1. Ifølge Henning Næss var Wittgenstein en sentral figur i et "annet Wien", en alternativ kulturrørelse i den ellers bornerte og overflatiske hovedstadskulturen i landet "Kakania":
Men hvem var de, og hva ville de, denne gruppen mennesker, som besto av så forskjellige størrelser som arkitekten Adolf Loos, legen og psykiateren Sigmund Freud, kritikeren Karl Kraus, filosofen Ludwig Wittgenstein, dikteren Hugo Von Hofmannsthal og komponisten Arnold Schönberg?
De representerte alle «Det andre Wien». For dem krevde kunsten et nytt uttrykk, en ny form. Ikke for formens egen skyld, men fordi en ny type verdensoppfatning presset hodet opp av den estetiske gjørmen.
Kunsten kan brukes til to ting: Til å dekke over de faktiske forhold, eller til å avdekke dem. Den lille gruppen av menn som her er nevnt var definitivt avdekkere. Hva ville de avdekke? Hulheten og hykleriet i en overestetisert kultur uten rom for sann menneskelig utfoldelse.Noen sannheter er det her. Wittgenstein foraktet falskhet og overflatisk pynt, og beundret både Kraus og Loos, men noen "størrelse" innenfor dette andre Wien var han neppe. Wittgenstein var minst én generasjon yngre enn alle de andre størrelsene, så hans forhold til dem lignet trolig mer på elevens forhold til læreren enn på forholdet mellom jevnbyrdige diskusjonspartnere. Dessuten forlot han Wien mens han ennå var barn. Wittgenstein var 14 år gammel da han i 1903 flyttet til Linz for å gå på realskole. Derfra dro han til Berlin og siden til Manchester og Cambridge. I løpet av disse årene var han kun sporadisk tilbake i Wien. Først i 1920 bosatte han seg atter i byen, og da anså han seg ferdig med filosofien. Tractatus Logico-Philosophicus var heller ikke "made in Vienna". Boken ble påbegynt i England og ferdigstilt i skyttergravene på østfronten under første verdenskrig, og var særlig inspirert av tyskerne Gotlob Frege og Arthur Schopenhauer og engelskmannen Bertrand Russell.
2. "Ludwig Wittgensteins språkfilosofi kan ikke forstås uten at man kjenner hans østerrikske opprinnelse." Dette er kanskje mer vagt og upresist enn direkte galt. Næss mener neppe at den som ikke kjenner Wittgensteins nasjonalitet er dømt til å misforstå filosofien hans; men hva Næss legger i Wittgensteins "østerrikske opprinnelse" og hva det vil si å kjenne den, er for meg uklart. Klarere blir det ikke når Næss fremhever de logiske positivistenes misforståelser av Wittgenstein. Disse positivistene -- ofte kalt Wienerkretsen -- inkluderte menn som Moritz Schlick, Otto Neurath og Rudolf Carnap, som alle hadde mer eller mindre samme kulturelle bakgrunn som Wittgenstein. Deres misforståelser skyldtes snarere manglende kjennskap til filosofen og hans personlighet enn til hans opprinnelse. Kanskje er det dét Næss mener: at et visst kjennskap til mannen Wittgenstein er nødvendig for å lese ham på rett måte? I så fall er han inne på noe. Jeg mener ikke at biografiske kunnskaper om fødsel, oppvekst og den salgs betyr så mye, men at en viss fortrolighet med mannens karakter og livssyn vil hjelpe leseren på rett spor. Wittgenstein var selv inne på dette, og gjorde en lang rekke forsøk på å utstyre tekstene sine med spirituelle bruksanvisninger. Til Maurice O'Connor Drury sa Wittgenstein en gang at han ikke var et religiøst menneske, men at han likevel ikke kunne annet enn se allting fra et religiøst perspektiv. Nøyaktig hva dette betyr for filosofien hans, er omstridt, men det virker i alle fall opplagt galt å lese Wittgenstein som den anti-religiøse vitenskapsmannen positivistene mistok ham for å være.
3. "Sentralt i hans filosofi," fortsetter Næss, som her tenker på Tractatus-perioden, "lå arven fra det beste i wienerkulturen: At kunsten er det eneste som kan uttrykke værens essens, et syn som sto i skarp motsetning til de logiske positivistenes syn på det vitenskapelige språket som det eneste som kan uttrykke noe sant." Det er opplagt at forfatteren av Tractatus Logico-Philosophicus ikke var den vitenskapens apostel som positivistene trodde, men han var vel knappest noen kunstfilosof heller -- og "værens essens"!? Det er mulig jeg ikke kjenner tidligfilosofien hans godt nok, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke aner hva Næss sikter til.
4. "Om det man ikke kan tale, om det bør man tie"-- denne berømte siste setningen i Tractatus kan i følge Næss tolkes på to måter. i) "Det finnes ingenting annet enn logiske setninger som kan uttrykkes i et klart, vitenskapelig språk, og at alt annet er vrøvl." Men den mest nærliggende tolkningen, mener Næss, er: ii) "Jo, det finnes noe bortenfor dette, men dette kan ikke uttales, og det er dette kunstneren, hvis han virkelig er kunstner, er dømt til å stange hodet sitt mot." Eller som han senere skriver: "«[Det] som overhodet kan sies, kan sies klart,» som Wittgensteins uttrykte det, betyr ikke at det ikke finnes noe på den andre siden. Det finnes, men kan bare uttrykkes dikterisk."
Her er det mye å gripe tak i, men jeg skal nøye meg med et par ting. For det første finnes det mer enn to mulige tolkninger av denne setningen. Faktisk er dette et av de heteste stridsområdene i hele Tractatus-litteraturen. Riktignok er det kanskje to dominerende tolkningstradisjoner, som deler seg omtrent på denne måten. Én tolkning avviser at setningen handler om sannheter bakenfor språket, sannheter som må gripes språkløst, men mener at Wittgenstein her advarer filosofene mot å overstige språkets grenser ved å forsøke å gripe noe ved ordenes hjelp der det ikke er noe å begripe. Alternativt mener noen at Wittgenstein faktisk trodde på sannheter hinsides språket -- etiske og religiøse sannheter og sannheter om meningen med livet -- som vi kan fornemme, men aldri begripe. Den tolkningen plasserer Tractatus i en mystisk-filosofisk tradisjon, sammen med grener av buddhismen og taoismen, der tanken er at de dypeste sannhetene alltid er utenfor rasjonalitetens rekkevidde. (Denne fremstillingen er naturligvis forenklet på grensen til gal.)
Jeg vet ikke hvilken tolkning jeg foretrekker. Jeg har sans for den første nødtørftige tolkningen, men finner gode argumenter også på den siden Næss foretrekker. (Ofte ender jeg opp med å støtte den som til enhver tid fører ordet.) Problemet er med andre ord ikke at Næss befinner seg på "feil" side av bordet i denne debatten, men at han sier ting det knapt er dekning for innenfor den tolkningen heller. Selv om han tror "det vi må tie om" sikter til dype ikke-språklige sannheter, ser jeg ingen grunn til å tro at Wittgenstein mener at disse sannhetene "bare [kan] uttrykkes dikterisk" Poetiske sannheter må kanskje uttrykkes på den måten, men å antyde at også etiske og religiøse sannheter kun kan finne uttrykk i et poetisk språk, er, for å si det mildt, en original tolkning.
5. Næss konkluderer med følgende ord: "Å slå sin panne mot språkets grenser, det var Wittgensteins prosjekt." Formuleringen spiller på Wittgensteins mange sammenligninger mellom filosofiske problemer og kampen med dem med det å stange hodet i veggen. "Hva er ditt mål i filosofien?" spør Wittgenstein i Filosofiske undersøkelser (§309), og svarer: "Å vise fluen veien ut av flueglasset." Flueglass er en felle som fluen lokkes inn i gjennom et lite hull, men som den aldri finner ut av (uten hjelp) fordi den ikke har vett på å lete etter hullet, men alltid flyr mot lyset og stanger mot det gjennomsiktige glasset. "Den egentlige oppdagelsen," heter det i §133, "er den som setter meg i stand til å avbryte filosoferingen når jeg vil." Intet tyder på at Wittgenstein noensinne gjorde denne oppdagelsen, men å kalle det hans prosjekt å fortsette denne evinnelige stangingen mot språkets grenser, er å snu opp-ned på ting: Prosjektet (hvis dét er ordet) var snarere å få en slutt på denne aktiviteten.
Dette får holde.
Men apropos faste spalter i Klassekampen.... Den marxistiske filosofen Louis Althusser skal visstnok i godt voksen alder ha avslørt at han aldri hadde lest Das Kapital. Klassekampen ber en gang i uken norske forfattere bekjenne sine unnlatelsessynder. En bok som står høyt på min liste over bøker jeg for lengst burde ha lest, er Toulmin og Janiks Wittgenstein's Vienna. Takk for påminnelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar