"Man kunne også kalle dét «filosofi» som er mulig før alle nye oppdagelser og oppfinnelser."

Jeg fortsetter med sommerens etterslep. For en måned siden hadde Truls Wyller en kronikk på trykk i Klassekampen. Der tok Wyller et oppgjør med rådende trender i angloamerikansk og skandinavisk filosofi. Skjønt "oppgjør" er kanskje for sterkt, Wyller lufter sin bekymring for at en utbredt objektivisme skal fortrenge den sokratiske refleksjonen fra filosofien.

Wyller mener at moderne filosofi, særlig tids- og bevissthetsfilosofien domineres av en naturalistisk tilnærming. Willard Van Orman Quine, for eksempel, ønsket å "innlemme bevissthetsfilosofien i objektiv normalvitenskap. Kunnskap om menneskesinnet," hevder Wyller, "får vi da gjennom å studere sansningens nevrofysiologi, lytte til hverandres tale og forstå talen i lys av sansbare omgivelser." Få naturalister vil mene at vitenskapen allerede har gitt oss alle svar, men Quine og hans kumpaner tar nok for gitt at svaret på hva bevissthet er, vil komme i form av en empirisk-vitenskapelig oppdagelse. Denne oppfatningen står i skarp kontrast til den sokratiske tilnærmingen til bevissthet, som ifølge Wyller, "innebærer at menneskets kunnskap om seg selv og sin bevissthet er fundamentalt annerledes enn den kunnskapen vi har om ytre objekter og om tredjepersoner som teoretiske studieobjekter."

Hva bevissthet er, kjenner vi primært fra vårt eget førstepersonperspektiv på verden: fra hvordan jeg eller vi opplever og mener at ting er eller bør være.

Slik førstepersonkunnskap er ikke basert på objektive beskrivelser, men på hva vi kanskje best kan kalle artikulering av subjektivitet, av en kunnskap vi som teoretisk og praktisk engasjerte vesener på en måte allerede er i besittelse av. Det kan likevel kreve møysommelig refleksjon å bli seg den bevisst, i en autentisk, konsistent og oversiktlig form.

Tar vi spranget fra Sokrates via Augustin og René Descartes til Kant, Edmund Husserl, Heidegger og Ludwig Wittgenstein, kan man si at de på ulike måter bidrar til denne typen selvbesinnelse. Dermed bidrar de også til innsikt i hva bevissthet er.

Jeg leser ikke Wyller dit hen at Quine tar fullstendig feil, men at han (Quine) heller ikke har hele sannheten. Feilen er ikke at Quine studerer bevissthetens fysiologiske sider, men at han utelukkende studerer bevissthetens fysiologiske sider. Skulle denne tilnærmingen bli enerådende, vil bevissthetens innside -- opplevelsen av å være bevisst -- gå i filosofenes glemmebok. Dette er fenomenologiens domene. Førstepersonperspektiv eller objektive beskrivelser? -- dette er ikke et enten-eller-spørsmål. Da ender vi med opp med bare halve virkeligheten. Vi snakker ikke om to uforenlige virkelighetsforståelser, men snarere om to komplimentære perspektiver på ett og samme fenomen. En fullgod beskrivelse av hva bevissthet er, må inkludere både de subjektive og de objektive aspektene. Slik leser jeg Wyller.

Og dette forbauser meg. Det forbauser meg slett ikke at noen mener det finnes bare to (som egentlig er to sider av én) tilnærming til spørsmålet hva bevissthet er, men det forbauser meg at Wittgenstein nevnes blant filosofene som bidrar til å besvare hva bevissthet er, ettersom nettopp denne måten å stille spørsmål på var noe av det han sloss mot.

De klassiske Hva er...?-spørsmålene stammer, i følge Wittgenstein, fra manglende oversikt over språkets mangfold. Fordi språket kler allting likt, går ikke den umåtelige variasjonene i hverdagsspråket opp for oss. (Filosofiske undersøkelser, s. 254) “Den som ikke holder seg språkspillenes mangfoldighet for øye, han vil kanskje være tilbøyelig til å stille spørsmål som disse: «Hva er et spørsmål?»” (§24) -- underforstått: den som er klar over mangfoldet vil neppe spørre på denne måten. Forestillingen om at hvert ord har én betydning som ordet alltid bærer med seg, har holdt filosofene fanget til alle tider. (§115) "Tenk ikke, men se!" var Wittgensteins oppfordring (§66) -- ikke tenk at alle spørsmål må ha noe (essensielt) til felles, for ellers hadde vi ikke kalt dem "spørsmål", men se om det faktisk finnes noe felles for alle sammen. Wittgenstein vurderte lenge "I'll teach you differences" (King Lear) som motto for boken, og hadde mange pedagogiske knep på lur. Ett av de mest berømte er alle språkspillene hans: "Språkspillene opptrer […] som sammenligningsobjekter, som gjennom likhet og ulikhet skal kaste lys over forholdene i språket vårt.” (§130) Sammenligner vi språket vårt med, for eksempel, den språkmodellen som tillegges Augustin i de første paragrafene av Filosofiske undersøkelser (der språkets primære funksjon er beskrivelser og "det å lære et språk består i å benevne gjenstander"(§26)), da innser vi kanskje hvor mye mer variert vår faktiske språkbruk er enn denne modellen. Selv Truls Wyller bruker "bevissthet" på to måter i sitatet over. Han snakker om bevissthet som en menneskelig egenskap, noe mennesker har omtrent som vi har evnen til rasjonell tenkning. På den andre siden forklarer han at møysommelig refleksjon noen ganger må til for å gjøre seg bevisst dette eller hint. I tillegg vet vi at en livredder vil undersøke om personen er ved bevissthet eller ei, at psykologer snakker om bevisst og ubevisst sjelsliv, bevissthet og underbevissthet, og at juristene av og til spør om gjerningsmannen var bevisst (eller gikk i søvne) i gjerningsøyeblikket. Den som er seg dette mangfoldet bevisst(!), slutter kanskje å forvente ett svar på spørsmål som “Hva er tid?” eller “Hva er bevissthet?”.

Betyr dét at vi ikke skal interessere oss for tid og bevissthet lenger? Mange har lest Wittgenstein slik; at filosofi nå kun handler om språket og språklig forvirring. Duncan Richter svarer:

Wittgenstein did not think that philosophy is "just" a matter of confusion about language. To say so is to misunderstand how important he thought language is. One fairly common way to ask the question "What is x?" is to ask "What do we talk about when we talk about x?" This, roughly speaking, is Wittgenstein's approach to philosophical questions: if we want to know what something is and cannot do so without philosophy, then we should look at how we talk about x. This is at least as much about x as it is about language.

Filosofiske spørsmål angående bevissthet, skulle derfor møtes med å undersøke alle måtene ordet "bevissthet" blir brukt på. Vitenskapelige undersøkelser av hjernen er ikke direkte relevant for denne undersøkelsen, det samme gjelder filosofiske og litterære bevissthetstilstander, selv om begge deler kan være indirekte relevante hvis oppdagelsene får oss til å endre bruken av slike ord. Betydningen av ord beror på hva vi gjør i språket vårt, ikke på noe som ligger skjult inne i noens hjerne eller deres private erfaringer. Dette er ikke et angrep på nevrovitenskap (men på filosofisk naturalisme), ei heller på fenomenologiske selvrefleksjoner eller stream of consciousness-litteratur som sådan. Det er kun å skille filosofi (slik Wittgenstein mente den burde bedrives, som konseptuelle analyser: ikke ved å grave etter dype og skjulte sannheter om ordenes egentlige betydninger, slik tradisjonen har vært, men ved å saumfare språkets overflate for å granske konseptuelle sammenhenger (§124-29)) fra ekspresjonistisk kunst og litteratur (som handler om å uttrykke subjektive erfaringer) og vitenskap (som handler om å oppdage fakta).