Oppsporet av den tapte tid.

To år etter at hun forsvant, flytter en tomhendt Martha inn hos søsteren og hennes nye mann. Martha er lite meddelsom om fortiden -- søsteren har alltid trodd at hun rømte med en dominerende kjæreste -- men vi vet at hun har tilbrakt tiden i et nokså lukket bofellesskap. Søsteren tror snart at Martha lider av personlighetsforstyrrelser. En som er vant med at klær, barn, senger, ja, alt tilhører fellesskapet og deles med alle, vil naturligvis virke smårar når hun returnerer til et storsamfunn med privat eiendom og intimitetsgrenser. Verre er det imidlertid at Martha i økende grad oppviser paranoid fryksomhet.

Av de første bildene vi får se, fortoner bofellesskapet seg som den rene idyll (om en liker tanken om et enkelt liv på landet, med dugnadsånd og sang rundt bålet), men Martha virker traumatisert, så vi aner at noe ligger under. Hva dette er, avdekkes gradvis ved korte tilbakeblikk til tiden på landet. Til å begynne med dreier det seg om rene minner: en lyd eller et gjøremål setter Marthas tanker på sporet av den tapte tid. Først er minnebildene nesten søte, men minnene blir bare mer og mer urovekkende, og snart flyter drøm og virkelighet over i hverandre: Martha ser tilsynelatende spøkelser på høylys dag. Søsteren og mannen frykter schizofreni, og når Martha spolerer festen deres ved å angripe den innleide bartenderen fordi han skal være ute etter henne, begynner tilskueren (kanskje Martha selv også) å mistenke det samme. Men bare litt, for på snedig vis har regissøren greid å involvere tilskueren i denne schizofrene "virkelighetsbristen" også. Hemmeligheten, tror jeg, er at filmen glir helt umerkelig mellom de ulike tidsplanene. Tidvis visste jeg ikke om jeg så på fortidige hendelser eller ting som skjedde her og nå. Jeg er faktisk fremdeles usikker på om bartenderen var en mann Martha gjenkjente eller ikke. Foruroligende.

Martha Marcy May Marlene viser hvor vanskelig det kan være å fri seg fra tankegodset i lukkede sekter selv når man har fridd seg fysisk fra dem. Den som flykter fra fortiden, kan oppleve å bli hjemsøkt av den. Ikke bare i form av (u)vaner og innlærte skikker som har satt seg i ryggmargen, men i form av minner som trenger seg på og truer med å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Dette er overbevisende fremstilt. Men dette er en film; det er enda flere nivåer her. Filmen begynner som et...tja...psykologisk drama, og er dét svært lenge, men Martha Marcy May Marlene er også en thriller, viser det seg. I en enerverende sluttscene (tankene mine gikk til den scenen i Funny Games da kvinnen i huset har greid å rømme til hovedveien for å søke hjelp og ser et par billys komme mot seg), kan det se ut som om fortiden bokstavelig talt har innhentet henne og familien hennes....

Hva med den sære tittelen? Martha var hovedpersonens navn tidlig i livet. Navnet Marcy May fikk hun da hun flyttet inn i bofellesskapet. Men Marlene da, det siste navnet? Jo, utover i filmen viser det seg at også dette navnet er i bruk i fellesskapet. Hjertet sank i meg da jeg oppdaget det. Betyr dette at Martha alias Marcy May i fremtiden også skal gå under navnet Marlene...? Dette kastet lys, for ikke å si skygge, over utgangen på filmen.