Juridiske floker.

Jeg har hørt at Norge og Albania som de to eneste landene i verden opererer med et rent medisinsk prinsipp i rettspsykiatrien. Kan det påvises psykose i gjerningsøyeblikket, gir dette automatisk straffefritak i Norge. Men psykose er, som vi har sett, ikke (alltid) en opplagt sak. Fagfolk kan være rivende uenige om en gitt person er psykotisk eller ei. Enda verre er det naturligvis når spørsmålet er om personen var psykotisk på det tidspunktet (som kan være lenge siden) da ugjerningen fant sted. At vedkommende var psykotisk da politiet grep ham eller at han er det nå, er ikke avgjørende: hvorvidt gjerningsmannen er strafferetslig tilregnelig eller ei beror, som det står i straffelovens §44, ene og alene på om han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, noe man umulig kan vite sikkert.

I tillegg til disse empiriske og epistemologiske innvendingene, er det et spørsmål om ikke rendyrkingen av det medisinske prinsippet bygger på en tvilsom forståelse av skyld og ansvar. Ansvarlighet betyr (grovt sett) at personen er klar over hva han driver med. I så fall er kanskje dette måten spørsmålet om tilregnelighet og straffeansvar må besvares på -- ikke ved å undersøke om gjerningsmannen var syk i gjerningsøyeblikket, men ved å undersøke i hvilken grad han visste at han gjorde noe galt? Jeg vet ikke hva såkalt "allminnelig rettsoppfatning" tilsier, men gjetter at svært mange vil være enig i følgende: At en gjerningsmann som var psykotisk og derfor ute av stand til å vite forskjell på rett og galt bør behandles og ikke straffes for sine ugjerninger. Jeg tror også svært mange tenker som så: At når gjerningsmannen derimot er klar over at han gjør noe forferdelig galt, vil det være urimelig å kalle mannen utilregnelig bare fordi psykiaterne har gitt ham en diagnose. (Vilkårlig kan det også virke: Hvorfor skal akkurat de psykotiske utgjøre en priviligert gruppe?)

Dette er utgangspunktet for det langt vanligere psykologiske prinsippet. I andre land er ingen psykiatrisk diagnose nok; skal gjerningsmannen kunne kjennes utilregnelig, må det påvises en klar sammenheng mellom diagnosen og lovbruddet. På denne måten unngår man at en mann som har brukt ni år på å planlegge massemord, som systematisk har dopet seg for å tåle presset, men som kanskje var psykotisk på selve dagen, automatisk slipper straff. Var mannen klar over at han gjorde noe galt, er diagnosen i grunnen irrelevant.

Men dette er ingen garanti mot tvil. De empiriske spørsmålene er store også her: å bevise uvitenhet i gjerningsøyeblikket er like vanskelig som å bevise psykose. I tillegg ser jeg andre potensielle floker. Hva vil det, for eksempel, si å være klar over at man gjør noe galt? Ta morderen som innrømmer å ha gjort noe forferdelig, men som mener at drapene var nødvendige og derfor rettferdiggjort i lys av et høyere mål -- har han forstått at det han gjorde var galt eller ikke? -- Jeg har ikke noe ferdig svar.

Jeg har heller ingen oppgjort mening om det medisinske eller det psykologiske prinsippet er å foretrekke. Men jeg er ikke i tvil om at dette er spørsmål verdt å diskutere -- og bør ikke diskuteres av jurister, psykiatere og politikere alene.