Hva Murakami snakker om når han snakker om løping.

I julen hadde jeg gleden av å stifte et nytt bekjentskap. Jeg leste What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami. Dette var min første Murakamibok, men neppe min siste. Det var det overraskende temaet som trakk meg til denne boken: Jeg har alltid forestilt meg Murakami som en særdeles urban forfatter, men det viser seg at Murakami, ved siden av å være en av samtidens fremste romanforfattere, også er en begeistret langdistanseløper. De siste tretti årene har han løpt så å si hver eneste dag og fullført minst ett maratonløp i året.

Dette er ingen misjonerende bok om løpingens velsignelser, ei heller en instruksjonsbok med råd og treningstips. Boken handler om én manns forhold til løping; den forteller hvordan han begynte å løpe, hvorfor han fortsatte, hva løping betyr for ham og hva langdistanseløpingen har betydd for ham som forfatter.

Boken er interessant av flere grunner. Den utfordrer vante forestillinger om forfattere -- den kjederøykende og lett alkoholiserte forfatteren er nærmest et arketypisk bilde -- og vante forestillinger om at folk som løper kun løper av helsemessige grunner. Den byr også på overraskende (i alle fall for meg) tanker om likheten mellom løping og skriving. Men det som særlig fanget min interesse var Murakamis refleksjoner over løpingens vesen og moral. Mine assosiasjoner gikk i retning av Den siste langrennaren av Gudmund Skjeldal -- en slags biografi over storebror Kristen. (Det er flere år siden jeg leste den boken, så minnene er nok ikke særlig detaljerte lenger.)

Begge forfatterne ser utholdenhetsidrett som noe mer enn konkurranseidrett. Begge er faktisk en smule skeptisk til konkurranse, i alle fall konkurranse forstått som forsøket på å overvinne andre. Når man konkurrerer skal man selvsagt yte sitt beste og forsøke å slå konkurrentene -- det motsatte er dårlig sportsånd -- men det essensielle i idrett, og særlig utholdenhetsidrett (skal vi tro disse forfatterne), er ikke at man forsøker å overvinne andre, men nettopp at man gjør sitt ytterste og derigjennom forsøker å overvinne seg selv. Utholdenhetsidrett er altså først og fremst en kamp med seg selv og sine egne begrensninger. Drivkraften er ønsket om stadig å bedre sine ferdigheter, og det hele er fundert i en kjærlighet til idretten. Dette kalles intern motivasjon. Når motivasjonen flytter ut og blir et ønske om å slå andre, kan selv idealistiske utøvere spore av, ikke minst når dette konkurranseaspektet understrekes av store prispenger og sponsorkontrakter, slik som i toppidretten. Begge forfatterne tematiserer dette -- Murakami antydningsvis og Skjeldal helt eksplisitt. (Gudmund Skjeldal var selv en meget habil skiløper -- i 1993 ble han nummer to på femmila i Holmenkollen --, men trakk seg fra landslaget bare 23 år gammel og skrev boken På villspor. Takk og farvel til toppidretten.)

Skjeldal mener at skisporten på topplan har forlatt det som engang var dens kjerne, og som han og Kristen var så glade i. De lange utmattende rennene i skog og mark er erstattet av opplegg som passer underholdningsbransjen bedre. Langrenn er blitt til kortrenn. Intervallstart til fellesstart. Nye øvelser som sprint er kommet til. Og dette nye kvikke TV-formatet fremelsker nye utøvere med nye holdninger. Dagens ener -- skisportens enfant terrible -- Petter Northug, er en ganske annen type enn fortidens helter som Thomas Wassberg og Torleif Haug, som forsvant alene inn i skogen på formiddagen og helst ble borte i noen timer, eller for den del også Kristen Skjeldal. Langrennsstjerne er et nokså nytt (og for Skjeldal fremmed) fenomen.

Murakami har ikke det samme hornet i siden på toppidretten (kanskje fordi han aldri har hatt befatning med den?), men han tegner et lignende bilde av hva langdistanseløping egentlig handler om. Som femmila er maraton og ultramaraton, foruten fysisk svært krevende, eksistensielle øvelser. Øvelser i (selv)erkjennelse. Lange harde løp gjør oss kjent med egne yttergrenser -- ikke bare våre kroppslige tålegrenser, som kan flyttes ved hjelp av trening, men også våre åndelige begrensninger. Her snakker vi ikke bare om trening av viljestyrken, skjønt det er del av bildet -- tanken er at kroppslig arbeid ikke utelukkende er fysisk, men at en kroppslig fordypning også gir en mulighet for åndelig fordypning. Tolstoj, Dostojevskij, Wittgenstein og Simone Weil har alle sammen skrevet lignende ting. Det er noe gammelmodig, kanskje protestantisk, ved denne tanken -- at slit, strev og smerte, og langtekkelig monotoni, er en kongevei til åndelig vekst -- som jeg fascineres av, men ikke helt forstår.

Murakami nevner i den forbindelsen noe jeg tror forstår, nemlig langdistanseløperens mulighet for å føle på egen litenhet. Dette minner en hel del om ting man hører fjellklatrere men aldri fasadeklatrere si. Fysiske prøvelser alene er ikke nok. Omstendighetene må også være de rette. (Det er noe annet å klatre i veldige fjell enn å klatre på en vegg innendørs. Det er noe annet å slite tungt med øks og sag ute i skogen enn å løfte vekter inne i et treningsstudio.) Langdistanseløperen må være ute under åpen himmel. Når han halser av gårde, alene og i eget tempo, ute i skogen eller på landeveien, åpnes det, på gode dager, et rom for en slags svett og andpusten, men likevel dyp og alvorlig meditasjon. Derfor liker ikke Gudmund Skjeldal moderne langrennssport (med møljestart -- og som dessuten ikke er særlig lange renn i det hele tatt, men mange kort-renn etter hverandre) inne på en skistadion; og, innbiller jeg meg, derfor liker heller ikke Murakami å løpe rundt og rundt på en bane.

P.S. Jeg er usikker på hvor Murakamis og Skjeldals tanker slutter og mine egne begynner i det jeg har skrevet. Jeg må lese bøkene om igjen for å ta rede på det. Og det kan jeg anbefale til andre også, altså å lese bøkene.