Etter ettertanke.

Simon Baron-Cohen kommenterer drapene på Utøya i ukens Morgenbladet.

Drapene får oss til å føle at en slik hjerteløshet er uforklarlig, et tegn på renheklet "ondskap". Men denne følelsen av noe uforklarlig skyldes at begrepet ondskap ikke er noen forklaring. Når alt kommer til alt, finnes det naturligvis en vitenskapelig forklaring på menneskers adferd. I det minste dette at drapsmannen helt manglet empati: Hvordan skulle han ellers kunne skyet flere titalls tenåringer i ro og mak og med kaldt blod, uten tanke for dem, deres smerte og den smerten som rammet familie og venner?

Nevrovitenskapen lærer oss at det finnes grader av empati, og at et menneskes forråd av empati står i forhold til virksomheten i en egen krets i hjernen, empatikretsen. hvis man la gjerningsmannen i en MRI-skanner, ville man se at empatikretsen hans fungerte på et lavere enn gjennomsnittlig nivå, underutviklet sammenlignet med de fleste.

Dette ligner mer på en spådom eller en insistering på hvordan ting må henge sammen enn på en forklaring, for ikke å snakke om vitenskapelig forklaring, av tilfellet Anders Behring Breivik, for Baron-Cohen kan jo umulig vite hva en MRI-skanner vil avsløre om empatikretsen i Behring Breiviks hjerne (all den tid en slik skanning ikke er utført). En mann som kan spasere rundt mellom livredde og paniske ungdommer og rolig myrde dem én etter én i timevis må rimeligvis lide av en eller annen form for empatimangel. Få vil være uenig i det. Ikke fordi folk flest kan (selvsagt kan de ikke det) eller fordi de tror nevrovitenskapen (det vet vi ingenting om) vil kunne forklare denne ondskapen på denne måten. Å si at det må være noe alvorlig galt med en slik mann, kan selvsagt være en fortvilt insistering på tingenes sammenheng -- at mannen må være klinisk syk og at dette vil avsløres av medisinske undersøkelser --, men dette er ikke nødvendigvis poenget. Primært er kanskje et slikt utsagn en måte å uttrykke sin forferdelse på. Likevel er det naturligvis fullt mulig at Baron-Cohen har rett i sine spådommer; altså at en MRI-skanning vil kunne påvise bestemte hjernedefekter hos denne morderen og således hjelpe oss med å forklare hendelsene. (Jeg er ikke helt overbevist, noe jeg kommer tilbake til mot slutten.)

"Fullstendig fravær av empati," skriver Baron-Cohen mot slutten,

er fremtredende ved en rekke psykiatriske sykdomstilstander, særlig antisosiale eller narsissistiske personlighetsforstyrrelser. Fenomenet reiser følgende utfordrende spørsmål: Hvis noen begår en forbrytelse som følge av lav empati, betyr det at vedkommende da lider av en form for nevrologisk handikap?

Baron-Cohen tenker her i forlengelsen av et innarbeidet prinsipp i vår rettspraksis: At mentalt tilbakestående mennesker ikke straffes for sine ugjerninger, men institusjonaliseres, og at folk ikke straffes, men i stedet "dømmes" til behandling, dersom de kan påberope seg sinnsykdom (i gjerningsøyeblikket) -- kort sagt: at ingen regnes som straffeansvarlige for hendelser de selv ikke har kontroll over. Kanskje burde også kjemisk ubalanse i empatikretsen i hjernen innlemmes i denne praksisen. En forbryter som lider av en form for nevrologisk handikap burde kanskje ikke straffes, men underlegges medisinsk behandling for sin lidelse.

Hvis en morders ugjerninger beror på hans hjernetilstand i gjerningsøyeblikket, kan vedkommende da være fullt ansvarlig for sine handlinger? Baron-Cohen antydet, ikke i denne kronikken, men i PhilosophyTalk-intervjuet, at svaret er nei -- vi bestemmer jo ikke selv væskebalansen i empatikretsen vår. Dette er en nokså vanlig intuisjon, tror jeg. Uten å ville avfeie tanken uten videre, er det grunn til å påpeke at tanken om at vi kun kan holdes ansvarlig for ting vi selv har kontroll over slett ikke er uproblematisk.

For er ikke alt vi gjør avhengig av tilstander i hjernene våre og således (delvis) utenfor vår kontroll? (Hadde jeg ikke plutselig fått så ubendig lyst på ertesuppe, hadde jeg laget noe helt annet til middag.) Dessuten er jo vår hjernekjemi bare én av mange ting vi ikke styrer over. Svært mye av det vi gjør omtales som karakteristisk atferd ("Typisk ham!"). Men vi har ikke skapt oss selv og vår personlighet og karakter -- vi er for en stor del formet av arv og miljø. Arv og miljø spiller med andre ord en lignende rolle for typisk atferd som mental ubalanse spiller for utypisk. Videre er våre fysiske omgivelser, som vi heller ikke rår over, også medbestemmende for våre handlinger. (Hadde butikken vært stengt, hadde det ikke blitt ertesuppe til middag selv om det var det jeg ønsket.) Med andre ord: Ingenting av det vi gjør er fullt og helt vårt ansvar. Betyr dét at ingen noensinne kan holdes ansvarlig -- verken roses eller rises -- for noe av det de gjør?

Noe har gått galt her. Jeg vet ikke riktig hvor, men en del av problemet er åpenbart at det ikke er klart hva vi mener med "fullt og helt ansvarlig".

Men tilbake til Behring Breivik. En persons opptreden ansikt til ansikt med sine ofre kan sikkert, slik Baron-Cohen skriver, (delvis) forklares med henvisning til vedkommendes hjernetilstand på åstedet, men planleggingen -- den årelange og møysommelige forberedelsen, som gjør Utøya-massakren ekstra grusom -- virker vanskelig å forklare sånn. Kan innkjøp av seks tonn plantevekstmidler til sprengstoffproduksjon (bort)forklares med et nevrologisk handikap? Har anskaffelsen av falsk politiuniform noe helst med lav empati å gjøre? Og hva med påstandene om at Behring Breivik over tid skal ha dopet seg på steroider nettopp for å senke sine empatiske evner under myrderiene? Hva kan en MRI-skanner fortelle oss om det? Hvorvidt nevrovitenskapen kan være til hjelp avhenger med andre ord av hva vi ønsker forklart, hvilke aspekter ved disse grusomhetene som opptar oss. (Og er det sikkert at alt kan forklares? Kanskje det er en overtro? Det beror i alle fall på hva vi mener med "alt" og hva vi venter oss av en forklaring.) 

"Nevrologisk handikap" virker -- i alle fall i dette tilfellet -- som en dårlig erstatning (hvis det er det Baron-Cohen mener) for begrepet "ondskap". Sant nok, å kalle Utøya-massakren renheklet ondskap forklarer ingenting, men dét er heller ikke meningen. (En forklaring er ikke alt vi behøver.) Når vi kaller et så utspekulert massedrap på tenåringer ondskap, er det neppe et forsøk på å forklare noe som helst. Når vi kaller ugjerningene renheklet ondskap, er det et uttrykk for vår vrede og fortvilelse. For å uttrykke vår avsky og for å kunne karakterisere så grufulle handlinger på tilfredsstillende vis -- hvis dét overhodet er mulig --, trenger vi mer enn vitenskapens kliniske begrepsapparat; vi trenger å gripe til det tunge moralske språket, kanskje også til det religiøse og til begreper som ondskap.