Mennesker kan nøle med å hjelpe andre i nød. Det man plukker opp kan man ikke bare kaste fra seg igjen, skulle det oppstå komplikasjoner, nei, man påtar seg å forsøke å finne en løsning. Mange vegrer seg eller velger å se en annen vei på grunn av "the prospect of becoming emotionally entangled beyond their capacity to cope," som Raimond Gaita skriver i Philosopher's Dog. For straks man griper inn er terningene kastet, og ingen vet sikkert hva involveringen krever av oss. Hovedpersonen i Chinese Take-Away får seg en slik overraskelse.
Filmen er som en moderne variant av parabelen om den barmhjertige samaritan, der det meste går på tverke. Herberget er fullt, så samaritaneren ender opp med å måtte huse ransofferet selv, hvilket passer ham mildt sagt dårlig. Men ikke nok med det: offeret er helt ny i landet, ukjent med alle dets skikker og forstår ikke et ord av språket. Han er kinesisk og snakker utelukkende mandarin.
Det er med andre ord duket for forviklinger. Filmen er tidvis svært morsom, men betegnelsen komedie gir (i alle fall meg) altfor lettbente assosiasjoner. Jeg vil heller kalle den et humoristisk drama, der humoren stort sett skriver seg fra de pussige episodene som nødvendigvis følger av den uvante (men stort sett troverdige og realistisk fremstilte) situasjonen hovedpersonen tilfeldigvis har havnet i, og ikke minst fra den lakoniske og usvikelig pragmatiske måten hvorpå han forsøker å komme seg ut igjen. Hans uttalte motivsajon er å bli kvitt det kinesiske problemet sitt på raskest mulig vis, men så enkelt er det nok ikke. Han forlater gutten på gaten, men vender tilbake, oppgitt over egen dårlige samvittighet.
Et hovedtema i filmen er hvordan folk, på godt og ondt, vikles inn i hverandres liv, også mot egen vilje. Hovedpersonen har over tid reist et bolverk mot verden. Han bor alene, jobber alene, bruker all fritid på ensomme hobbyer, og jager vekk de minste tilløp til vennskaplighet. Han virker emosjonelt uinntakelig, og mangler tilsynelatende enhver interesse for intime relasjoner. Men straks den kinesiske gutten får foten innenfor, begynner døren sakte og knirkende å gli opp....
Det er ikke underlig at jeg likte filmen. Hovedpersonen er som hentet ut av en Bent Hamer-film. Gretne enstøinger som lever tvers gjennom regelmessige liv, som teller hver eneste spiker i jernvarehandelen, slukker nattbordslampen på slaget 23 hver eneste kveld, og som dertil samler på små glassfigurer og absurde avisnotiser, er hans spesialitet. Dessuten har hovedhistorien flere likheter med Mannen uten minne, en av mine favorittfilmer, bare litt ekstra krydret. Dette foregår tross alt i Argentina.
En gretten kommentar til slutt: Hvorfor i alle dager har filmen fått navnet "Chinese Take-Away"!? Tittelen gir riktignok dobbel mening. Gutten er jo i en viss forstand en kinesisk pakke hovedpersonen tar med hjem, og etterhvert begynner han å bestille kinesisk mat så budgutten kan være tolk. Men filmen heter jo Un cuento chino, for svingende -- "En kinesisk historie". Skal filmer ha utenlandske titler på norske kinoer, kan man godt beholde originalen, og hvis man vil bort fra japanske, franske, kinesiske og spanske filmtitler, kan man i det minste gi dem norske navn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar