Jeg tror ikke dette er en spøk, for hvem i Herrens navn spøker med slikt!?
At Gud skulle stå bak 22. juli-massakrene må da være norgeshistoriens mest groteske konspirasjonsteori! Likevel mener ledelsen i Sarpsborg KrF at tankene må tas på alvor: "Haakonsen er en mann med mye utdannelse og kunnskap, som har studert dette," forklarer Inger Marit Sverresen, leder for lokallaget. (Studert hva? Guds rolle i terroren!?) Når en slik autoritet snakker, fortsetter Sverresen, bør man ikke reagere med avsky, men "heller tenke etter og forske litt på om han kanskje har rett."
At massemyrderiene 22. juli ikke bare var en liten fanatikers forkvaklede forsøk på å si noe, men skulle være en guddommelig advarsel til landets myndigheter og alle "andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme," og at Gud særlig reagerer på "det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært den siste tid," er naturligvis vrøvl fra ende til annen. Hvordan slike "hypoteser" kunne utgjøre grunnlaget for et forskningsprogram er, med respekt å melde, hinsides enhver begripelse. Men at uttalelsene vekker så sterke reaksjoner skyldes nok primært, som Eskil Pedersen sier, at uttalelsene er så ufattelig respektløse. Haakonsen forsøker å plassere hendelsene 22. juli i en kontekst der drapene mister mye av sitt alvor. Respektløsheten viser seg også i alle de vemmelige spørsmålene dette forsøket virvler opp.
Hvilken rolle tildeles gjerningsmannen i Haakonsens scenario? Skal ABB nå forstås som en slags Guds engel (av gresk angelos, ἄγγελος, "sendebud")? Hvordan bør vi da forholde oss til ham? "Skyt ikke budbringeren" heter det. Er det altså Vårherre vi skal rette vreden mot? Eller kanskje Haakonsen mener at vi -- både overlevende, pårørende og resten av Norge -- tvert imot burde takke ABB som advarte oss i tide? (Men i tide til hva? Og mot hva? Og hadde ikke en steintavle vært nok?) Eller skal vi kanskje se på ABB som en ørliten men absolutt nødvendig brikke i Guds plan? At galskapen 22. juli av en eller annen grunn måtte finne sted, og at ABB, i likhet med Judas Iskariot, måtte forråde verden for at Guds store kabal skulle gå opp? "It was a dirty job, but someone had to do it," altså -- eller med morderens egne ord: grusomt, men nødvendig?
Nøyaktig hvilket budskap Inger Marit Sverresen ikke vil ta avstand fra, skulle jeg like å vite.
Uten på noen måte å støtte Haakonsen må jeg korrigere perspektivet litt. Judas utførte en jobb som måtte gjøres. Likvel forsvarer ikke det han gjorde. Innenfor kristen virkelighetsforståelse er det altså mulig både at en hendelse er en straffedom fra Gud og at de som utfører hendelsen har full skyld for det de gjør. Foruten Judas er det flere gammeltestamentlige hendelser som beskrives på samme måte.
SvarSlettJan
Takk.
SlettJeg mente for det første ikke å antyde at Judassammenligningen var gyldig på noen måte. Dette er bare en av mange mulige konsekvenser jeg aner når jeg forsøker (la gå, ikke særlig oppriktig) å ta Haakonsens tanker på alvor.
Hvis man godtar sammenligningen (hvilket jeg ikke gjør, naturligvis, ettersom jeg finner hele rammehistorien uakseptabel), er det selvsagt ikke gitt hvordan man vil bruke sammenligningen. Det er ikke opplagt at den som ser ABB som en Judas (altså som en som gikk et nødvendig ærend for Gud) må se dette som grunnlag for straffelettelse. Judas' foræderi var teologisk helt nødvendig, og likevel: hvem er hardere og mer unisont fordømt enn ham? At dette er en mulig tolkning av Judas' skjebne innenfor en kristen virkelighetsforståelse, er opplagt; det er ganske sikkert den mest vanlige tolkningen også, men den virker ikke nødvendig. Folk har stilt spørsmål ved rettferdigheten av denne fordømmelsen. Det er med andre ord ikke opplagt (for meg) at den som ser ABB som en Judas ikke skulle se dette som grunnlag for straffelettelse heller. Å se 22. juli-massakren som et budskap fra Gud (snarere enn som bare et forferdelig massemord, eventuelt som et forferdelig massemord begått i opposisjon til Gud eller som et budskap fra Satan), setter jo utvilsomt tenkningen på et visst spor, og langs dette sporet virker det mulig -- i alle fall ikke inkonsistent -- å kunne ende opp med å se morderen først og fremst som en formidler av et viktig budskap. Normalt vil jo det å utføre et stykke nødvendig arbeid være positivt. Og hvis arbeidet er særdeles viktig tåler man også en hel del søl (jfr. Maos beryktede ordtak: "Skal man lage omelett, må man knuse noen egg") -- og hva kan vel være mer viktig innenfor en kristen virkelighetsforståelse enn å overbringe et budskap fra Gud?
Det finnes naturligvis mange mulige svar også på dette spørsmålet -- og jeg aner ikke hva Haakonsen ville svare (ei heller om han hadde tenkt tanken før han så generøst sjenket verden sine "teorier") -- men bare muligheten for at denne problemstillingen skulle bli aktuell gir meg frysninger på ryggen.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlett