Filmfolkene følger de danske ISAF-styrkene i Afghanistan. Vi kommer tett på soldatene i deres hverdag. Det er derfor slike filmer er så viktige -- fordi vi så å si får se hvordan konflikten fortoner seg på bakkenivå, noe tradisjonelle nyhetsmedia ikke formidler. Vi får et nokså talende eksempel på denne forskjellen. Mot slutten av en durabelig skuddveksling blir en håndfull skadde Taliban-krigere skutt på kloss hold mens de ligger og klynker nede i en grøft. Fra Danmark hagler anklager mot de skyldige straks rapportene når landet. Danske media skriver om krigsforbrytelser. Soldatene rister oppgitt på hodet. Det var slett ikke sånn det var. Dette var ikke likvideringer, men slikt som skjer når soldater i svært pressete situasjoner må ta en beslutning i løpet av sekunder. Man har ikke råd til å ta noen sjanser -- og her var situasjonen så uoversiktlig at man umulig kunne vite om fienden stadig var bevæpnet eller ei. Soldatene kjenner seg overkjørt. Ingen kunne forstå hva som foregikk uten å være til stede!
Så, hva skjedde? Var dette en krigsforbrytelse eller var det godt soldatarbeid under omstendighetene, eller kanskje begge deler? Hva er fasiten? Etter å ha sett filmen er jeg om mulig mer usikker enn jeg var da jeg kun hadde lest om saken i avisene. Filmen er ganske enkelt et dårlig øyenvitne i saken. Ikke primært fordi selve drapene aldri ble filmet, men fordi hendelsesforløpet fremstår så kaotisk -- men dette, vil jeg hevde, er en av Armadillos styrker, for på denne måten blir filmen desto mer troverdig på fenomenologisk plan: Spredte rop, snatringen av maskingevær, føtter som løper og den engstelige pusten til kameramannen, er hva vi hører; bildet rister og humper; i lange partier ser vi faktisk mer himmel og jord enn mennesker fordi kameramannen også løper for livet og må hive seg i dekning for fiendens kuler. Vi mister oversikten. Jeg innbiller meg at dette også var soldatenes erfaring. Men i så fall tok soldatene feil: å være til stede betyr heller ikke nødvendigvis at man vet hva som foregår under en skuddveksling. (Dette underbygges av det triste faktum at en stor del av falne soldater blir skutt av sine egne.) Således var scenen var en betimelig korreks til alle, meg inkludert, som kanskje har en tendens til å skyte sine bebreidelser fra hoften når forferdelige ting skjer på slagmarken. Ofte er kanskje sympati med soldatene og deres forferdelig vanskelige arbeidskår en vel så god reaksjon.
Likevel har jeg lyst til å heve pekefingeren. Ikke på grunn av hva soldatene måtte ha gjort da de sto i ilden, men det som skjedde etter at røyken hadde lagt seg. Måten soldatene feiret denne seieren på smakte vemmelig. (Dette er en annen grunn til at slike filmer og TV-serier som Norge i krig, er politisk viktige som suplement til tradisjonelle media. Ettersom filmteamet følger soldatene også før og etter at nyhetsjournalistene har forlatt åstedet, dokumenterer de hvilke praksiser og verdier -- hvilke kulturer -- som kan vokse frem i slike militære miljøer. Soldatene slipper selv til orde og kan med egne ord berette hvordan de reflekterer over det de driver med. Og det vi hører i Armadillo er ikke bare oppløftende.) At drapsmennene ble mottatt som helter på brakka er kanskje ikke overraskende, ei heller at de ble berømmet og belønnet av sine overordnede. At de også ble gjenstander for mild sjalusi blant sine medsoldater er (for meg) vanskeligere å fatte, men det som opprørte meg aller mest var de usmakelige trofé-bildene soldatene tok. Hele bataljonen posserer lik et stolt jaktlag for fotografen, ikke akkurat med avskårne hoder i forgrunnen, men omgitt av konfiskerte taliban-våpen og drapert i annet krigsbytte. (Dette er muligens en litt urettferdig assosiasjon, men jeg ble spontant minnet om filmklipp av jublende soldater og panserbiler med lik på slep.)
Enda sterkere inntrykk på meg gjorde det da en av danskenes missiler drepte en 14 år gammel jente. Juridisk sett var hendelsen uproblematisk; kanskje vil noen hevde at drapet også moralsk sett var uproblematisk: De mente jo ikke å drepe jentungen, hun var et tilfeldig offer -- og collateral damage, som slikt heter i militæret, er et sørgelig men akseptert aspekt ved moderne krigføring. Men måten soldatene mottok denne meldingen på satte et støkk i meg. Soldaten som hadde skutt raketten var nedbrutt. Kompisene forsøkte å trøste ham: "I en verden full av drap og lidelse, hva betyr et liv fra eller til?" Slike banaliteter kan selvsagt være til hjelp. En soldat som tar innover seg all lidelsen i krigen, vil neppe kunne gjøre jobben sin. Kort sagt: Tilsynelatende banaliteter er ikke alltid dét. Fremført med et visst alvor kan kanskje ordene "Græd aldri over spildt mælk"komme fra noen som ser grusomheten i situasjonen men forsøker å holde en viss avstand til den -- men her var det en slik ubekymrethet i kommentarene at soldatene neppe så noe alvor i hendelsen i det hele tatt! Rådene om å legge 14-åringen bak seg ble fremrørt nærmest som en vits. At dette vitner om usunne holdninger om verdien av afghanske liv hos soldatene, er kanskje en forhastet konklusjon. Men at det dreier seg om umodne og moralsk nokså fantasiløse ungdommer, kan det ikke være mye tvil om.
ISAF er såkalte stabiliserende og fredsbevarende styrker. Men filmen viser soldater som kaller patruljeringer uten "action" kjedelige og bortkastet tid. Slikt er kanskje å forvente når en sender ungdommer ut på slike oppdrag, ungdom som -- mange av dem -- eksplisitt er ute etter spenning og som tilbringer fritiden på brakka med pornofilmer og virkelighetsnære krigsspill....
(Jeg vet ikke, kanskje er dette urettferdig. Hvor representative disse danskene er, vet jeg naturligvis ikke. På den andre siden vet jeg at sjokkerende umodne holdninger blant uniformerte ungdommer med automatvåpen ikke er begrenset til denne ene danske bataljonen. I følge visse norske soldater er det å krige bedre enn sex, og noen -- formodentlig noe eldre -- norske offiserer tror ISAFs oppdrag i Afghanistan er å drepe flest mulig!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar