Diktet "Det som må sies" forvirrer meg. Jeg aner ikke hvordan jeg skal forstå teksten. Hvordan skal jeg forstå det faktum at teksten er formet som et dikt, for eksempel, snarere enn som et vanlig avisinnlegg? Finnes det likevel et likhetstegn mellom diktets "jeg" og Günter Grass eller dreier det seg om et poetisk "jeg" i en løsere relasjon til forfatteren? Mest forunderlig av alt er likevel den massive kritikken (og karakteristikken) av forfatteren som tar alt dette for gitt. Lignende tanker gjorde jeg meg om oppstyret rundt Jostein Gaarders beryktede "Guds utvalgte folk".
Gaarder skriver et buldrende profetisk språk. Tonen er nesten truende. Dette var utvilsomt noe av forklaringen på de sterke reaksjonene, også fra sympatiserende hold; men jeg mistenker altså at disse reaksjonene skyldtes en ikke helt uproblematisk lesning av de litterære grepene forfatteren brukte for å skape den truende stemningen. Vanligvis antar vi at stemmen i en kronikk tilhører forfatteren. Misliker vi innholdet, går vi til undertegnede med våre klager. Mange leste "Guds utvalgte folk" på denne måten. Men jeg kan ikke forstå at teksten uttrykker Gaarders personlige syn på Midtøsten-konflikten. Gaarder sympatiserer utvilsomt med sin egen tekst; på ett eller annet vis korresponderer teksten med hans meninger om Israels rolle i Midtøsten -- men på hvilken måte hans meninger viser seg i teksten, er mindre opplagt. Å identifisere fortellerstemmen (og alle dens utsagn) med forfatterens egen stemme, er neppe mulig, ikke minst fordi vi da må anta at Gaarder har begynt å omtale seg selv i flertallsform. Å bytte ut alle vi-formuleringene med "jeg", virker også umulig, i alle fall uten å forandre teksten fundamentalt. ("Det er grenser for min tålmodighet, og det er grenser for min toleranse. Jeg tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Jeg har lagt middelalderen bak meg," låter snarere latterlig enn truende.) Men hvis vi-formen er nødvendig for at Gaarder skal kunne si det han ønsker med kronikken, kan vi da si at dette er hva Gaarder mener? Kan man mene noe man aldri kan uttrykke som sin mening?
Lignende uklarheter gjelder Grass’ tekst også. Det er ingen tvil om at opphavsmannen, forfatteren, er "eier" innholdet i et dikt, men det er ofte tvilsom diktanalyse å identifisere det poetiske jeg'et med forfatteren. Man kan ikke uten videre tilskrive forfatteren alle jeg-ytringer i et dikt -- skjønt det virker ikke helt urimelig i dette tilfellet. Og det er derfor jeg blir så usikker på "Det som må sies". For hvis Grass har noe å si til verdens avislesere om Midtøsten-konflikten og Tysklands og Europas forhold til Israel, hvorfor ikke skrive en kronikk, med klar avsender? Hvis diktet virkelig skal leses som Grass' politiske vurderinger, hvorfor dikt? Har han valgt ujevn høyremarg nettopp for å så forvirring om forholdet mellom opphavsmann og innhold? Slik at han skal slippe å måtte stå til ansvar for sine offentlige ytringer? (At det nettopp er disse spørsmålene jeg stiller, henger nok sammen med at jeg ikke oppfatter diktet som et særlig godt politisk dikt. Jeg leser det nærmest som en pamflett med ujevn høyremarg. Formen ligner staffasje. Innholdet synes enkelt å parafraseres i et prosaisk språk (med større rom for nyanser og refleksjoner).) Snarere enn å lese diktet som Günter Grass' usminkede politiske oppfatninger, slik mange har gjort, mistenker jeg snarere poeten for å ville tre inn i det offentlige ordskiftet iført maske.
Lignende uklarheter gjelder Grass’ tekst også. Det er ingen tvil om at opphavsmannen, forfatteren, er "eier" innholdet i et dikt, men det er ofte tvilsom diktanalyse å identifisere det poetiske jeg'et med forfatteren. Man kan ikke uten videre tilskrive forfatteren alle jeg-ytringer i et dikt -- skjønt det virker ikke helt urimelig i dette tilfellet. Og det er derfor jeg blir så usikker på "Det som må sies". For hvis Grass har noe å si til verdens avislesere om Midtøsten-konflikten og Tysklands og Europas forhold til Israel, hvorfor ikke skrive en kronikk, med klar avsender? Hvis diktet virkelig skal leses som Grass' politiske vurderinger, hvorfor dikt? Har han valgt ujevn høyremarg nettopp for å så forvirring om forholdet mellom opphavsmann og innhold? Slik at han skal slippe å måtte stå til ansvar for sine offentlige ytringer? (At det nettopp er disse spørsmålene jeg stiller, henger nok sammen med at jeg ikke oppfatter diktet som et særlig godt politisk dikt. Jeg leser det nærmest som en pamflett med ujevn høyremarg. Formen ligner staffasje. Innholdet synes enkelt å parafraseres i et prosaisk språk (med større rom for nyanser og refleksjoner).) Snarere enn å lese diktet som Günter Grass' usminkede politiske oppfatninger, slik mange har gjort, mistenker jeg snarere poeten for å ville tre inn i det offentlige ordskiftet iført maske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar