Oppsporet av den tapte tid.

To år etter at hun forsvant, flytter en tomhendt Martha inn hos søsteren og hennes nye mann. Martha er lite meddelsom om fortiden -- søsteren har alltid trodd at hun rømte med en dominerende kjæreste -- men vi vet at hun har tilbrakt tiden i et nokså lukket bofellesskap. Søsteren tror snart at Martha lider av personlighetsforstyrrelser. En som er vant med at klær, barn, senger, ja, alt tilhører fellesskapet og deles med alle, vil naturligvis virke smårar når hun returnerer til et storsamfunn med privat eiendom og intimitetsgrenser. Verre er det imidlertid at Martha i økende grad oppviser paranoid fryksomhet.

Av de første bildene vi får se, fortoner bofellesskapet seg som den rene idyll (om en liker tanken om et enkelt liv på landet, med dugnadsånd og sang rundt bålet), men Martha virker traumatisert, så vi aner at noe ligger under. Hva dette er, avdekkes gradvis ved korte tilbakeblikk til tiden på landet. Til å begynne med dreier det seg om rene minner: en lyd eller et gjøremål setter Marthas tanker på sporet av den tapte tid. Først er minnebildene nesten søte, men minnene blir bare mer og mer urovekkende, og snart flyter drøm og virkelighet over i hverandre: Martha ser tilsynelatende spøkelser på høylys dag. Søsteren og mannen frykter schizofreni, og når Martha spolerer festen deres ved å angripe den innleide bartenderen fordi han skal være ute etter henne, begynner tilskueren (kanskje Martha selv også) å mistenke det samme. Men bare litt, for på snedig vis har regissøren greid å involvere tilskueren i denne schizofrene "virkelighetsbristen" også. Hemmeligheten, tror jeg, er at filmen glir helt umerkelig mellom de ulike tidsplanene. Tidvis visste jeg ikke om jeg så på fortidige hendelser eller ting som skjedde her og nå. Jeg er faktisk fremdeles usikker på om bartenderen var en mann Martha gjenkjente eller ikke. Foruroligende.

Martha Marcy May Marlene viser hvor vanskelig det kan være å fri seg fra tankegodset i lukkede sekter selv når man har fridd seg fysisk fra dem. Den som flykter fra fortiden, kan oppleve å bli hjemsøkt av den. Ikke bare i form av (u)vaner og innlærte skikker som har satt seg i ryggmargen, men i form av minner som trenger seg på og truer med å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Dette er overbevisende fremstilt. Men dette er en film; det er enda flere nivåer her. Filmen begynner som et...tja...psykologisk drama, og er dét svært lenge, men Martha Marcy May Marlene er også en thriller, viser det seg. I en enerverende sluttscene (tankene mine gikk til den scenen i Funny Games da kvinnen i huset har greid å rømme til hovedveien for å søke hjelp og ser et par billys komme mot seg), kan det se ut som om fortiden bokstavelig talt har innhentet henne og familien hennes....

Hva med den sære tittelen? Martha var hovedpersonens navn tidlig i livet. Navnet Marcy May fikk hun da hun flyttet inn i bofellesskapet. Men Marlene da, det siste navnet? Jo, utover i filmen viser det seg at også dette navnet er i bruk i fellesskapet. Hjertet sank i meg da jeg oppdaget det. Betyr dette at Martha alias Marcy May i fremtiden også skal gå under navnet Marlene...? Dette kastet lys, for ikke å si skygge, over utgangen på filmen.

Innbrudd!

Illustrasjonsfoto. Ikke fra utstillingen.

Vi ble møtt av stengt dør da vi ankom barnehagen i dag. Et oppslag på døra ba oss benytte en annen inngang. Årsaken var innbrudd. Jentene syntes dette var spennende. Tenk, tyver hadde vært i barnehagen om natten, ekte tyver! Og kanskje kommer politiet på besøk! Min reaksjon var snarere forbauselse enn opprømthet. Innbrudd?...virkelig?...øh...i en barnehage!? Hva slags utkomme hadde disse innbruddstyvene drømt om? Slitte småbarnsleker og gummistøvler er neppe lett omsettelig på det illegale markedet? Hadde de hørt rykter om en kunstutstilling, kanskje? Ja, det må nesten ha vært kunsten tyvene var ute etter. I ettermiddag skulle det nemlig være visning av ungenes vårkolleksjon av tegninger. Åpningen blir naturligvis forskjøvet. (Det er mye knust glass og blodsøl å tørke opp.) I skrivende stund er det uklart om noen av de uvurderlige kunstgjenstandene er borte.

Sunn skepsis.

Dette er egentlig ikke overraskende. Wikipedia er den 6. mest besøkte nettsiden i verden. Leksikonet inneholder over 20 millioner artikler på på 283 ulike språk, og redigeres av mer enn 300.000 aktive brukere. Dette siste er både en styrke og en svakhet. At hvem som helst kan skrive nye og endre eksisterende artikler innebærer en enorm arbeidskapasitet. Svakheten er naturligvis at visse oppslagsord kan utvikle seg til rene kampsoner; et sted for ideologisk krigføring (og mindre ondsinnede former for saklig uenighet). Dette betyr at Wikipedia (som det meste på internett -- ellers også, forøvrig) bør leses med varsomhet. Ikke sånn å forstå at alt må tas med en klype salt; men fordi man aldri kan være helt sikker på hvor informasjonen kommer fra, bør ikke Wikipedia anvendes alene. Dette er forøvrig helt i tråd med anbefalingene fra Wikipedia. "Artiklene bør leses med sunn skepsis. Det meste er troverdig, men noen garanti har man ikke," medgir Harald Haugland, medlem av Wikipedias administratorkollegium, som advarer mot å bruke leksikonet som primærkilde til kunnskap: "Wikipedia er først og fremst et verktøy man kan bruke for å skaffe seg oversikt og finne henvisninger til andre kilder."

Straff som fortjent.

Forleden dag ble meddommer Thomas Indrebø erklært inhabil i terrorsaken fordi han dagen etter at myrderiene fant sted skal ha skrevet: «Dødsstraff er det eneste rettferdige i denne saken!!!!!!!!!!» Tiltalte har selv ytret lignende synspunkter. I går hevdet han at 21 års fengsel vil være en patetisk straff for det han har gjort. Ja, straffen vil nærmest være en fornærmelse: «Det er kun to utfall jeg hadde respektert...Frifinnelse eller dødsstraff er de to eneste logiske utfallene av denne saken.»

Vi har ikke dødsstraff i Norge -- 21 år pluss forvaring er lovens strengeste straff -- så dette snakket om at udåden fortjener dødsstraff, er bare (avhengig av hvem som snakker) måter å uttrykke sitt sinne eller sin forfengelighet på.

Hvis tiltalte blir kjent strafferettslig tilregnelig, finnes det knapt alternativer til 21 år i fengsel. Men jeg har tenkt at hvis man skulle finne på noe annet, så hadde kanskje livsvarig samfunnstjeneste for AUF eller Arbeiderpartiet, eller kanskje for Islamsk Råd vært en passe infam dom....

Litterær maskering.

Diktet "Det som må sies" forvirrer meg. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forstå teksten. Hvordan skal jeg forstå det faktum at teksten er formet som et dikt, for eksempel, snarere enn som et vanlig avisinnlegg? Finnes det likevel et likhetstegn mellom diktets "jeg" og Günter Grass eller dreier det seg om et poetisk "jeg" i en løsere relasjon til forfatteren? Mest forunderlig av alt er likevel den massive kritikken (og karakteristikken) av forfatteren som tar alt dette for gitt. Lignende tanker gjorde jeg meg om oppstyret rundt Jostein Gaarders beryktede "Guds utvalgte folk". 

Gaarder skriver et buldrende profetisk språk. Tonen er nesten truende. Dette var utvilsomt noe av forklaringen på de sterke reaksjonene, også fra sympatiserende hold; men jeg mistenker altså at disse reaksjonene skyldtes en ikke helt uproblematisk lesning av de litterære grepene forfatteren brukte for å skape den truende stemningen. Vanligvis antar vi at stemmen i en kronikk tilhører forfatteren. Misliker vi innholdet, går vi til undertegnede med våre klager. Mange leste "Guds utvalgte folk" på denne måten. Men jeg kan ikke forstå at teksten uttrykker Gaarders personlige syn på Midtøsten-konflikten. Gaarder sympatiserer utvilsomt med sin egen tekst; på ett eller annet vis korresponderer teksten med hans meninger om Israels rolle i Midtøsten -- men på hvilken måte hans meninger viser seg i teksten, er mindre opplagt. Å identifisere fortellerstemmen (og alle dens utsagn) med forfatterens egen stemme, er neppe mulig, ikke minst fordi vi da må anta at Gaarder har begynt å omtale seg selv i flertallsform. Å bytte ut alle vi-formuleringene med "jeg", virker også umulig, i alle fall uten å forandre teksten fundamentalt. ("Det er grenser for min tålmodighet, og det er grenser for min toleranse. Jeg tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Jeg har lagt middelalderen bak meg," låter snarere latterlig enn truende.) Men hvis vi-formen er nødvendig for at Gaarder skal kunne si det han ønsker med kronikken, kan vi da si at dette er hva Gaarder mener? Kan man mene noe man aldri kan uttrykke som sin mening?

Lignende uklarheter gjelder Grass’ tekst også. Det er ingen tvil om at opphavsmannen, forfatteren, er "eier" innholdet i et dikt, men det er ofte tvilsom diktanalyse å identifisere det poetiske jeg'et med forfatteren. Man kan ikke uten videre tilskrive forfatteren alle jeg-ytringer i et dikt -- skjønt det virker ikke helt urimelig i dette tilfellet. Og det er derfor jeg blir så usikker på "Det som må sies". For hvis Grass har noe å si til verdens avislesere om Midtøsten-konflikten og Tysklands og Europas forhold til Israel, hvorfor ikke skrive en kronikk, med klar avsender? Hvis diktet virkelig skal leses som Grass' politiske vurderinger, hvorfor dikt? Har han valgt ujevn høyremarg nettopp for å så forvirring om forholdet mellom opphavsmann og innhold? Slik at han skal slippe å måtte stå til ansvar for sine offentlige ytringer? (At det nettopp er disse spørsmålene jeg stiller, henger nok sammen med at jeg ikke oppfatter diktet som et særlig godt politisk dikt. Jeg leser det nærmest som en pamflett med ujevn høyremarg. Formen ligner staffasje. Innholdet synes enkelt å parafraseres i et prosaisk språk (med større rom for nyanser og refleksjoner).) Snarere enn å lese diktet som Günter Grass' usminkede politiske oppfatninger, slik mange har gjort, mistenker jeg snarere poeten for å ville tre inn i det offentlige ordskiftet iført maske.

Something is rotten in the state of Norway.

I løpet av påsken ble den norske regjeringen saksøkt av 340 etiopiske asylsøkere. Det var i alle fall da søksmålet ble offentlig kjent. Årsaken er at Norge som første (og eneste?) land i verden har inngått en utleveringsatale med Etiopia. Mens andre land stort sett stanser all retur av asylsøkere til Etiopia som svar på Amnesty Internationals rapporter om at regimet i Addis Abeba systematisk forfølger sine politiske motstandere og på nokså systematisk vis straffer hjemsendte landsmenn med fengel og tortur, svarer Norge med å tvangsreturnere omlag 400 personer. Avtalen ble høytidelig undertegnet i Addis Abeba 26. januar.

Dagen etter sto statsminister Jens Stoltenberg på talerstolen på Akershuskaia i Oslo. Anledningen var årsdagen for frigjøringen av Auschwitz den 27. januar 1945. Stoltenberg beklaget på det sterkeste at norske myndigheter hadde sendt 532 jøder til tyske konsentrasjonsleirer under krigen. Fremdeles finnes det faktisk nordmenn som engster seg for å tilkjennegi sitt jødiske opphav: "Slik skal vi ikke ha det i Norge. Å verne utsatte grupper mot vold og trusler er et oppdrag for fellesskapet," var statsministerens budskap. "Ingen -- intet menneske, ingen minoritet -- skal behøve å leve i frykt her i landet."

I samme stund -- midt på dagen den 27. januar 2012 -- ble Garolin Nesaraja stedt til hvile fra Førde kirke. Nesaraja døde da hun i fortvilelse satte fyr på rommet sitt ved asylmottaket i bygda. Hun hadde bakgrunn som barnesoldat på Sri Lanka, og flyktet til Norge 19 år gammel fordi hun var ettersøkt som desertør av Tamiltigrene. Hun fryktet det verste skulle hun bli sendt tilbake. Da hun satte fyr på seg selv og den to år gamle sønnen sin, hadde Nesaraja nylig mottatt det endelige avslaget på sin søknad om opphold i Norge. Få dager tidligere var søsteren hennes funnet død i sitt hjem på Sri Lanka, drept av ukjente gjerningsmenn.