sannheter er det her. Wittgenstein foraktet falskhet og overflatisk pynt, og beundret både Kraus og Loos, men noen "størrelse" innenfor dette andre Wien var han neppe. Wittgenstein var minst én generasjon yngre enn alle de andre størrelsene, så hans forhold til dem lignet trolig mer på elevens forhold til læreren enn på forholdet mellom jevnbyrdige diskusjonspartnere. Dessuten forlot han Wien mens han ennå var barn. Wittgenstein var 14 år gammel da han i 1903 flyttet til Linz for å gå på realskole. Derfra dro han til Berlin og siden til Manchester og Cambridge. I løpet av disse årene var han kun sporadisk tilbake i Wien. Først i 1920 bosatte han seg atter i byen, og da anså han seg ferdig med filosofien. Tractatus Logico-Philosophicus var heller ikke "made in Vienna". Boken ble påbegynt i England og ferdigstilt i skyttergravene på østfronten under første verdenskrig, og var særlig inspirert av tyskerne Gotlob Frege og Arthur Schopenhauer og engelskmannen Bertrand Russell.

2. "Ludwig Wittgensteins språkfilosofi kan ikke forstås uten at man kjenner hans østerrikske opprinnelse." Dette er kanskje mer vagt og upresist enn direkte galt. Næss mener neppe at den som ikke kjenner Wittgensteins nasjonalitet er dømt til å misforstå filosofien hans; men hva Næss legger i Wittgensteins "østerrikske opprinnelse" og hva det vil si å kjenne den, er for meg uklart. Klarere blir det ikke når Næss fremhever de logiske positivistenes misforståelser av Wittgenstein. Disse positivistene -- ofte kalt Wienerkretsen -- inkluderte menn som Moritz Schlick, Otto Neurath og Rudolf Carnap, som alle hadde mer eller mindre samme kulturelle bakgrunn som Wittgenstein. Deres misforståelser skyldtes snarere manglende kjennskap til filosofen og hans personlighet enn til hans opprinnelse. Kanskje er det dét Næss mener: at et visst kjennskap til mannen Wittgenstein er nødvendig for å lese ham på rett måte? I så fall er han inne på noe. Jeg mener ikke at biografiske kunnskaper om fødsel, oppvekst og den salgs betyr så mye, men at en viss fortrolighet med mannens karakter og livssyn vil hjelpe leseren på rett spor. Wittgenstein var selv inne på dette, og gjorde en lang rekke forsøk på å utstyre tekstene sine med spirituelle bruksanvisninger. Til Maurice O'Connor Drury sa Wittgenstein en gang at han ikke var et religiøst menneske, men at han likevel ikke kunne annet enn se allting fra et religiøst perspektiv. Nøyaktig hva dette betyr for filosofien hans, er omstridt, men det virker i alle fall opplagt galt å lese Wittgenstein som den anti-religiøse vitenskapsmannen positivistene mistok ham for å være.

3. "Sentralt i hans filosofi," fortsetter Næss, som her tenker på Tractatus-perioden, "lå arven fra det beste i wienerkulturen: At kunsten er det eneste som kan uttrykke værens essens, et syn som sto i skarp motsetning til de logiske positivistenes syn på det vitenskapelige språket som det eneste som kan uttrykke noe sant." Det er opplagt at forfatteren av Tractatus Logico-Philosophicus ikke var den vitenskapens apostel som positivistene trodde, men han var vel knappest noen kunstfilosof heller -- og "værens essens"!? Det er mulig jeg ikke kjenner tidligfilosofien hans godt nok, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke aner hva Næss sikter til.

4. "Om det man ikke kan tale, om det bør man tie"-- denne berømte siste setningen i Tractatus kan i følge Næss tolkes på to måter. i) "Det finnes ingenting annet enn logiske setninger som kan uttrykkes i et klart, vitenskapelig språk, og at alt annet er vrøvl." Men den mest nærliggende tolkningen, mener Næss, er: ii) "Jo, det finnes noe bortenfor dette, men dette kan ikke uttales, og det er dette kunstneren, hvis han virkelig er kunstner, er dømt til å stange hodet sitt mot." Eller som han senere skriver: "«[Det] som overhodet kan sies, kan sies klart,» som Wittgensteins uttrykte det, betyr ikke at det ikke finnes noe på den andre siden. Det finnes, men kan bare uttrykkes dikterisk."

Her er det mye å gripe tak i, men jeg skal nøye meg med et par ting. For det første finnes det mer enn to mulige tolkninger av denne setningen. Faktisk er dette et av de heteste stridsområdene i hele Tractatus-litteraturen. Riktignok er det kanskje to dominerende tolkningstradisjoner, som deler seg omtrent på denne måten. Én tolkning avviser at setningen handler om sannheter bakenfor språket, sannheter som må gripes språkløst, men mener at Wittgenstein her advarer filosofene mot å overstige språkets grenser ved å forsøke å gripe noe ved ordenes hjelp der det ikke er noe å begripe. Alternativt mener noen at Wittgenstein faktisk trodde på sannheter hinsides språket -- etiske og religiøse sannheter og sannheter om meningen med livet -- som vi kan fornemme, men aldri begripe. Den tolkningen plasserer Tractatus i en mystisk-filosofisk tradisjon, sammen med grener av buddhismen og taoismen, der tanken er at de dypeste sannhetene alltid er utenfor rasjonalitetens rekkevidde. (Denne fremstillingen er naturligvis forenklet på grensen til gal.)

Jeg vet ikke hvilken tolkning jeg foretrekker. Jeg har sans for den første nødtørftige tolkningen, men finner gode argumenter også på den siden Næss foretrekker. (Ofte ender jeg opp med å støtte den som til enhver tid fører ordet.) Problemet er med andre ord ikke at Næss befinner seg på "feil" side av bordet i denne debatten, men at han sier ting det knapt er dekning for innenfor den tolkningen heller. Selv om han tror "det vi må tie om" sikter til dype ikke-språklige sannheter, ser jeg ingen grunn til å tro at Wittgenstein mener at disse sannhetene "bare [kan] uttrykkes dikterisk" Poetiske sannheter må kanskje uttrykkes på den måten, men å antyde at også etiske og religiøse sannheter kun kan finne uttrykk i et poetisk språk, er, for å si det mildt, en original tolkning.

5. Næss konkluderer med følgende ord: "Å slå sin panne mot språkets grenser, det var Wittgensteins prosjekt." Formuleringen spiller på Wittgensteins mange sammenligninger mellom filosofiske problemer og kampen med dem med det å stange hodet i veggen. "Hva er ditt mål i filosofien?" spør Wittgenstein i Filosofiske undersøkelser (§309), og svarer: "Å vise fluen veien ut av flueglasset." Flueglass er en felle som fluen lokkes inn i gjennom et lite hull, men som den aldri finner ut av (uten hjelp) fordi den ikke har vett på å lete etter hullet, men alltid flyr mot lyset og stanger mot det gjennomsiktige glasset. "Den egentlige oppdagelsen," heter det i §133, "er den som setter meg i stand til å avbryte filosoferingen når jeg vil." Intet tyder på at Wittgenstein noensinne gjorde denne oppdagelsen, men å kalle det hans prosjekt å fortsette denne evinnelige stangingen mot språkets grenser, er å snu opp-ned på ting: Prosjektet (hvis dét er ordet) var snarere å få en slutt på denne aktiviteten.

Dette får holde.

Men apropos faste spalter i Klassekampen.... Den marxistiske filosofen Louis Althusser skal visstnok i godt voksen alder ha avslørt at han aldri hadde lest Das Kapital. Klassekampen ber en gang i uken norske forfattere bekjenne sine unnlatelsessynder. En bok som står høyt på min liste over bøker jeg for lengst burde ha lest, er Toulmin og Janiks Wittgenstein's Vienna. Takk for påminnelsen.

Acqua -- adriatico e minerale.

Vi er "hjemme" fra Italia. Om bare to uker kommer vi virkelig hjem (uten hermetegn). Siste del av ferien skal tilbringes på min barndoms trakter i Trøndelag. Det skal bli deilig med relativt langvarig ro, før vi setter oss på sommerens siste fly for å se vårt nye hjemsted for første gang. I en og en halv måned har vi vært i mer eller mindre konstant bevegelse. Slitsomt? Så absolutt! Ikke sånn å forstå at vi har hatt det fælt. Vi har stort sett hatt det helt fantastisk, men også dét blir jo slitsomt i lengden. En måned på tivoli, forestill deg det -- det hadde vært gøy, men bare de tøffeste hadde holdt det ut. Så, hatten av for sigøynere og andre reisende folk!

Jeg jobber med et par filosofiske innlegg som jeg håper å ferdigstille før vi reiser til Longyearbyen og må jobbe 24/7 for å forvandle en stappfull skipscontainer til et familiehjem før hverdagen tar til. I mellomtiden, her er noen upretensiøse refleksjoner over vårt opphold i utlandet.

Mine foreldre har et hus i Monopoli i Puglia, helt nede på støvelhælen. I løpet av de årene vi har vært der har vi sett en markant økning i turisme. Første gang var vi nokså alene, men nå ligner området mer og mer på det klassiske Syden. Dette har både positive og negative sider. Vi skulle helst hatt byen for "oss selv"; noe av sjarmen ligger jo i de autentiske tradisjonene. På den andre siden ser vi en økonomisk optimisme i byen som er nokså sjelden i Italia nå om dagen. Monopoli lavora, står det over alt. Det pusses opp på alle gatehjørner -- også dét både positivt og negativt: Byen blir penere, men også mindre rustikk. Men én endring er udelt gledelig. Det er merkbart mindre søppel i badevannet. I fjor duvet et bredt belte av alskens avfall akkurat der bølgene bryter ved land -- noe skyllet inn fra havet, men det meste kastet ut fra stranden. Italienere har åpenbart et annet syn på forsøpling enn nordmenn. En småbarnsfar kastet, like for mine øyne, en hel bærepose med familiens tomgods innunder en busk da de forlot stranden. Dét kunne knapt skjedd i Norge. Ikke fordi nordmenn aldri kaster fra seg søppel, men fordi dette anses som uakseptabelt. Nordmenn som forsøpler på denne måten, gjør det i smug, ikke i andres påsyn. Dette har kanskje med ulike holdninger til naturen å gjøre? Kanskje nordmenn er "naturfolk", mens sør-italienere ikke er så opptatt av natur? Eller kanskje italienere ikke på samme måte ser en motsetning mellom friluftsliv og forsøpling? Kanskje. Men jeg tror også det handler om ulik toleranse for søppel, for en ting er jo å etterlate søppel når man går, noe annet å kaste det foran seg. Jeg vemmes og blir rasende når våte plastposer klistrer seg til ryggen min, mens lokalbefolkningen virker vant, ja, mange virker direkte blinde for fenomenet. Jeg husker for et par år siden... Jeg var på vei ut i vannet med småjentene da en av ungdommene ved siden av oss tente en sigarett, krøllet den tomme røykpakken og kastet den ut i bølgene. At det går an, tenkte jeg og sendte ham mitt styggeste blikk. Fatter han virkelig ikke at folk skal bade her! Å jo da. Bare minutter senere ble jeg enda mer forundret, da samme mann reiste seg opp, tok god rennefart og kastet seg med jubel og stort velbehag ut i sitt eget griseri...!

La meg stoppe her, før jeg sier ting jeg vil angre på. Antagelig gjør jeg for mye vesen ut av dette. Gledelig er det uansett at Monopoli ønsker å lokke turister med flotte strender. I år var vannet en fryd.

Apropos vann. I dag hørte jeg Ole Martin Reitan skryte av sine salgskunster på radioen. Han har solgt millioner av liter med flaskevann i vannlandet Norge. Reitan sammenlignet bragden med å selge sand i Sahara, og hevdet at han kan selge hva som helst til hvem som helst. Jeg er ikke imponert. Å flaske vann og sende det hundrevis av mil med bil bare fordi folk er villig til å betale for det når det finnes utmerket vann i springen, ligner umoral. Selv har jeg kjøpt en flaske Imsdal eller Olden kun én gang, og da bare fordi jeg trengte en flaske. Også i utlandet foretrekker jeg å drikke frittgående vann, men ved Stansted flyplass måtte jeg -- fordi ingen ønsket å fylle vannflaskene våre -- kjøpe en utgave av The Daily Telegraph for å få en flaske Buxton-vann til halv pris. Jeg skulle spare flasken på grunn av reklameteksten, men flasken ble borte på toget mellom Oslo og Trondheim, så sitatet blir omtrentlig og i norsk oversettelse:

Visste du at våre flasker nå består av 25% mindre plast? Likevel er de fremdeles 100 prosent resirkulerbare. Men dette er ikke alt vi gjør for kloden. Fordi vi bryr oss om miljøet, leter vi stadig etter nye måter å redusere vårt energi- og vannforbruk og således redusere vårt økologiske fotavtrykk.

Et vannselskap som ønsker å redusere sitt forbruk av vann? Pøh! Det låter omtrent som når Helge Lund bedyrer at Statoil ønsker å bidra til en reduksjon av verdens klimagassutslipp. Jeg aner ikke hvor mye vann som går med til å "produsere" en liter flaskevann, men det må da være minst én liter for mye.

Feberfantasier.

Hele familien har vært småsyke den første uken i Italia. Sigrid har ligget inne med tørrhoste og feber et par dager. I går var vi likevel en kort tur på stranden. Etterpå dusjet vi sammen, hun og jeg, før vi gikk til sengs for en velfortjent cowboystrekk. Her er (etter hukommelsen) noe av det vi diskuterte:

- Kom hit, Sigrid. Få kjenne på deg. Javisst...du er varm fremdeles, du.
- Jeg har vondt i hodet også.
- Huff, har du? Få kjenne.
- Du kan da ikke kjenne dét, pappa.
- Å? Jeg kjente jo at du var varm...
- Men det var på utsiden, det. Jeg har vondt inni hodet mitt.
- Ja..., men hvorfor kan jeg ikke kjenne det da?
- For vi har jo forskjellige kropper.

Febersmerter eller ei, noe alvorlig galt med hodet hennes, dét er det ikke.