Podkaster til ettertanke.

En uhyggelig aktuell episode av PhilosophyTalk ble publisert i går. Temaet er The Psychology of Evil. Gjest er psykologen Simon Baron-Cohen som nettopp har publisert boken The Science of Evil. Baron-Cohens forskning antyder en sammenheng mellom hjernekjemi (brain chemistry) og våre empatiske evner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til slikt i dag.

Vi behøver naturligvis ikke (slik enkeltutsagn i episoden kan tyde på) nevrovitenskapens hjelp til å få øye på ondskapen i det som skjedde på Østlandet i går -- ondskapen befinner seg aldri inne i hodet på en gjerningsmann, men i de forferdelige handlingene han begår -- men elektriske feilkoblinger og kjemiske ubalanser i hjernen kan kanskje være med på å forklare hvordan grusomheter av denne art overhodet kan forekomme. Det er hva Baron-Cohen hevder, som ikke ønsker snakke om ondskap, men foretrekker det vitenskapelig mer håndterlige "nedsatte empatiske evner". Kanskje bør dette slukke noe av den norske hevntørsten? En mann som kan spassere rundt mellom paniske ungdommer og rolig myrde dem en etter en i timevis, må jo lide av nedsatte empatiske evner! -- og dersom dette skyldes en (temporær eller varig) kjemisk ubalanse i hjernen hans, så kanskje...? Men jeg er sannelig ikke sikker. En persons opptreden ansikt til ansikt med sine ofre kan kanskje (delvis) forklares med henvisning til vedkommendes hjernetilstand på stedet, men planleggingen -- den lange og møysommelige forberedelsen, som gjør Utøya-massakren ekstra grusom -- virker vanskelig å forklare på nevrologisk vis. Kan for eksempel innkjøp av seks tonn plantevekstmidler til sprengstoffproduksjon og anskaffelse av falsk politiuniform (bort)forklares med svekkede empatiske evner? Baron-Cohens reservasjoner mot begrepet "ondskap" virker derfor lite tilforlatelige, i alle fall i dette tilfellet. Dessuten er det et spørsmål om en rent vitenskapelig tilnærming noensinne vil være fyllestgjørende. For å kunne karakterisere så grufulle handlinger som dette på tilfredsstillende vis -- hvis dét overhodet er mulig --, trenger vi å gripe til det moralske språket, kanskje også religiøse begreper som ondskap.

Baron-Cohen stiller i diskusjonens løp spørsmål ved strafferegimets legitimitet. Dagen derpå kvier jeg meg for å nevne dette, men gitt hans forsknings natur, er dette naturlige spørsmål å stille. (Og jeg er på andre dager ikke redd for å stille dem selv heller.) Takket være moderne nevrovitenskap er dette blitt et virkelig hett filosofisk tema. Kan vi holde en person ansvarlig for sine gjerninger hvis disse skyldes ting han ikke rår over? Dersom en morders illgjerninger (blant annet) beror på hans hjernetilstand i gjerningsøyeblikket, kan vedkommende da være fullt ansvarlig for sine handlinger (vi bestemmer jo ikke selv væskebalansen i sentralnervesystemet vårt)? Intuisjonen er kanskje nei, men dette er på ingen måte opplagt. For er ikke alt vi gjør (delvis) avhengig av tilstander i hjernene våre? (Dessuten er jo også de fysiske forholdene, som vi heller ikke rår med, medbestemmende for våre handlinger.) Skal derfor ingen noensinne holdes ansvarlig -- verken roses eller rises -- for noe de gjør? Dette er filosofisk (og moralsk og på alle måter) meget problematisk. I en av de siste episodene av PhilosophyBites diskuterer Victor Tadros nettopp disse og mange andre sider av temaet Punishment -- ikke minst spørsmålet om formålet med straffen.