Utrydningstruet primat.

Utrivelig nabolag.

Det er sjelden jeg er enig med Vebjørn Selbekk, redaktør av avisen Dagen, tidligere redaktør av Magazinet (kjent for å ha publisert Muhammed-karikaturene på norsk), men fenomenet begravelsesdemonstrasjon var meg ukjent før jeg leste dette. Sammenligningen gir (i alle fall meg) et slags idemessig nabolag å plassere Haakonsens dypt ubehagelige tanker i.

Den såkalte skandaletalen ligger i fulltekst her. OVERHODET IKKE VERDT EN TITT! (Mannen som besvarer det fortvilte klageropet om hvor Gud var den 22. juli, med at Gud trolig var tilstede på Utøya og applauderte alt sammen, har fått mer enn den oppmerksomheten han fortjener.)

Respektløst vrøvl.

Jeg tror ikke dette er en spøk, for hvem i Herrens navn spøker med slikt!?

At Gud skulle stå bak 22. juli-massakrene må da være norgeshistoriens mest groteske konspirasjonsteori! Likevel mener ledelsen i Sarpsborg KrF at tankene må tas på alvor: "Haakonsen er en mann med mye utdannelse og kunnskap, som har studert dette," forklarer Inger Marit Sverresen, leder for lokallaget. (Studert hva? Guds rolle i terroren!?) Når en slik autoritet snakker, fortsetter Sverresen, bør man ikke reagere med avsky, men "heller tenke etter og forske litt på om han kanskje har rett."

At massemyrderiene 22. juli ikke bare var en liten fanatikers forkvaklede forsøk på å si noe, men skulle være en guddommelig advarsel til landets myndigheter og alle "andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme," og at Gud særlig reagerer på "det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært den siste tid," er naturligvis vrøvl fra ende til annen. Hvordan slike "hypoteser" kunne utgjøre grunnlaget for et forskningsprogram er, med respekt å melde, hinsides enhver begripelse. Men at uttalelsene vekker så sterke reaksjoner skyldes nok primært, som Eskil Pedersen sier, at uttalelsene er så ufattelig respektløse. Haakonsen forsøker å plassere hendelsene 22. juli i en kontekst der drapene mister mye av sitt alvor. Respektløsheten viser seg også i alle de vemmelige spørsmålene dette forsøket virvler opp.

Hvilken rolle tildeles gjerningsmannen i Haakonsens scenario? Skal ABB nå forstås som en slags Guds engel (av gresk angelos, ἄγγελος, "sendebud")? Hvordan bør vi da forholde oss til ham? "Skyt ikke budbringeren" heter det. Er det altså Vårherre vi skal rette vreden mot? Eller kanskje Haakonsen mener at vi -- både overlevende, pårørende og resten av Norge -- tvert imot burde takke ABB som advarte oss i tide? (Men i tide til hva? Og mot hva? Og hadde ikke en steintavle vært nok?) Eller skal vi kanskje se på ABB som en ørliten men absolutt nødvendig brikke i Guds plan? At galskapen 22. juli av en eller annen grunn måtte finne sted, og at ABB, i likhet med Judas Iskariot, måtte forråde verden for at Guds store kabal skulle gå opp? "It was a dirty job, but someone had to do it," altså -- eller med morderens egne ord: grusomt, men nødvendig?

Nøyaktig hvilket budskap Inger Marit Sverresen ikke vil ta avstand fra, skulle jeg like å vite.

Sesongens første skitur.

Og det viser seg -- i år som i fjord og året før -- at jeg ikke burde begynne å trene uten å ha trent litt på forhånd.... Verken tempo eller distanse var noe å skryte av, men helt i overkant for en mann med storhetstiden bak seg. Gnagsår fikk jeg òg. Men jeg vet av erfaring at det er med kroppen etter den første skituren som det er med baken etter vårens første tur på sykkelsetet -- å sitte kan være ubehagelig et par dagers tid, men det gir seg -- og at den neste turen vil gjøre marginalt mindre vondt. Og slik forholdene er i Oslomarka nå om dagen -- fantastiske! --, ja, da vil det være for galt å sitte stille.

This is Why Many People Don't Eat Meat...

... and Why I Couldn't Swallow (even my strictly vegetarian) Lunch Today.

Juridiske floker.

Jeg har hørt at Norge og Albania som de to eneste landene i verden opererer med et rent medisinsk prinsipp i rettspsykiatrien. Kan det påvises psykose i gjerningsøyeblikket, gir dette automatisk straffefritak i Norge. Men psykose er, som vi har sett, ikke (alltid) en opplagt sak. Fagfolk kan være rivende uenige om en gitt person er psykotisk eller ei. Enda verre er det naturligvis når spørsmålet er om personen var psykotisk på det tidspunktet (som kan være lenge siden) da ugjerningen fant sted. At vedkommende var psykotisk da politiet grep ham eller at han er det nå, er ikke avgjørende: hvorvidt gjerningsmannen er strafferetslig tilregnelig eller ei beror, som det står i straffelovens §44, ene og alene på om han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, noe man umulig kan vite sikkert.

I tillegg til disse empiriske og epistemologiske innvendingene, er det et spørsmål om ikke rendyrkingen av det medisinske prinsippet bygger på en tvilsom forståelse av skyld og ansvar. Ansvarlighet betyr (grovt sett) at personen er klar over hva han driver med. I så fall er kanskje dette måten spørsmålet om tilregnelighet og straffeansvar må besvares på -- ikke ved å undersøke om gjerningsmannen var syk i gjerningsøyeblikket, men ved å undersøke i hvilken grad han visste at han gjorde noe galt? Jeg vet ikke hva såkalt "allminnelig rettsoppfatning" tilsier, men gjetter at svært mange vil være enig i følgende: At en gjerningsmann som var psykotisk og derfor ute av stand til å vite forskjell på rett og galt bør behandles og ikke straffes for sine ugjerninger. Jeg tror også svært mange tenker som så: At når gjerningsmannen derimot er klar over at han gjør noe forferdelig galt, vil det være urimelig å kalle mannen utilregnelig bare fordi psykiaterne har gitt ham en diagnose. (Vilkårlig kan det også virke: Hvorfor skal akkurat de psykotiske utgjøre en priviligert gruppe?)

Dette er utgangspunktet for det langt vanligere psykologiske prinsippet. I andre land er ingen psykiatrisk diagnose nok; skal gjerningsmannen kunne kjennes utilregnelig, må det påvises en klar sammenheng mellom diagnosen og lovbruddet. På denne måten unngår man at en mann som har brukt ni år på å planlegge massemord, som systematisk har dopet seg for å tåle presset, men som kanskje var psykotisk på selve dagen, automatisk slipper straff. Var mannen klar over at han gjorde noe galt, er diagnosen i grunnen irrelevant.

Men dette er ingen garanti mot tvil. De empiriske spørsmålene er store også her: å bevise uvitenhet i gjerningsøyeblikket er like vanskelig som å bevise psykose. I tillegg ser jeg andre potensielle floker. Hva vil det, for eksempel, si å være klar over at man gjør noe galt? Ta morderen som innrømmer å ha gjort noe forferdelig, men som mener at drapene var nødvendige og derfor rettferdiggjort i lys av et høyere mål -- har han forstått at det han gjorde var galt eller ikke? -- Jeg har ikke noe ferdig svar.

Jeg har heller ingen oppgjort mening om det medisinske eller det psykologiske prinsippet er å foretrekke. Men jeg er ikke i tvil om at dette er spørsmål verdt å diskutere -- og bør ikke diskuteres av jurister, psykiatere og politikere alene.

Juss og psykiatri.

Kanskje kunne noen av kontroversene rundt psykiatriens rolle i norsk rettsvesen vært unngått med en noe annen praksis. Psykiaterne nyter en helt spesiell myndighet i norsk rettsvesen. I mange straffesaker oppnevnes psykiatrisk sakkyndige som leverer en offisiell rapport før selve rettsprosessen begynner. I en rekke andre land innkalles ikke psykiaterne før under selve rettegangen, og da som ekspertvitner på linje med andre ekspertvitner -- slik kan andre fagfolk i full åpenhet problematisere og stille spørsmål ved psykiaternes forutsetninger og måten de har nådd sine konklusjoner på. At alle vitneutsagn, også fra karakter- og andre ekspertvitner, blir vurdert i lys av psykiaternes oppfatninger, er naturligvis nøyaktig som det bør være. Problemet i Norge er imidlertid at de sakkyndige psykiaterne ikke selv granskes på denne måten. Deres rolle som eksperter er utspilt før utspørringen begynner. Problemet med dette er at sakkyndigrapporten i praksis, om ikke i prinsipp, legger føringer for hele den etterfølgende rettergangen.

"Ny" blogg.

Jeg oppdaget nylig at Pär Segerdahl siden oktober i fjor har drevet en etikkblogg. Segerdahl er professor og leder for Centrum för forsknings- & bioetik ved Uppsala Universitetet, og forfatter av flere flotte bøker, blant andre Djuren i kulturen, som jeg anbefalte her, og Språkteorier och språkspel. Innleggene har til nå handlet mye om forskningsetikk og -politikk, med særlig vekt på bioetiske spørsmål, men flere av innleggene har også drøftet etiske og filosofiske spørsmål av mer generell art. Jeg har ikke lest alt ennå, men bloggen virker verdt en titt for forskere og folk i helsevesenet, og alle andre med interesse for såkalt anvendt etikk. Et utvalg av innleggene publiseres også på engelsk. .

Tilfeldig? Neppe!

Er det ikke frustrerende å ha noe på tungen -- noe du vet, men ikke greier å få frem? Og hvilken lettelse når ting endelig faller på plass! Jeg hadde nylig en slik erfaring da jeg hørte dette intervjuet med professor Hubert Dreyfus. Jeg har lest noen av bøkene hans -- What Computers Still Can't Do, All Things Shining samt deler av hans introduksjon til Heideggers Væren og tid -- og hørt ham forelese flere ganger, uten å bli forstyrret på denne måten. Men nå, da jeg lyttet til dette intervjuet, endte jeg med å bruke desidert mest energi på å lete i hukommelsen etter hvem han minnet meg om. Måten han snakket på; hans fomling etter ordene; midtvest-dialekten; den noe nasale stemmen og hans svake antydning til lesping -- det var noe underlig kjent ved alt sammen. Men jeg greide ikke å plassere det!

Plutselig falt brikkene på plass. Husker dere tv-serien Futurama? Der var det en viss professor...ja, hva var det han het igjen? Jo, professor Farnsworth. Nei, vent nå litt...var det ikke...OMG!!...var det ikke professor Hubert Farnsworth! ....AHA!!! 



Ytterligere undersøkelser avdekker til alt overmål at mannen bak Futurama faktisk har studert under Dreyfus. Og som om ikke dette var nok, er det ikke også en påfallende billedlikhet mellom de to professorene Hubert? Farnsworth (til høyre) har riktignok tykkere briller og kortere hår; men om Dreyfus skulle leve til det 31. århundre, ville kanskje han også ha det....