Bør den som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, få hodet undersøkt?

Da George W. Bush i skyggen av 11. september 2001 erklærte Krig mot all terrorisme, var det slett ikke aksjoner som drapet på Osama bin Laden han ville til livs. Tvert imot: dette var klarsignalet for slike aksjoner. Bush var visstnok den første Barack Obama ringte til da drapet var et faktum -- og reaksjonen skal ha vært lutter glede og gratulasjoner. Også i det politiske Norge ble nyheten stort sett mottatt med lettelse. Og Obama selv virker helt sikker på aksjonens uklanderlighet. Men er dette virkelig så opplagt at enhver som stiller spørsmål ved om bin Laden fikk som fortjent, bør få hodet undersøkt?

Jeg vet ikke hvilke spørsmål Obama tenker på. Mye avhenger selvsagt av nøyaktig hva folk retter sine innvendinger mot. Hvis noen stiller spørsmål ved om bin Laden hadde forferdelige gjerninger å svare for og fortjente straff, kan man sannelig heve øyenbrynene -- men nå var det kanskje ikke straff bin Laden fikk? Han ble skutt uten rettergang. Det er også mulig (uten å ha en skrue løs) å hevde at bin Laden ikke fotjente å dø. Noen mener kanskje at han på den måten slapp for billig unna; at et ensomt liv på cella hadde vært en strengere og mer passende straff. Andre er prinsipielt imot dødsstraff og mener at ingen fortjener å død uansett hva de har gjort. Og til slutt: Man behøver ikke være skrullete for å stille spørsmål ved måten denne likvidasjonen ble gjennomført på. For minnet ikke aksjonsformen ubehagelig mye om terrorisme?

Terrorisme defineres ofte ut fra hvem aksjonistene er (ikke-statlige subgrupper) og hvilke mål deres aksjoner retter seg mot: gjerne sivile mennesker og sivil infrastruktur. Å kapre to fullsatte passasjerfly for å styrte disse på Manhattan, er blitt selve kroneksemplet på en terroraksjon. Men det er også noe som heter at målet ikke helliger midlene. Det betyr at selv om formålet -- å ta en kriminell terrorist, for eksempel -- er godt, kan man ikke anvende hvilke metoder som helst. Aksjonsformen kan med andre ord være medbestemmende for hva vi kaller terrorisme.  Å fly tre helikoptere inn i fremmed luftterrotorium i den hensikt å ta livet av et menneske (selv om mannen er Osama bin Laden), og dertil være forberedt på væpnet konflikt med landets hær, er i alle fall et mulig grensetilfelle.

I 1973 ble Ahmed Bouchikhi skutt ned og drept på åpen gate i Lillehammer. Drapsmennene var hemmelige Mossad-agenter. Bouchikhi var antatt å være et sentralt medlem av Svart September, som hadde stått bak München-massakren i -72. Likvidasjonen var et trekk i Israels internasjonale kamp mot palestinsk terrorisme. Blant nordmenn derimot er Lillehammer-drapet nokså universelt oppfattet som den verste terroraksjon på norsk jord.

Å sidestille USAs drap på bin Laden med al-Qa'idas angrep på New York ville utvilsomt være galimatias, men en sammenligning med Lillehammer-drapet virker ikke urimelig. Jeg kjenner ingen av sakene sakene i detalj, men overflatisk betraktet virker likvidasjonene nokså parallelle. Betyr det at bin Laden-drapet var terrorisme? Nja...se, det vil være omdiskutert. Det finnes ingen allment akseptert forståelse av terrorisme. Flere av definisjonene Wikipedia nevner åpner ikke engang for å kalle Lillehammer-drapet terrorisme. Men dette bare understreker et problem jeg har tenkt en hel del på de siste dagene, nemlig hvor politisert begrepet “terrorisme” er: Hva vi kaller terrorisme -- hvordan vi definerer og bruker dette begrepet -- er ofte farget av politisk ståsted. Et lands terrorist er et annet lands frihetsforkjemper, som det heter. Slike uklarheter gjør at den USA-ledete “Krigen mot terror” og alle enkeltaksjoner innenfor rammene av denne, fremstår med nokså frynsete legitimitet.

Det finnes ingen garanti for at Bush' og Obamas oppfatning av drapet på bin Laden -- som et viktig trekk i kampen mot global terrorisme -- er den gjengse oppfatningen. Fordi det ikke finnes noen gjengs oppfatning av hva terrorisme er, er det tvert imot sannsynlig at aksjonen av mange vil bli oppfattet som nettopp en form for terrorisme. “Statsterrorisme” tenker jeg på (noe som kan hende avslører mine politiske tilbøyeligheter). Når Barack Obama avfeier kritiske spørsmål -- hvis det er det han gjør -- som forrykte, finner jeg dét skremmende: Selvsikkerheten avslører manglende forståelse for kompleksiteten i disse spørsmålene, og for at den politiske virkeligheten kan fortone noe annerledes i Midt-Østen enn i Washington. Holdninger man helst ikke vil ha i førersetet til verdens sterkeste våpenmakt.

Nå var Ahmed Bouchikhi uskyldig i alle anklager -- han var ikke engang den mannen man angivelig var ute etter, Mossad trodde rett og slett at han var Ali Hassan Salameh. Dette gjør selvsagt sakene ulike -- Osama bin Laden var ingen uskyldig servitør -- men jeg er ikke sikker på at dette er avgjørende. For det første kan det argumenteres for at også Osama bin Laden var en ikke-stridende sivilperson da han ble drept; han skal ha vært ubevæpnet. Og for det andre: Hva ville nordmenn sagt dersom det var Mullah Krekar man hadde likvidert på denne måten? At da hadde alt vært i orden? Noen nordmenn, kanskje. (Jeg tviler på at jeg ville tatt så lett på det.) Men hva om drapsmennene ikke tilhørte Navy SEALs eller Mossad, men en ikke-alliert etterretning eller en av Krekars rivaliserende kurdiske (terror)organisasjoner?

At angrepet på New York i 2001 var terrorisme er ukontorversielt. Man kan juble over hendelsen eller, som flertallet av verdens befolkning, la seg forferde, men at det dreier seg om terrorisme i henhold til alle definisjoner er innlysende. Andre hendelser vil være mindre opplagt. Drapet på Ahmed Bouchikhi var slik. Og jeg tror drapet på Osama bin Laden kan være et annet eksempel. Bin Ladens venner jubler naturligvis ikke; men det heller ingen garanti for at pakistanske myndigheter -- som neppe sympatiserer med al-Qa’ida, men som kanskje (og i så fall med god grunn) kjenner seg overkjørt og kanskje tråkket på -- vil oppfatte aksjonen og særlig aksjonsformen med (udelt) glede.

Og hva med det pakistanske folket? Al-Qa’ida og Osama bin Laden har angivelig liten støtte i befolkningen, men er det ikke en viss fare for at slike aksjoner (sammen med de hyppige droneangrepene) kan bidra til ny-rekruttering, og avføde flere terroraksjoner som hevn? Noen har antydet muligheten for en slik effekt, i alle fall på kort sikt. Fredagens selvmordsbombe var kanskje første svar. Slikt bekymrer meg. Jeg er også bekymret for at slike likvidasjoner (slik statsterrorisme) skal drive oss i retning av en verden der stadig flere regimer vil ønske å intervenere andre land for å “ta ut” personer som befinner seg på en eller annen terrorliste. Jeg er kort sagt verken overrasket over kritiske innvendinger eller forundret over det faktum at mange liberale amerikanere ikke jubler uhemmet over drapet.