The Making of a Philosopher.

I ferien leste jeg The Making of a Philosopher av Colin McGinn. Boken har vel fortjent fått gode mottakelser. Min paperback-utgave er dekket av anmelderskryt. "Beautifully written." "Often very funny." Mye av det som står her kunne også jeg ha skrevet. "A superb intellectual biography," skriver Nicholas Fearn på omslaget og utroper boken til "one of the best introductions to contnemporary Anglo-American philosophy." Det første er jeg ubetinget enig i. Boken er utvilsomt en av de beste intellektuelle selvbiografiene jeg har lest. Det andre er jeg meg skeptisk til. McGinn nevner en rekke filosofiske temaer han har arbeidet med gjennom en lang karriere -- spørsmål fra moral- og litteraturfilosofi, fra språk- og bevissthetsfilosofi; han forklarer andre filosofers posisjoner og plasserer seg selv i forhold til dem, men som introduksjonsbok til samtidens filosofi er ikke spørsmålene behandlet grundig nok.

Men dette har heller ikke vært McGinns intensjon. Han har ikke ønsket å gi en fullstendig behandling av spørsmålene. Mange filosofibøker lider av mangel på levd liv. Det har McGinn ønsket å bøte på. Målet har vært å plassere disse spørsmålene i et livsløp for på den måten å vise hvordan filosofiske spørsmål, disse svært abstrakte og i en viss forstand allmenne problemene også har en personlig side. Det handler om å la seg bli grepet. McGinn ønsker å vise, med sitt eget liv som eksempel, hvilken plass filosofi kan ha i et liv. På den måten kan nok boken også være en introduksjon til feltet. For gjennom å fortelle historien om sitt eget liv med tanker og ideer og hvordan han i sin tid fant veien til filosofien, makter McGinn å vise hvordan filosofiske problemer kan gripe fatt i en stakkar og nekte å slippe taket.

For en som står på utsiden er dessuten skildringene fra det nokså eksotiske britiske universitetssystemet interessante. McGinn er en vittig forfatter -- tørrvittig for det meste, men jeg har sans for slikt, og han serverer den ene kostelige karakteristikken av sine kolleger etter den andre (som denne av filosofen H. P. Grice: "I never met him or even set eyes on him, though that was said to be an experience in itself: only one odd, discolored tooth in his mouth, an enormous potbelly, and a reputation of being the worst-dressed man on the continent -- though widely agreed to be utterly charming"), men uten at dette blir påtrengende eller ondsinnet. Selv når han bærer på agg til noen, greier McGinn å opptre høflig britisk og rettferdig. Og boken gir et livlig bilde av livet i det internasjonale fagmiljøet, både av faglig og sosial art.

Men det er langt fra alt i boken jeg er enig i. For eksempel følgende karakteristikk av Ludwig Wittgenstein (s. 202-203):

Wittgenstein and the so-called Ordinary Language philosophers of the postwar period .... held that philosophical problems arise through misunderstanding our own language and then using it in ways that it cannot sustain. Thus we never normally say "the will is free" or "human actions are determined by law and causallity" in ordinary speak, so these sentences are ipso facto under suspicion of meaninglessness. And when we stick with ordinary examples of sentences about human action we find that there is no problem about their truth: "Johnny decided to go to the store to buy some food; no one prevented him; and he returned safely by bus." Where is the philosophical problem in that description of what went on? And isn’t that all we mean by cumbersome philosophical talk about "free will"? We just need to attend to our actual vocabulary for talking about human actions and we will see that no insoluble problems are raised by it. The problems arise when we invent a new philosophical vocabulary or distort words we use in one context by transferring them to another context. The philosopher needs therapy, not solutions – something that will cure him of his professional tendency to gorge on misused language.

Hvilke "so-called Ordinary Language philosophers" McGinn har i tankene er uklart -- J. L. Austin eller Gilbert Ryle, kanskje? Karakteristikken er muligens treffende på noen av dem, men som beskrivelse av Wittgensteins oppfatning av filosofien ligner den mer på en karikatur. Wittgenstein mente riktignok at (i alle fall svært mange) filosofiske problemer oppstår i det språket går på tomgang, og at løsningen består i å hente ordene tilbake fra denne metafysiske bruken og ned på jorden igjen. Men Wittgenstein mente aldri (som man kan få inntrykk av) at en referanseordbok kunne ha løst filosofiens problemer.

"Hva er X?" er en klassisk filosofisk spørsmålsstilling. En annen vanlig måte å stille spørsmålet på, er: "Hva er det vi snakker om når vi snakker om X?" Og dette var, grovt sagt, Wittgensteins oppfatning: at når vi vil vite hva noe er og ikke kan greie oss uten filosofiens hjelp, så er det fornuftig å begynne med å undersøke hvordan vi snakker om X -- hvordan vi snakker om frihet og vilje, for eksempel. Men Wittgenstein mente slett ikke at undersøkelsen også måtte ende med det:

What we 'are tempted to say' in such a case, is, of course, not philosophy -- but its raw material. Thus, for example, what a mathematician is inclined to say about the objectivity and reality of mathematical facts, is not a philosophy of mathematics, but something for philosophical treatment. (PI § 254)

At McGinn velger viljens frihet som eksempel er forøvrig interessant. I 1939 (tror man) holdt Wittgenstein en forelesningsrekke over dette temaet som er langt mer kompleks enn McGinn later til å være vite.