Rovdyrenes plass i verden, og menneskets.

I urørt natur må beitedyr leve med ulv og gaupe hele året. Disse vil drepe alle svake individer etter en grusom jakt. ”Når menneskene rår får dyrene leve i fred mesteparten av året, og når de blir skutt er det forventet at de dør øyeblikkelig med minimal lidelse.” ”Dagens viltpolitikk bestemmer jaktkvoter ut fra at bestandene skal bli størst mulig, men ikke så store at det ikke blir nok mat til alle. Når dyr slaktes skal det skje i begrensede perioder, man skal ikke drepe kuer med kalver, man skal drepe så smertefritt og med så liten lidelse som mulig.” Når ”rovdyra gjør jobben blir lidelsene større for dyra. Vil ikke det da tilsi at den ’siviliserte’ måten er best for dyra?”

Spørsmålet ble stilt i et par kommentarer til et tidligere innlegg. Her er et slags svar.

Det er visse momenter jeg er skeptisk til. Eksempelvis det at byttedyr dør raskere og mindre smertefullt når mennesker tar dem enn når (andre) rovdyr er jegeren. Påstanden synes umulig å undersøke, og selv om den skulle peke i retning av noe korrekt er det neppe snakk om en absolutt sannhet, ettersom det hvert år dokumenteres mange skadeskytninger -- og dét er kun de innrapporterte tilfellene. Videre kan det innvendes at rovdyrstrategien er bedre med tanke på helsetilstanden i naturen. Rovdyr plukker systematisk ut svake og syke individer; de er skogens renovatører. Menneskene tar andre hensyn. Hvor ofte hører vi ikke jegere skryte av størrelsen på byttet!

Men i bunn og grunn deler jeg ubehaget ved all lidelsen i naturen. Og jeg oppfatter spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den som viktig. Men det er noe ved denne tilnærmingen til spørsmålet jeg stritter imot. Det har dels med jakt å gjøre – egentlig all jakt, men primært tenker jeg på jakt utført av mennesker -- som jeg ikke greier (egentlig: ikke ønsker å forsøke) å bli særlig entusiastisk over. Men primært er det rovdyrenes tiltenkte skjebne – og menneskenes rolle som lovgiver, dommer og iverksetter av skjebnen -- som gjør meg urolig.

“Viewed from a distance, the natural world often presents a vista of sublime, majestic placidity. Yet beneath the foliage and hidden from the distant eye, a vast, unceasing slaughter rages,” skriver filosofen Jeff McMahan i en omdiskutert artikkel. Dette er forbausende likt disse ordene av Albert Schweitzer: ”Sett utenfra er naturen skjønn og storslått, men å lese i dens bok er uhyggelig. Og dens grusomhet er så meningsløs!” Jeg deler fullt og helt dette tvisynet på naturen. Å se filmer av ulv som nedlegger hjortedyr, eller å se sin egen katt fange, leke med og drepe en mus – i noen tilfeller bare for moro – er ubehagelig. Men mitt ubehag ved grusomhetene i naturen minner mer om skuffelse og sorg enn om en harme som gir meg lyst til å få en slutt på dem. Jeg kan nok forsøke å stanse et blodbad når jeg ser et, men min forferdelse over naturens vis gir meg ikke lyst til å endre naturen. I så måte har jeg mer sans for Albert Schweitzers eksistensielle forferdelse i møte med naturens baksider enn McMahans brett-opp-ermene-og-gjør-noe-med-problemet-reaksjon. “If I had been in a position to design and create a world, I would have tried to arrange for all conscious individuals to be able to survive without tormenting and killing other conscious individuals,” skriver McMahan, som spør om vi ikke, for å senke mengden lidelse i naturen, på en eller annen ikke-forferdelig måte burde forsøke å utrydde alle kjøttetende dyr.

Jeg er på sett og vis enig i at Hakkebakkeskogen eller den gammeltestamentlige visjonen av paradis der ungløven og kalven gresser side om side, hadde vært en bedre verden enn den vi lever i. Ja, mitt ubehag ved tanken på naturens gru er (tror jeg) en reaksjon på at verden ikke ser slik ut. Likevel finner jeg McMahans tanker dypt fremmed.

Ikke fordi, som McMahan innrømmer i sin første artikkel og utdyper her, at slike inngrep i naturen potensielt har uante og katastrofale følger. Ei heller fordi det virker fåfengt å forsøke å utrydde lidelse fra naturen, skjønt det gjør det. Problemet er snarere oppfatningen at hvis det lot seg gjøre å avvikle alle rovdyrarter uten økologisk katastrofale følger, så er dette noe vi har tillatelse til og seriøst burde vurdere. Fremmedheten skyldes trolig at jeg ser kattens lek med musen som en annen type problem enn McMahan; at jeg – i likhet med Schweitzer -- oppfatter naturlig lidelse som et eksistensielt problem (som når man oppdager mørke sider ved en man elsker), der skuffelse er den naturlige reaksjonen, mens McMahan ser dette mer som et moralsk problem og et forvaltningsspørsmål.

Jeg er ikke dermed imot enhver menneskelig inngripen i naturen; og mener ikke at vi skal trekke oss ut av naturen og la den være i fred. ”In fact we can’t leave nature alone,” som McMahan skriver. ”We are a part of it, as much as any other animal.” Dessuten har jeg allerede sagt at jeg nok vil ønske å stanse blodbad jeg blir vitne til (hvis det ikke er for farlig). Og jeg er stort sett positiv til å gripe inn for å redde utryddingstruete arter som uten vår hjelp vil dø ut. Dette siste oppfatter jeg som et viktig forvaltningsspørsmål. (Avgjørende for naturforvaltningens karakter er hvilken innstilling man griper inn i naturen med og hvor omfattende inngrepene er.) Ulikt McMahan mener jeg ikke at rovdyr – ei heller våre store rovdyr – i utgangspunktet (fordi de er rovdyr) er mindre bevaringsverdig enn andre arter.

En slik innstilling slår meg som respektløs. Forslaget om å administrere naturen på en måte som gjør at alle kjøttetere forsvinner, enten ved at de dør ut eller ved at vi griper inn i deres genetiske arvematerieale og forvandler dem til gressetere, er et menneskelig forslag, altfor menneskelig. I én forstand er denne holdningen til naturen parallel med den som legger menneskelig nytte til grunn for alle vurderinger. I det ene tilfellet er det de artene vi mennesker har direkte nytte av som er av størst verdi. I det andre er det de artene som best tilfredsstiller et visst moralsyn som er av størst verdi. I begge fall er mennesket alle tings målestav.

Forslaget gir meg lyst til å trekke frem advarselen mot å leke Gud. Med det mener jeg (omtrent) at vi ikke må fatte beslutninger som ikke er våre (eller noens) beslutninger å fatte. Naturen tilhører ikke oss, men vi den. Naturen fortjener ærefrykt, og vi har ikke noe med å forsøke å forme den i vårt bilde. Dette blir bare slagord, jeg vet det – men jeg finner det vanskelig å uttrykke min grunnholdning (og forklare min reaksjon på de nevnte forslagene) klarere. McMahan blir neppe mer imponert over slike formuleringer enn jeg er over hans tankeeksperiment. Jeg makter ikke å ta hans forslag alvorlig, mens han nok vil insistere på at tankeeksperimentet er ment i fullt alvor. Jeg finner påstanden om at alle rovdyr bør fases ut absurd, og begrunner min vegring mot å være med på leken med at vi ikke har noen rett til å fatte slike beslutninger. Og jeg føler meg trygg på at McMahan vil replisere at vi så visst har rett, kanskje også en plikt, til å ta forslaget på alvor. Jeg ser ingen måte å løse denne floken på. Årsaken er at uenigheten ikke handler om moral, men om noe dypere, ikke om at den ene finner naturens lidelser problematiske og den andre ikke, men at vi ser ubehagelighetene i ulikt lys. I bunn og grunn handler det om ulike syn på hva som er menneskets rettmessige plass i verden.