Armadillo.

Armadillo er en av de beste filmene jeg har sett på lenge, uansett sjanger. Den oppfyller alle krav til en politisk dokumentarfilm. Den er brennende aktuell og både moralsk og politisk tankevekkende. I tillegg er den filmatisk fantastisk, både koloristisk og fotografisk. Filmfolkene er stumme og usynlige; de stiller ingen spørsmål og kommer aldri med kommentarer -- deres fingeravtrykk er synlig kun i klippingen og limingen av filmen, foruten kameraføringen, og alt dette er gjort med slikt mesterskap at publikum sitter igjen med en spillefilmfornemmelse.

Filmfolkene følger de danske ISAF-styrkene i Afghanistan. Vi kommer tett på soldatene i deres hverdag. Det er derfor slike filmer er så viktige -- fordi vi så å si får se hvordan konflikten fortoner seg på bakkenivå, noe tradisjonelle nyhetsmedia ikke formidler. Vi får et nokså talende eksempel på denne forskjellen. Mot slutten av en durabelig skuddveksling blir en håndfull skadde Taliban-krigere skutt på kloss hold mens de ligger og klynker nede i en grøft. Fra Danmark hagler anklager mot de skyldige straks rapportene når landet. Danske media skriver om krigsforbrytelser. Soldatene rister oppgitt på hodet. Det var slett ikke sånn det var. Dette var ikke likvideringer, men slikt som skjer når soldater i svært pressete situasjoner må ta en beslutning i løpet av sekunder. Man har ikke råd til å ta noen sjanser -- og her var situasjonen så uoversiktlig at man umulig kunne vite om fienden stadig var bevæpnet eller ei. Soldatene kjenner seg overkjørt. Ingen kunne forstå hva som foregikk uten å være til stede!

Så, hva skjedde? Var dette en krigsforbrytelse eller var det godt soldatarbeid under omstendighetene, eller kanskje begge deler? Hva er fasiten? Etter å ha sett filmen er jeg om mulig mer usikker enn jeg var da jeg kun hadde lest om saken i avisene. Filmen er ganske enkelt et dårlig øyenvitne i saken. Ikke primært fordi selve drapene aldri ble filmet, men fordi hendelsesforløpet fremstår så kaotisk -- men dette, vil jeg hevde, er en av Armadillos styrker, for på denne måten blir filmen desto mer troverdig på fenomenologisk plan: Spredte rop, snatringen av maskingevær, føtter som løper og den engstelige pusten til kameramannen, er hva vi hører; bildet rister og humper; i lange partier ser vi faktisk mer himmel og jord enn mennesker fordi kameramannen også løper for livet og må hive seg i dekning for fiendens kuler. Vi mister oversikten. Jeg innbiller meg at dette også var soldatenes erfaring. Men i så fall tok soldatene feil: å være til stede betyr heller ikke nødvendigvis at man vet hva som foregår under en skuddveksling. (Dette underbygges av det triste faktum at en stor del av falne soldater blir skutt av sine egne.) Således var scenen var en betimelig korreks til alle, meg inkludert, som kanskje har en tendens til å skyte sine bebreidelser fra hoften når forferdelige ting skjer på slagmarken. Ofte er kanskje sympati med soldatene og deres forferdelig vanskelige arbeidskår en vel så god reaksjon.

Likevel har jeg lyst til å heve pekefingeren. Ikke på grunn av hva soldatene måtte ha gjort da de sto i ilden, men det som skjedde etter at røyken hadde lagt seg. Måten soldatene feiret denne seieren på smakte vemmelig. (Dette er en annen grunn til at slike filmer og TV-serier som Norge i krig, er politisk viktige som suplement til tradisjonelle media. Ettersom filmteamet følger soldatene også før og etter at nyhetsjournalistene har forlatt åstedet, dokumenterer de hvilke praksiser og verdier -- hvilke kulturer -- som kan vokse frem i slike militære miljøer. Soldatene slipper selv til orde og kan med egne ord berette hvordan de reflekterer over det de driver med. Og det vi hører i Armadillo er ikke bare oppløftende.) At drapsmennene ble mottatt som helter på brakka er kanskje ikke overraskende, ei heller at de ble berømmet og belønnet av sine overordnede. At de også ble gjenstander for mild sjalusi blant sine medsoldater er (for meg) vanskeligere å fatte, men det som opprørte meg aller mest var de usmakelige trofé-bildene soldatene tok. Hele bataljonen posserer lik et stolt jaktlag for fotografen, ikke akkurat med avskårne hoder i forgrunnen, men omgitt av konfiskerte taliban-våpen og drapert i annet krigsbytte. (Dette er muligens en litt urettferdig assosiasjon, men jeg ble spontant minnet om filmklipp av jublende soldater og panserbiler med lik på slep.)

Enda sterkere inntrykk på meg gjorde det da en av danskenes missiler drepte en 14 år gammel jente. Juridisk sett var hendelsen uproblematisk; kanskje vil noen hevde at drapet også moralsk sett var uproblematisk: De mente jo ikke å drepe jentungen, hun var et tilfeldig offer -- og collateral damage, som slikt heter i militæret, er et sørgelig men akseptert aspekt ved moderne krigføring. Men måten soldatene mottok denne meldingen på satte et støkk i meg. Soldaten som hadde skutt raketten var nedbrutt. Kompisene forsøkte å trøste ham: "I en verden full av drap og lidelse, hva betyr et liv fra eller til?" Slike banaliteter kan selvsagt være til hjelp. En soldat som tar innover seg all lidelsen i krigen, vil neppe kunne gjøre jobben sin. Kort sagt: Tilsynelatende banaliteter er ikke alltid dét. Fremført med et visst alvor kan kanskje ordene "Græd aldri over spildt mælk"komme fra noen som ser grusomheten i situasjonen men forsøker å holde en viss avstand til den -- men her var det en slik ubekymrethet i kommentarene at soldatene neppe så noe alvor i hendelsen i det hele tatt! Rådene om å legge 14-åringen bak seg ble fremrørt nærmest som en vits. At dette vitner om usunne holdninger om verdien av afghanske liv hos soldatene, er kanskje en forhastet konklusjon. Men at det dreier seg om umodne og moralsk nokså fantasiløse ungdommer, kan det ikke være mye tvil om.

ISAF er såkalte stabiliserende og fredsbevarende styrker. Men filmen viser soldater som kaller patruljeringer uten "action" kjedelige og bortkastet tid. Slikt er kanskje å forvente når en sender ungdommer ut på slike oppdrag, ungdom som -- mange av dem -- eksplisitt er ute etter spenning og som tilbringer fritiden på brakka med pornofilmer og virkelighetsnære krigsspill....

(Jeg vet ikke, kanskje er dette urettferdig. Hvor representative disse danskene er, vet jeg naturligvis ikke. På den andre siden vet jeg at sjokkerende umodne holdninger blant uniformerte ungdommer med automatvåpen ikke er begrenset til denne ene danske bataljonen. I følge visse norske soldater er det å krige bedre enn sex, og noen -- formodentlig noe eldre -- norske offiserer tror ISAFs oppdrag i Afghanistan er å drepe flest mulig!)

Mirakel, doping eller forfalskning.

Jeg vet lite om parapsykologi og den syvende sansen, but this might be it!

På den andre siden vet jeg kanskje enda mindre om baseball. Når man diskuterer hvorvidt dette er falskneri -- mener man å antyde at Evan Longoria er dopet?

Rasistisk statistikk?

Brochmann-utvalget har levert en rapport om Velferd og migrasjon. Per Willy Amundsen, FrPs innvandringspolitiske talsmann, har lest rapporten og slår fast at "Det er innvandrere fra den muslimske verden som scorer dårlig i disse undersøkelsene." Reaksjonene er ikke uventet. KrFs innvandringspolitiske talsmann, Geir Bekkevold, tar avstand fra utspillet: "Jeg skal gjerne se den dokumentasjonen han har på det. Det er ikke første gang han stempler muslimer på denne måten. Det er respektløst," sier Bekkevold. Akhtar Chaudry (SV) mener utspillet grenser til rasisme. Det er Per-Willy Amundsen fullstendig uenig i: "Jeg viser kun til det som er offentlig kjent statistikk. Det går klart fram at de innvandrerne med dårligst arbeidsdeltakelse i Norge kommer fra land i den muslimske verden...De åtte landene som ligger dårligst an på lista over arbeidsdeltakelse er muslimske land. Det taler for seg," hevder Amundsen.

Tja...hva er det tallene sier, da? Er dét er opplagt? På Dagsnytt 18 i kveld modererte Amundsen seg noe. Det eneste han sier (sier han) er at vi ikke uten videre kan utelukke at kulturen, herunder religionen, er en del av forklaringen. Vel..., nei, men....å snakke om kulturen som en mulig faktor når det dreier seg om så spredte land som Irak, Tyrkia, Kosovo og Somalia, virker ikke akkurat opplagt heller. Landene har Islam til felles. At det er en avgjørende fellesnevner, kan vi heller ikke utelukke a priori. Men sammenhengen er langt fra innlysende. For det første plasserer visstnok det samme tallmaterialet bosniske innvandrere, som også muslimer, i den andre enden av statistikken, og for det andre er ikke Islam alt disse landene har felles. Stort sett dreier det seg om fattige land med dårlig utbygde utdannelsessystemer. Mange av dem er herjet av krig. Folkene kommer til Norge, ikke fordi vi behøver deres arbeidskraft, men fordi de trenger vår beskytteles. For en stor del snakker vi altså om lavt utdannete og sterkt traumatiserte individer. Det kan også ha med saken å gjøre.

At Amundsen kun ser den ene forklaringen, det forteller nok en hel del om politikken hans og hvilke inngrodde fordommer han bærer på, men det gjør ham ikke nødvendigvis til rasist, det har Amundsen helt rett i. Å stille spørsmål ved om det finnes empirisk påviselige årsakssammenhenger mellom religiøs tilhørighet og laber arbeidsdeltakelse er ikke rasisme  -- skjønt det kan være det, avhengig av måten man stiller spørsmålene på....

(Det jeg personlig finner mest problematisk i denne sammehengen, er ikke måten disse tallene blir tolket på, selv om det også kan være svært usmakelig, men selve utgangspunktet for hele undersøkelsen -- det såkalte "behovet" for et såkalt innvandrerregnskap. Bør vi spørre hvilke innvandrere som tjener "oss" best og rangere dem deretter? Er ikke det å misforstå av hva asylinstituttet handler om?)

Bistandspolitikkretorikk.

En ny omfattende undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå viser at 87 prosent av norsk befolkning er positive til norsk utviklingshjelp. Omkring halvparten mener at bistandsbudsjettet er passe stort. 20 prosent mener at budsjettet bør økes.

"Dette er utrolig gledelige tall," kommenterer utviklingsminister Erik Solheim. "De viser at den norske befolkningen er solidarisk, og slett ikke har den egoholdningen mange vil gi inntrykk av." Særlig godter ministeren seg over at også Fremskrittspartiets velgere er for norsk utviklingshjelp. Partiet har lenge vært en trofast kritiker av norsk bistand. Eller med Solheims ord:

Frp har i alle år drevet en villedende kampanje mot norsk bistand. Poenget med denne kritikken har aldri vært å gjøre bistanden bedre, men å nøre opp under fordommer og skaffe seg velgere. Heldigvis viser denne undersøkelsen at Siv Jensen nok en gang undervurderer velgerne, også sine egne.

Hele 71 prosent av Frp-velgerne er nemlig positive til norsk utviklingshjelp, i følge undersøkelsen -- hvilket, for Erik Solheim, "viser at Frp ikke har kontakt med egne velgere."

Tja...dette er...én måte å se saken på. På den andre siden betyr vel dette at Frps bistandspolitikk utformes uten å sjele til hva som kan skaffe dem velgere. Fremskrittspartiet har alltid fått skjenn av de andre partiene for sin værhane-populisme. Men alternativet er kanskje ikke bra det heller? Hva ville amerianeren sagt? You're damd if you do, and you're damd if you don't!

Bør den som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, få hodet undersøkt?

Da George W. Bush i skyggen av 11. september 2001 erklærte Krig mot all terrorisme, var det slett ikke aksjoner som drapet på Osama bin Laden han ville til livs. Tvert imot: dette var klarsignalet for slike aksjoner. Bush var visstnok den første Barack Obama ringte til da drapet var et faktum -- og reaksjonen skal ha vært lutter glede og gratulasjoner. Også i det politiske Norge ble nyheten stort sett mottatt med lettelse. Og Obama selv virker helt sikker på aksjonens uklanderlighet. Men er dette virkelig så opplagt at enhver som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, bør få hodet undersøkt?

Jeg vet ikke hvilke spørsmål Obama tenker på. Mye avhenger selvsagt av nøyaktig hva folk retter sine innvendinger mot. Hvis noen stiller spørsmål ved om bin Laden hadde forferdelige gjerninger å svare for og fortjente straff, kan man sannelig heve øyenbrynene -- men nå var det kanskje ikke straff bin Laden fikk? Han ble skutt uten rettergang. Det er også mulig (uten å ha en skrue løs) å hevde at bin Laden ikke fotjente å dø. Noen mener kanskje at han på den måten slapp for billig unna; at et ensomt liv på cella hadde vært en strengere og mer passende straff. Andre er prinsipielt imot dødsstraff og mener at ingen fortjener å død uansett hva de har gjort. Og til slutt: Man behøver ikke være skrullete for å stille spørsmål ved måten denne likvidasjonen ble gjennomført på. For minnet ikke aksjonsformen ubehagelig mye om terrorisme?

Terrorisme defineres ofte ut fra hvem aksjonistene er (ikke-statlige subgrupper) og hvilke mål deres aksjoner retter seg mot: gjerne sivile mennesker og sivil infrastruktur. Å kapre to fullsatte passasjerfly for å styrte disse på Manhattan, er blitt selve kroneksemplet på en terroraksjon. Men det er også noe som heter at målet ikke helliger midlene. Det betyr at selv om formålet -- å ta en kriminell terrorist, for eksempel -- er godt, kan man ikke anvende hvilke metoder som helst. Aksjonsformen kan med andre ord være medbestemmende for hva vi kaller terrorisme.  Å fly tre helikoptere inn i fremmed luftterrotorium i den hensikt å ta livet av et menneske (selv om mannen er Osama bin Laden), og dertil være forberedt på væpnet konflikt med landets hær, er i alle fall et mulig grensetilfelle.

I 1973 ble Ahmed Bouchikhi skutt ned og drept på åpen gate i Lillehammer. Drapsmennene var hemmelige Mossad-agenter. Bouchikhi var antatt å være et sentralt medlem av Svart September, som hadde stått bak München-massakren i -72. Likvidasjonen var et trekk i Israels internasjonale kamp mot palestinsk terrorisme. Blant nordmenn derimot er Lillehammer-drapet nokså universelt oppfattet som den verste terroraksjon på norsk jord.

Å sidestille USAs drap på bin Laden med al-Qa'idas angrep på New York ville utvilsomt være galimatias, men en sammenligning med Lillehammer-drapet virker ikke urimelig. Jeg kjenner ingen av sakene sakene i detalj, men overflatisk betraktet virker likvidasjonene nokså parallelle. Betyr det at bin Laden-drapet var terrorisme? Nja...se, det vil være omdiskutert. Det finnes ingen allment akseptert forståelse av terrorisme. Flere av definisjonene Wikipedia nevner åpner ikke engang for å kalle Lillehammer-drapet terrorisme. Men dette bare understreker et problem jeg har tenkt en hel del på de siste dagene, nemlig hvor politisert begrepet “terrorisme” er: Hva vi kaller terrorisme -- hvordan vi definerer og bruker dette begrepet -- er ofte farget av politisk ståsted. Et lands terrorist er et annet lands frihetsforkjemper, som det heter. Slike uklarheter gjør at den USA-ledete “Krigen mot terror” og alle enkeltaksjoner innenfor rammene av denne, fremstår med nokså frynsete legitimitet.

Det finnes ingen garanti for at Bush' og Obamas oppfatning av drapet på bin Laden -- som et viktig trekk i kampen mot global terrorisme -- er den gjengse oppfatningen. Fordi det ikke finnes noen gjengs oppfatning av hva terrorisme er, er det tvert imot sannsynlig at aksjonen av mange vil bli oppfattet som nettopp en form for terrorisme. “Statsterrorisme” tenker jeg på (noe som kan hende avslører mine politiske tilbøyeligheter). Når Barack Obama avfeier kritiske spørsmål -- hvis det er det han gjør -- som forrykte, finner jeg dét skremmende: Selvsikkerheten avslører manglende forståelse for kompleksiteten i disse spørsmålene, og for at den politiske virkeligheten kan fortone noe annerledes i Midt-Østen enn i Washington. Holdninger man helst ikke vil ha i førersetet til verdens sterkeste våpenmakt.

Nå var Ahmed Bouchikhi uskyldig i alle anklager -- han var ikke engang den mannen man angivelig var ute etter, Mossad trodde rett og slett at han var Ali Hassan Salameh. Dette gjør selvsagt sakene ulike -- Osama bin Laden var ingen uskyldig servitør -- men jeg er ikke sikker på at dette er avgjørende. For det første kan det argumenteres for at også Osama bin Laden var en ikke-stridende sivilperson da han ble drept; han skal ha vært ubevæpnet. Og for det andre: Hva ville nordmenn sagt dersom det var Mullah Krekar man hadde likvidert på denne måten? At da hadde alt vært i orden? Noen nordmenn, kanskje. (Jeg tviler på at jeg ville tatt så lett på det.) Men hva om drapsmennene ikke tilhørte Navy SEALs eller Mossad, men en ikke-alliert etterretning eller en av Krekars rivaliserende kurdiske (terror)organisasjoner?

At angrepet på New York i 2001 var terrorisme er ukontorversielt. Man kan juble over hendelsen eller, som flertallet av verdens befolkning, la seg forferde, men at det dreier seg om terrorisme i henhold til alle definisjoner er innlysende. Andre hendelser vil være mindre opplagt. Drapet på Ahmed Bouchikhi var slik. Og jeg tror drapet på Osama bin Laden kan være et annet eksempel. Bin Ladens venner jubler naturligvis ikke; men det heller ingen garanti for at pakistanske myndigheter -- som neppe sympatiserer med al-Qa’ida, men som kanskje (og i så fall med god grunn) kjenner seg overkjørt og kanskje tråkket på -- vil oppfatte aksjonen og særlig aksjonsformen med (udelt) glede.

Og hva med det pakistanske folket? Al-Qa’ida og Osama bin Laden har angivelig liten støtte i befolkningen, men er det ikke en viss fare for at slike aksjoner (sammen med de hyppige droneangrepene) kan bidra til ny-rekruttering, og avføde flere terroraksjoner som hevn? Noen har antydet muligheten for en slik effekt, i alle fall på kort sikt. Fredagens selvmordsbombe var kanskje første svar. Slikt bekymrer meg. Jeg er også bekymret for at slike likvidasjoner (slik statsterrorisme) skal drive oss i retning av en verden der stadig flere regimer vil ønske å intervenere andre land for å “ta ut” personer som befinner seg på en eller annen terrorliste. Jeg er kort sagt verken overrasket over kritiske innvendinger eller forundret over det faktum at mange liberale amerikanere ikke jubler uhemmet over drapet.

Hurra for norsk mat! (Not)

Jeg har akkurat sett Smaken av hund, filmen om norsk landbruk og matproduksjon. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Filmen avslører det veldige gapet mellom myndigheters og produsenters -- Gilde, Prior, Tine, Felleskjøpet og Landbruksdepartementets -- opplysninger (les: reklame og propaganda) om hvor fantastisk, sunn, kortreist og miljø- og dyrevennlig all norskprodusert mat er og virkelighetens verden. Avsløringene er ikke akkurat overraskende, men godtroende (og/eller selvgode?) nordmenn trenger å høre dette: Norge er ikke best i alt!

Filmen er sterkt polemisk, men fullstendig åpen med dette (sjekk åpningssekvensen). Her forekommer oppklipping og redigering av intervjuer, kryssklipping, billedmontasje og animasjoner, hardtslående lyd- og bildeeffekter, samt skjult kamera og mikrofon. Resultatet kan minne om Michael Moore. Filmen er hyllet, men også kritisert -- TV2 nektet blant annet å sende den. Men jeg vil ikke kalle filmen uærlig, tvert imot faktisk: Til forskjell fra all reklame -- her er samtlige retoriske knep bevisst synlige. SE FILMEN!

(Advarsel: Kylling-tresken er til å få mareritt av.)

Osama bin Laden er død. Krigen mot terror -- hva nå?

Da Barack Obama kunngjorde drapet på Osama bin Laden, understreket han at kampen mot terror på ingen måte var over med dette. Selvsagt! Den som erklærer krig mot terror(isme) vil aldri få fred, med mindre man med "terrorisme" sikter til bestemte terrorister. (I lang tid syntes faktisk dette å være tilfellet: at det ikke var terrorisme som sådan, men Osama bin Laden man jaktet på. USAs War on Terror ble innledet etter al-Qa'idas angrep på New York, i den hensikt å straffe de ansvarlige. Dette har man snart oppnådd.) Men så enkelt er det ikke. George W. Bush ønsket å utrydde all terrorisme. Gir det mening? Ett problem er at terrorisme er et fleksibelt og i mange sammenhenger sterkt politisert begrep. Der Israel snakker om terrorisme, snakker palestinerne om motstandskamp. Hvor man ser terrorister kan med andre ord være nokså tilfeldig eller avhengig av politiske sympatier. Kort sagt: Målet med krigen mot terror virker uklart, og de midlene man har valgt merkelige. For uavhenig av hvem en sympatiserer med i en konkret konflikt, for eksempel i Midtøsten, så er terrorisme et maktpolitisk fenomen, og fenomener lar seg vanskelig nedkjempe med våpen.

Å gå til krig mot terror(isme), er ikke det omtrent som gå til krig mot krig? Ikke bare fordi begge deler er ikke-fysiske fenomener som umulig kan beseires ved hjelp av våpen, men fordi våpenbruken i begge fall bidrar til å holde liv i det fenomenet man angivelig vil til livs?
1) Det blir sagt at målet med terrorisme er å skape frykt ved å ramme tilfeldige ofre. Men moderne kriger tar også langt flere sivile enn militære liv og sprer frykt. Men soldater har ikke som mål å spre frykt og de (i alle fall våre soldater) gjør alt de kan for å unngå collateral damage! Kanskje. Men er distinksjonen alltid klar? Ofte virker den svært politisert og betinget av ens sympatier. Jeg har en kjøleskapsmagnet med påskriften: War is terrorism with a bigger budget! Kanskje ikke alltid, men i alle fall av og til.
2) For det andre: Skal vi tro Osama bin Laden og andre al-Qa'ida-medlemmer, så er vestlig maktarroganse noe av det man reagerer på. Er det ikke en viss fare for at aksjoner, som eksempelvis drapet på bin Laden -- aksjoner som folk i vesten finner helt uproblematiske -- i midtøsten kan bli oppfattet som nettopp dét, vestlig maktarroganse? (Tenk på Lillehammer-saken. Ahmed Bouchiki var slett ikke den personen Mossad ønsket å avlive, et mistak som kanskje gjør fordømmelsen sterkere enn om han hadde vært skyldig; men sett at Mossad eller CIA, for ikke å snakke om en ikke-aliert organisasjon, på norsk jord myrdet, la oss si, Mullah Krekar -- hvordan hadde vi da reagert? Tankevekkende er det, som Wikipedia skriver, at drapet på Bouchiki "regnes som den mest alvorlige terrorhandlingen i Norge.") Jeg er ingen ekspert på området, men det virker mulig at slike aksjoner gir grobunn for ytterligere muslimsk ekstremisme. Det finnes i alle fall dem som spår blodig hevn.

***

Ps. Osama bin Laden er nå uskadeliggjort. Jeg danset ikke i gaten av glede, akkurat, men nyheten kan ikke være annet enn positiv. Selv om en pågripelse og en påfølgende rettssak, ikke i en amerikansk, og slett ikke i en amerikansk militærdomstol, men i en internasjonal domstol hadde vært å foretrekke fremfor en utenomrettslig henrettelse(?) på stedet.

Hvorfor blogging?

Når jeg blogger lurer jeg ofte på hvem jeg skriver for. Før skrev jeg bare for skrivebordsskuffen (eller harddisken), så dette er et steg ut i det halvoffentlige rommet, men hvorfor? Er det noen der ute som bryr seg? I dystre stunder tenker jeg på bloggingen som utsending av flaskepost. Jeg hiver en tanke ut i cyberspace. Hva er egentlig meningen med det? Men nå er det alltids noen innom bloggen min -- et sted mellom ti og tjue personer daglig, men jeg vet lite om hva de gjør der, hvor lenge de blir eller hvilke (om noen) tekster de leser. Sånn sett er blogging kanskje i slekt med skribling på offentlige toalettvegger (tenker jeg i lysere stuner). Også der hender det, ser jeg, at forfatteren får svar. Men også dette er en urettferdig sammenligning, tror jeg, ikke minst overfor mine kommentatorer; for de tilbakemeldingene jeg får er (foruten frie for obskøniteter) stort sett interessante -- de utdyper, modererer eller stiller det opprinnelige innlegget i et nytt lys, eller de er i det minste vel verdt å tenke over.

Før jeg begynte å blogge i fjor høst hadde jeg kun vage forestillinger om fenomenet. Kunnskapene stammet fra media, og i Norge er det stort sett kjendis- og moteblogger som omtales på spalteplass. Blogging, trodde jeg, var kun for pubertale narcissister med et sterkt ønske om å bli sett. Jeg hadde riktig nok i lang tid fulgt Lars Hertzbergs Betänkligheter. Hvor mange som leser ham aner jeg ikke, men innleggene hans høster ikke mange kommentarene. Trolig var det noe av grunnen til at jeg aldri hadde tenkt på dette som en blogg.

Da jeg for alvor oppdaget filosofiske blogger, trodde jeg dette var noe helt nytt. Litt ettertanke avslørte imidlertid klare paralleller til en eldgammel filosofisk sjanger -- det filosofiske brevet. Seneca, Cicero, Descartes, Rush Rhees (og mange flere) har alle sammen brukt brevet til utveksling av filosofiske tanker med kolleger andre steder i verden. Sjangermessig befinner det filosofiske brevet seg et sted mellom den muntlige diskusjonen og den akademiske publikasjonen. Man får mer tid til å fordøye nye tanker og til å formulere sine svar enn i samtaler, samtidig som brevet er mindre strengt og mer åpent for utprøving av tanker enn bøker og tidsskriftsartikler er. Men bloggen er noe mer enn bare en revitalisering av en gammel ærverdig sjanger. Den har helt klare fordeler. For det første er bloggen uavhengig av postvesenet, så svarene kommer relativt raskt. For det andre kommer svarene fra mange hold. Et innlegg sendes ikke til én adressat, men er åpent for alle interesserte, det samme er kommentarene. Da jeg innså alt dette, var det gjort. Nå oppfatter jeg blogging som særlig egnet for filosofer.

I fjor høst leste jeg Wittgenstein at His Word, og fant på den måten frem til Duncan Richters blogg, Language goes on holiday. Her, og ved hjelp av hans blogganbefalinger, oppdaget jeg at på de beste bloggene kommer det av og til i stand reale diskusjoner med flere deltakere. De er rene diskusjonsfora. Det var dette som gav meg lyst til å forsøke sjangeren selv. Norsk er et lite språk, men det er mitt språk -- men ikke bare mitt, så hvis jeg holder det gående så kanskje en dag....