fredag 31. desember 2010

Små tuer og store lass.

Små detaljer kan av og til forandre et helt bilde.

Vi var ute og kjørte bil i går, min kone og jeg. Vi skulle i butikken. Vi småpratet -- antakelig om trafikken som var spesielt travel akkurat da. Plutselig hørte vi et realt kremt fra baksetet. Vi måtte le. Lyden var så overraskende. I baksetet satt vår seks måneder gamle datter -- og kremtet! Som en voksen! I et komisk glimt hørte vi liksom lyden av vår datters fremtid.

Tankene mine gikk til en opplevelse jeg hadde i en dyrehage for noen år siden. En kapucinape satt stille bak gitteret. Den plukket seg dovent i pelsen, åt lusene sine og kikket ned på meg som fra en fremmed verden. Jeg stirret tilbake, men mistet snart interessen og begynte å se meg om etter reptilhuset. Apen engasjerte meg ikke. Den klødde seg energisk bak øret med bakbeinet, men jeg så det liksom bare i det fjerne. I det jeg snudde meg for å gå nøys apekatten. En så velkjent, ja menneskelig lyd! Jeg bråsnudde -- og så ikke lenger en hårete maske bak gitterveggene, men et åpent, livlig ansikt. Våre øyne møttes, og jeg ble pinlig berørt, slik jeg ofte blir ved andres påsyn -- ikke minst når de kniper meg i kikking. Fyren bak gitteret var med ett rykket helt nær. Han var ikke lenger en gjenstand på utstilling. Avstanden mellom oss var borte, bare opprettholdt av et stengsel av kaldt metall. -- Jeg fikk aldri sett reptilene.

(Det var lengsel i det blikket jeg så, en lengsel ut, og bebreidelse, en bebreidelse av meg som godtok buret -- og jeg kjente meg truffet. Naturligvis var både lengselen og bebreidelsen diktning fra min side -- apekatter tenker ikke slike tanker; men opplevelsen av likhet som det nyset vekket var så sterk at spørsmålene om dyrehagenes legitimitet uvegerlig trengte seg på -- en effekt som åpenbart ble forsterket av det faktum at dyrene i denne dyrehagen levde under nokså kummerlige kår. Og jeg spurte meg selv om ikke dyrehager, i alle fall tradisjonelle dyrehager med bur og betong, bunner i og bidrar til å opprettholde usunne holdninger til våre medskapninger.)

Alt dette som følge av noe så prosaisk som et lite nys.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar