tirsdag 3. mai 2011

Hvorfor blogging?

Når jeg blogger lurer jeg ofte på hvem jeg skriver for. Før skrev jeg bare for skrivebordsskuffen (eller harddisken), så dette er et steg ut i det halvoffentlige rommet, men hvorfor? Er det noen der ute som bryr seg? I dystre stunder tenker jeg på bloggingen som utsending av flaskepost. Jeg hiver en tanke ut i cyberspace. Hva er egentlig meningen med det? Men nå er det alltids noen innom bloggen min -- et sted mellom ti og tjue personer daglig, men jeg vet lite om hva de gjør der, hvor lenge de blir eller hvilke (om noen) tekster de leser. Sånn sett er blogging kanskje i slekt med skribling på offentlige toalettvegger (tenker jeg i lysere stuner). Også der hender det, ser jeg, at forfatteren får svar. Men også dette er en urettferdig sammenligning, tror jeg, ikke minst overfor mine kommentatorer; for de tilbakemeldingene jeg får er (foruten frie for obskøniteter) stort sett interessante -- de utdyper, modererer eller stiller det opprinnelige innlegget i et nytt lys, eller de er i det minste vel verdt å tenke over.

Før jeg begynte å blogge i fjor høst hadde jeg kun vage forestillinger om fenomenet. Kunnskapene stammet fra media, og i Norge er det stort sett kjendis- og moteblogger som omtales på spalteplass. Blogging, trodde jeg, var kun for pubertale narcissister med et sterkt ønske om å bli sett. Jeg hadde riktig nok i lang tid fulgt Lars Hertzbergs Betänkligheter. Hvor mange som leser ham aner jeg ikke, men innleggene hans høster ikke mange kommentarene. Trolig var det noe av grunnen til at jeg aldri hadde tenkt på dette som en blogg.

Da jeg for alvor oppdaget filosofiske blogger, trodde jeg dette var noe helt nytt. Litt ettertanke avslørte imidlertid klare paralleller til en eldgammel filosofisk sjanger -- det filosofiske brevet. Seneca, Cicero, Descartes, Rush Rhees (og mange flere) har alle sammen brukt brevet til utveksling av filosofiske tanker med kolleger andre steder i verden. Sjangermessig befinner det filosofiske brevet seg et sted mellom den muntlige diskusjonen og den akademiske publikasjonen. Man får mer tid til å fordøye nye tanker og til å formulere sine svar enn i samtaler, samtidig som brevet er mindre strengt og mer åpent for utprøving av tanker enn bøker og tidsskriftsartikler er. Men bloggen er noe mer enn bare en revitalisering av en gammel ærverdig sjanger. Den har helt klare fordeler. For det første er bloggen uavhengig av postvesenet, så svarene kommer relativt raskt. For det andre kommer svarene fra mange hold. Et innlegg sendes ikke til én adressat, men er åpent for alle interesserte, det samme er kommentarene. 
Da jeg innså alt dette, var det gjort. Nå oppfatter jeg blogging som særlig egnet for filosofer.

I fjor høst leste jeg Wittgenstein at His Word, og fant på den måten frem til Duncan Richters blogg, Language goes on holiday. Her, og ved hjelp av hans blogganbefalinger, oppdaget jeg at på de beste bloggene kommer det av og til i stand reale diskusjoner med flere deltakere. De er rene diskusjonsfora. Det var dette som gav meg lyst til å forsøke sjangeren selv. Norsk er et lite språk, men det er mitt språk -- men ikke bare mitt, så hvis jeg holder det gående så kanskje en dag....

2 kommentarer:

  1. I wonder the same thing, especially when I'm tempted to write something just because I haven't blogged for a few days. But I think you're right that it can be worthwhile. Especially when you know people are visiting the site, even if they don't always comment. The only comment I can think of, often, is "I agree," and I don't bother posting that. So perhaps 10-20 people a day bother to read what you have to say and agree with it. That's not bad!

    SvarSlett
  2. Thanks. No, that wouldn't be bad at all. And that's actually what I tell myself sometimes, because I know all about the not-written "I agree" comments, and I'm positive I'm not the only one...

    SvarSlett