Mer enn snakk.

Foreldre som velger ikke å sende ungene i barnehage, men holde dem hjemme har alltid forundret meg. Jeg snakker ikke om den første tiden. Våre jenter begynte ikke i barnehage før de var nærmere to år gamle. I løpet av disse årene var det stort sett jeg som var hjemme med dem. Pappapermisjon var stor stas, svært lenge -- men etterhvert, vokser det vel frem et behov hos de fleste foreldre for å treffe andre voksne i blant, og hos de fleste barn for å treffe andre barn? Om ikke annet, et behov for en pause og et sceneskifte? Jeg spør fordi jeg akkurat har sett Vi må snakke om Kevin.

Dette er trolig blant internetts mest banale kommentarer til filmen; men kunne ikke mange av problemene, i alle fall mye av slitasjen på mor-sønn-forholdet, vært unngått om guttungen hadde gått i barnehage?