Ondskap og empati.

Simon Baron-Cohen vil forklare menneskelig ondskap. Hvordan kan noen mennesker utsette andre for forferdelig lidelse? Stikkordet er manglende empati, og den vitenskapelige forklaringen på dette er laber aktivitet i empatikretsen i hjernen.

Men er det så enkelt? Hva med kulturelle og historiske endringer? Noen foreldre pryler ungene sine. Vi kaller det barnemishandling. Men vi skal ikke mange tiår tilbake i tid før kroppslig avstraffing var en del av norsk dagligliv. Da kaltes det barneoppdragelse. Jeg aner ikke hva Baron-Cohen ville si til dette, men implikasjonene av det han skriver synes å være at den endrede oppfatningen av pryl fra barneoppdragelse til -mishandling må ha en nevrologisk forklaring. Men da forutsetter vi at foreldre før i tiden (og foreldre i kulturer der slikt stadig er vanlig) ikke visste like godt som oss at ris på rompa gjør vondt -- og det virker ikke særlig plausibelt. At visse nordmenn vedblir å slå sine barn, i dag når slikt er helt uakseptabelt, skyldes kanhende manglende selvbeherskelse og laber aktivitet i empatikretsen i hjernen deres, men kulturelle endringer av denne typen må (i alle fall delvis) ha helt andre forklaringer.

Baron-Cohen har nok rett i at en del grusomheter skyldes at noen mennesker mangler evnen til empati. Anders Behring Breivik er i følge Baron-Cohen et slikt tilfelle. Og dette -- altså "kunnskapen om at gjerningsmannen er uten empati" --, fortsetter han, ”gjør det naturlig å spørre hvordan han er blitt slik":

Nevrovitenskapen viser oss nå hvordan flere ulike forhold kan lede til fravær av empati. Ett av disse er erfaringer, og det slår meg at hans foreldre ble skilt da han var ett år gammel, at faren ble skilt igjen da han var tolv, og at han ikke har hatt kontakt med faren siden 1995. En sikker vei til lav empati er mangel på foreldrekjærlighet, som er så viktig i barndommen, og å vokse opp med en følelse av hat. Samtidig sier nevrovitenskapen at arv spiller en rolle, for det finnes gener som korrelerer med hvor mye empati et menneske har. Og det er klart: Arv og miljø virker sammen.

Hvorvidt Baron-Cohen har rett i dette tilfellet, kan jeg umulig uttale meg om -- kanskje, kanskje ikke --, men det er ikke utenkelig at visse personer er blitt varig empatisk avstumpet på denne måten; at de på grunn av en genetisk defekt og/eller på grunn av en lei barndom full av nederlag og motgang gjennomgår nevrologiske endringer som medfører at de fullt og helt mister evnen til å leve seg emosjonelt inne i andre menneskers situasjon. Men også dette virker for snevert -- det vil si: dette kan umulig være hele historien om menneskelig ondskap. Milgram-eksperimentet (som jeg har nevn tidligere) demonstrerte at vanlige og emosjonelt oppegående mennesker under særlige omstendigheter (når de står under press fra autoriteter og/eller når disse påtar seg ansvaret for følgene) sjokkerende motstandsløst trer inn i rollen som torturist. Dette viser flere ting. Blant annet at manglende evne til empati ikke er en forutsetning. Eksperimentet støtter ikke de som hevder at alle mennesker er kapable til ondskap av verste sort bare omstendighetene er de rette -- for alle forsøkspersonene var ikke villige til å gå like lagt; noen ville overhodet ikke delta --, men ekseperimentet avviste med stor tydelighet at alle mennesker har en bestemt plass på en slags empatiskala, slik Baron-Cohen antyder (gjør han ikke det? -- "det finnes grader av empati, og ... et menneskes forråd av empati står i forhold til virksomheten i en egen krets i hjernen, empatikretsen"), men at vår evne og vilje til å leve oss inn i andres opplevelser varierer fra situasjon til situasjon.

Er ikke dette åpenbart? Det er normalt å være mer omtenksom og empatisk overfor kjentfolk enn overfor fremmede, og mer overfor venner enn overfor kjentfolk, og aller mest overfor den nærmeste familien. Betyr dét at aktiviteten i empatikretsen i hjernen er høy i møtet med venner, men lav(ere) overfor ukjente? Kanskje; men dette forklarer ingenting. At hjerneaktiviteten varierer med hvem vi står overfor er en interessant samvariasjon mellom nevrologi og omgivelser, men funnet gjør ikke forståelsen særlig dypere. Man har (bare) funnet en ny måte å beskrive et velkjent fenomen på, nemlig det faktum at kjenninger angår oss på annet vis enn fremmede. Hvis det virkelig er slik at aktiviteten i empatisenteret i hjernen avhenger av ytre forhold (som autoritetsbånd og hvem det er vi står ansikt til ansikt med), er det vel denne avhengigheten -- dens natur og funksjon -- vi trenger å forstå hvis vi ønsker å forstå de mer hverdagslige formene for "ondskap" og ufølsomhet? Om nevrovitenskapen kan hjelpe oss med det, vet jeg ikke. Uten støtte fra andre fagdisipliner virker det i alle fall umulig.

Mye av dette er så opplagte innvendinger (i alle fall opplagte for meg) at jeg mistenker at Baron-Cohens vitenskapelige arbeider ikke rammes av kritikken, skjønt jeg tror Morgenbladet-essayet gjør det. Kanskje det nå er på tide for meg å lese Baron-Cohens bok? Jeg har akkurat lastet ned Kindle-versjonen av boken. Jeg må bare gjøre meg ferdig med Martha Nussbaums Not For Profit først.