Kritikk og toleranse.

I dette intervjuet (lyden er her) vender Martha Nussbaum atter tilbake til skolens demokratiske betydning. (Hun lanserer ny bok. The New Religious Intolerance later til å ta opp tråden fra Not for Profit.) Mennesker har en evolusjonær frykt for alt fremmed. Fredlig og respektfull sameksistens i vår multikulturelle verden fordrer derfor at vi motarbeider denne medfødte fremmedfrykten. Fordommer og intoleranse må erstattes med innsikt og respekt. Hvis "Små barn av regnbuen" peker ut målet, går veien gjennom studier av andre kulturer og religioner, og gjennom selvrefleksjon i lys andre måter å se og leve på.

Nussbaum nevner forslaget om å forby slør som et eksempel på slik intoleranse. Mange vil stille seg uforstående til det. Skal man virkelig tillate alt i regnbuens navn? Ser man ikke at niqab og burkha er kvinneundertrykkende? Disse klesdraktene uttrykker det tradisjonelle synet at menn skal kontrollere sine kvinner, særlig deres seksualitet. Så, ja, man er intolerant, men bare til slike holdninger. At intoleransen i dette tilfellet rammer arabiske klesvaner, er en tilfeldighet. Det har ingen ting med kulturell diskriminering å gjøre. Man tolererer ingen kulturelle uttrykk som underbygger oppfatningen om at kvinner er menn underdanige.

Ofte er denne kritikken -- slik forstår jeg Nussbaum -- problematisk. Ikke fordi kritikken er for krass (selv om den kan være det også), men fordi det kun er ihuga feminister som virkelig kan underskrive på siste setning i avsnittet over. Mange som ønsker å forby burkhaen har nemlig ingen problemer med andre og mer hjemlige uttrykk for seksualisering av kvinner. Nussbaum tenker blant annet på pornografi, men ikke bare det. Hun tenker også på pin up-aktige reklamer for sexy klær til småjenter. Mange ønsker -- med mer eller mindre feministisk begrunnelse -- å forby kvinner å bære slør i det offentlige rom, men finner ingen ting å si på at bilder av bortimot nakne kvinner tapetserer veggene i dette offentlige rommet.

Et mulig svar på anklagene om inkonsistens og hykleri er å gjøre dette til et spørsmål om frihet. Liberalere gjør ofte det. Hvis jenter tvinges til å kle seg sexy, forstørre brystene eller strippe for penger, er det naturligvis ingen som forsvarer det, men hvis hun selv velger å slå inn på den veien vil man heller ikke nekte henne det. Kjernen i dette argumentet kan man knapt være uenig i. Det er -- uansett hva man ellers måtte mene om sexy badedrakter til småjenter -- langt verre hvis jenter tvinges inn i dem enn hvis de kler seg sånn etter eget ønske. Er ikke dette en vesentlig forskjell mellom jenter i bikini og jenter i burkha?

Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet ikke nok om det, men vet at mange jenter svarer at de ikke er tvunget til å bære slør heller, men at de har valgt det selv. Er alt i orden da? Så enkelt er det kanskje ikke. For, skal vi snakke om tvang, må vi jo først snakke om motstand -- tvang er noe man utsettes for mot sin vilje -- men disse burkha-kledde jentene har kanskje aldri sett noe reelt alternativ og følgelig heller aldri nektet. Kanskje er det derfor de aldri har opplevd tvang? Kanskje jentene er oppdratt slik at heldekkende slør fremstår som det eneste anstendige antrekket? Men kan vi da snakke om et fritt valg? Svaret på dette spørsmålet vil trolig avhenge av ditt syn på burkha. Oppfatter du burkha som et flott plagg, vil du neppe komme på å spørre engang -- "Er det virkelig du som vil dette?," er et spørsmål vi stort sett stiller når vi finner dét bortimot utenkelig. Oppfatter du burkha på den måten -- altså som et problematisk antrekk --, antar du kanskje at sløret skjuler en eller annen form for undertrykkelse uansett hva jentene måtte svare. Mange trekker jentenes egenmelding i tvil på denne måten. Noen mistenker at jentene bevisst holder sannheten skjult av frykt for represalier. Andre mistenker at sannheten er skjult også for jentene. Man betviler ikke at jentene har følt seg frie i sine valg, men mistenker at denne følelsen lurer jentene; at valgene ikke samsvarer med jentenes egentlige interesser, men uttrykker verdiene til den (ufrie og kvinneundertrykkende) kulturen de er vokst opp i.

Vanligvis slår vi oss til ro med at alt er ok så lenge valgene stemmer med personens verdier. Men vi kan jo alltids spørre hvor disse verdiene kommer fra. Dem har jo vedkommende ikke valgt. Dette er en logisk bemerkning om grensen for personlig valgfrihet. Et genuint valg må fattes mot en bakgrunn. For virkelig å kunne velge, snarere enn bare å plukke et vilkårlig alternativ, må vi på forhånd ha visse preferanser og verdier. Absolutt valgfrihet er en umulighet. Vi kan ikke velge den bakgrunnen mot hvilken vi gjør våre valg! Noe er alltid gitt -- hvem våre foreldre er, for eksempel, og hvilken tid og kultur vi vokser opp i. Som regel skjenker vi ikke denne bakgrunnen en tanke. Så lenge ingen tvinger, presser eller lurer vedkommende, oppfatter vi de valgene hun gjør som autonome og frie, og vi tror på hennes ord når hun uttrykker sine ønsker og preferanser. Men når vedkommendes preferanser virker tvilsomme eller urimelige, trer den kulturelle bakgrunnen frem fra mørket. Man spør hvor hun kan ha fått disse preferansene fra. Det er dette som skjer når vesterlendinger hører at jenter velger å kle seg i burkha. "Hvordan kan noen selv velge å iføre seg en slik drakt?" Spørsmålet stilles ikke til jentene. Spørsmålet fisker ikke etter hva jentene tenkte da de tok sin beslutning. Man ber om en dypere forklaring, en forklaring som går bakenfor jentenes selvforståelse og som kan forklare denne selvforståelsen og hvorfor de velger som de gjør.

Å gå bak andres selvforståelse i håp om å forklare hvorfor de forstår seg selv som de gjør, innebærer på sett og vis å underkjenne deres selvforståelse ("Du tror du ønsker x på grunn av..., men i virkeligheten er forklaringen..."), så her kreves det ydmykhet. Hvis kvinnene oppfatter burkha som et positivt uttrykk for kvinnelighet innenfor islam og virkelig ønsker å kle seg slik og jeg hevder at de tar feil og lar seg lure av falske følelser, så er det bare krenkende. Ønsker jeg mer enn å sjikanere må jeg gjøre et ekte (og ikke-nedlatende) forsøk på å lære dem å se seg selv slik jeg gjør. Å tvinge en objektiverende beskrivelse nedover hodet på folk (omtrent slik Richard Dawkins forsøker på dem han mener lider av vrangforestillinger) vil neppe hjelpe dem vi ønsker å hjelpe, men snarere drive dem inn i en forknytt forsvarsposisjon. Hvis felles forståelse av fenomenet er målet, er dialog veien å gå. Dét krever ydmykhet på vegne av egne oppfatninger ("kanskje tar jeg feil") og -- hvilket er samme sak -- en åpenhet overfor motpartens synspunkter.

Folk liker sjelden å få sin selvforståelse problematisert, enten kritikken er nedlatende eller ei. Vi tror vi kjenner oss selv bedre enn andre noen sinne kan. Ofte er det riktig, men ikke alltid. Av og til er det beste stedet for observasjon litt på avstand. Det er en nokså dagligdags erfaring at andre forstår våre motiver bedre enn vi selv gjør, som når min kone forutsier mine valg før jeg vet hva jeg vil. Min kone kjenner meg godt, og som regel er nok intim kjennskap en forutsetning; men på den andre siden er det jo en likeså dagligdags erfaring at man blir blind for det man alltid har foran seg. Så noen ganger hjelper det kanskje at det kommer folk fra andre kulturer og ser ting med helt nye øyne?-- Dette synes i alle fall som en mulig begrunnelse for å dra igang denne feministiske diskusjonen av burkha.

Men dette fordrer ydmykhet. Ingen liker en bezzerwizzer. Skal andre gidde å lytte til deg, må du selv være villig til å lytte til dem og være innstilt på at deres synspunkter kan overbevise deg om at du tar feil. Det kreves åpenhet overfor kraften i de beste argumenter. Dette er opplagt, men vanskelig -- men åpen og redelig diskusjon (til forskjell fra debatt, av fransk dèbat, å slå ned) er vanskelig. Enda verre er det å være åpen og selvkritisk i møtet med fremmede kulturer. Det kan sitte langt inne å innrømme at også det motsatte må gjelde, naturligvis -- altså at andres syn på oss kan belyse sider ved vår kultur som før har ligget i mørket.

Spør vi muslimer, er det mange blant dem som ser på våre lettkledde jenter på parallelt vis: som produketer av (ofre for) sin kultur. Jentene føler kanskje at de følger sin vilje, men bare fordi deres vilje og verdier er formet av en ubluferdig kultur! (Faktisk oppgir en del innvandrerforeldre frykten for at dette skal ramme også deres døtre som en av grunnene til streng oppdragelse og krav om tradisjonell påkledning.)

Jeg vet ikke hvor korrekt akkurat dette er (skjønt, som far til to små jenter må jeg medgi at jeg deler noe av bekymringen), men det er heller ikke poenget. Poenget er at den som vil belære andre ikke kan påberope seg imunitet: Man kan ikke med rette kreve ydmyk åpenhet av andre hvis man selv er hermetisk lukket i sin egen selvforståelse. Jeg tror dette er noe av Nussbaums poeng også. Toleranse vil ikke si at vi aksepterer alt eller unnlater å kritisere det som kritiseres bør. Fredlig sameksistens er ikke forbeholdt Kardemommeby. Men fredlig sameksistens forutsetter blant annet fleksibilitet, respekt og ikke minst likeverdighet. Kritikk av muslimske kjønnsrollemønstre kan i og for seg være berettiget (skjønt jeg tror forbud er et blindspor), men håper vi å gjøre en forskjell må vi gi dem en grunn til å høre på kritikken vår. Så lenge vi unnlater å vende det samme feministiske søkelyset mot oss selv, eller lukker øynene når andre gjør det, ender vi opp i diskvalifiserende moralisme.