Bronson.

Jeg har nettopp sett filmen Bronson. Filmen handler om Michel Peterson alias Charles Bronson, Englands mest berømte, for ikke å si beryktede straffange, fryktet utenfor så vel som innenfor murene for sine voldelige atferd. Hele livet har han ønsket berømmelse. 19 år gammel ladet han derfor sin avsagde hagle og ranet det lokale postkontoret. Utbyttet ble 26 pund og en fengselsdom på sju år. Per 2008, da filmen ble produsert, hadde han sittet 34 år bak lås og slå, 30 av dem på isolat.

Filmen er utvilsomt godt laget. Scenene veksler mellom korte og lange klipp. Det gir filmen en passende urytmisk puls. Musikkbruken er markant, og minner ikke så rent lite om A Clockwork Orange. Lyd og bilde går ikke i hop, men kontrasterer hverandre -- klassisk rolig musikk akompanierer slåssing på bare never -- slik at begge deler blir svært tydelige. Hele uttrykket er stilisert (stemmebruken er tidvis karrikert, og innimellom de biografiske episodene viser filmen utdrag fra et slags vaudeville-/stand up-show der Bronson, iført klovnesminke, til sterk men uengasjert applaus, på marerittaktig vis -- ikke ulikt noen av mine mareritt i alle fall -- kommenterer hendelsene), slik at all volden virker lite påtrengende. Ja, ofte virker volden direkte komisk. Jeg lo faktisk flere ganger. Og hele tiden var det uklart for meg om jeg lo med hovedpersonen, som åpenbart finner grov vold ekstremt morsomt, eller om jeg lo av ham og hans holdninger. I så måte minnet filmen også en del om A Clockwork Orange. Denne usikkerheten, som jeg kjente meg manipulert inn i, var ytterst ubehagelig. Filmen (Bronson) har tidvis fått hard kritikk. Jeg kan tenke meg at noe av kritikken handler om nettopp dette.

En betenkning. "Based on a true story" kan bety alt og ingenting. Her er åpenbart svært mye bare løselig knyttet til virkeligheten. Men ekstramaterialet til DVD'en inneholder et lydopptak av mannen selv, der han blant annet takker alle som har vært med på å lage filmen. Hvis det stemmer, som det hevdes i filmen, at Michael Peterson hadde ett stort ønske her i livet -- å bli berømt, uansett hvordan -- virker det betenkelig å la hans drøm gå i oppfyllelse på denne måten.

A small step for a little girl, but a giant leap for her father.

Det er spennende dager i husstanden. Yngstejenta er blitt sju måneder. Inntil for få dager siden laget hun bare spedbarnslyder. I løpet av den siste uken har bablingen blitt mer artikulert. Hun "snakker" -- riktignok ikke til noen eller om noe ennå, men strupen hennes produserer ikke lenger bare kroppslyder. Hun er i ferd med å få en stemme.

Samtidig har hun begynt å få sving på krabbingen. Hun krabber ikke, men er oppe på alle fire straks hun havner på gulvet, og sånn står hun og vagger. Jeg venter i spenning, og regner med at noe skjer i løpet av et par ukers tid. Krabbingen er en slags milepæl for meg. Jeg husker da storesøsteren begynte å krabbe og komme seg rundt på egenhånd -- med ett var hun ikke lenger noen baby. En ytterligere milepæl ble passert da hun omtrent ett år gammel reiste seg og gikk for første gang. To utviklingstrinn som for alvor gjorde henne til et ordentlig menneske i mine øyne.

Ingvild babler; hun kan allerede sette seg opp uten hjelp (også dét en milepæl, som passeres omtrent samtidig med krabbingen, i alle fall av våre jenter); hun har en helt umettelig og hvileløst søkende nysgjerrighet, og nå som krabbingen er i ferd med å vokse frem, er hun også i stand til å følge denne nysgjerrighet ut i verden.

Spedbarn er selvfølgelig også ordentlige mennesker. Det jeg mener er at rommet for mulige omgangsformer med dem kan oppleves noe trangt. Nyanserte, velartikulerte (og, med tiden, meningsfulle) lyder, nysgjerrighet, mobilitet (automobilitet og målrettet sådan, helst i oppreist positur) -- alt dette er menneskelige karakteristika med stor betydning, ikke bare for meg, men for hvordan mennesker er i stand til å uttrykke seg og utfolde seg i verden. Snart er Ingvild der! (Imens er Sigrid, to og et halvt år gammel, blitt en nokså avansert språkbruker.)

Mennesket i verden.

Utsagnet ”mennesket i verden” er fremmed for den daglige samtalen. Vi snakker ikke, til daglig, om menneskets væren som sådan. Temaet hører filosofien til. Formuleriengen stammer fra Martin Heidegger og hans værk Væren og tid. Skal vi forstå utsagnet, trenger vi en forståelsesramme. Da er det ofte tjenlig å løfte frem den konteksten teksten oppsto i; hvilke spørsmål den besvarer, hvilke forestillinger den bryter med og så videre. Tatt ut av sammenhengen, vil beskrivelsen av menneskene som ”i verden” i beste fall synes som en selvfølgelighet uten opplysningsverdi. Når Heidegger minner om menneskenes væren i verden, er dét ingen parallell til det å ”opplyse” om at enhver står der føttene berører bakken. Formålet er snarere å vise en villfaren hans posisjon på et kart for å gjøre ham bedre i stand til å orientere seg. Heidegger ønsker å vise oss -- filosofene -- at utgangspunktet for vår orientering i verden ikke er, som så ofte antatt av moderne filosofer, et erkjennende subjekt på den ene siden og et utstrakt objekt på den andre. Han avviser med andre ord den moderne oppdelingen av verden i ånd og materie (eksempelvis sjel og legeme) som, enkelt sagt, stammer fra René Descartes. Innenfor rammene av denne substansdualismen finner vi mange av nytidens filosofiske debatter. ”Mennesket i verden” problematiserer utgagnspunktet -- eller kanskje årsaken? -- til disse debattene.

Descartes ønsket sann viten, erkjennelsens sikre grunn samt den beste måten å beskrive virkeligheten på. (Den matematiske naturvitenskapen skulle det vise seg.) Han så det i den sammenhengen som tvingende nødvendig å avdekke tingenes vesen, det som er felles for alle og hver ting. I sin berømte undersøkelse av materien i sine Meditasjoner, valgte Descartes et tilfeldig stykke voks som studieobjekt. Han konstaterte visse egenskaper ved voksen. Ved nærmere undersøkelser viste imidlertid alle disse egenskapene -- voksens farge, dens lukt, dens form og konsistens -- seg kun å være tilfeldige. Når voksen ble varmet ved en flamme, observerte han at den gylne fargen og honningduften fortok seg, at fasongen smeltet og at stykket ikke lenger gav lyd når han banket på det. Men fremdeles holdt han noe materielt i hånden. Noe var ikke endret; voksens utstrekning i rommet var den samme. Så slo Descartes ekstensjonen fast som ytterverdens vesentlige egenskap. Derpå fulgte det at den matematiske naturvitenskapen er redskapet som best egner seg til å beskrive virkeligheten; med den kan man objektivt måle tings nøyaktige vekt og utstrekning, avstanden mellom dem, distansen de forflytter seg, tiden dette tar, og så videre.

Konklusjonen var ment å gjelde universelt. Det betyr at voksen skal kunne erstattes med hva som helst med samme resultat. Men bytter vi ut voksen, fortaper bevisets selvfølgelighet seg. Behandler vi for eksempel en linjal med ild (eller for den del en menneskekropp i et krematorium), så vil produktet åpenbart være materielt. Poenget er imidlertid at her vil vi være tilbøyelige til å konkludere at nettopp det vesentlige, nettopp det som gjør tingen til det den er, er gått tapt: Der det før var en linjal, er det nå kun en uformelig klump av plast. Skal vi tro Heidegger, forholder vi mennesker oss ikke først og fremst til en materiell virkelighet -- ikke til nøytrale objekter, men til ting. Med det mener han at linjalen ikke primært er noe utstrakt som vi tillegger (sekundære) egenskaper, slik som at den (tilfeldigvis) er rett og stiv og egner seg til å måle og linjere med. Vi forholder oss til ting som er brukbare. Menneskene anvender ting. (Heidegger bruker det tyske ordet "zeug", som i "werkzeug", verktøy). I kulturer der man ikke måler og linjerer, vil man ikke se gjenstanden som en linjal. Der er man uten slike redskaper. Men for oss vesterlendinger (inkludert Descartes) er linjalen primært en linjal, og det er den fordi den egner seg til slike oppgaver. Kunne vi ikke anvende den til for eksempel å måle med, var den ingen linjal. Med andre ord: Linjalen ville gå tapt om vi varmebehandlet den.

(Tankene har viktige likheter -- og forskjeller, naturligvis -- med Wittgenstein. Jeg skal blogge om dette.)

Ting står til enhver tid i en meningshelhet, hevder Heidegger. De inngår i vår måte å leve på; det er sånn de får sin betydning. Ved å inngå i våre liv, blir ting bestemte ting, ting som egner seg til noe bestemt. En linjal er med oss i utallige gjøremål, som alle inngår i linjalens egenart. Vi bruker den når vi måler lengder, vi streker rette streker langs den, i sin tid anvendte lærerne den som pisk, og i våre dager bruker elevene den som katapult for viskelær og papirkuler. Smeltes linjalen ned, smelter også dens anvendelighet, ergo: den er ikke lenger en linjal. Men linjal er den ikke i kraft av seg selv alene. Hadde det ikke vært for papirkuler, ville den ikke egnet seg som katapult. Ting befinner seg alltid i brukssammenhenger hvor de forholder seg til andre ting. Det er ikke alene fordi den er rett og stiv en linjal kan brukes til å linjere med, men også fordi vi har tegneblyanter og papir og rette streker vi behøver å tegne. Gjennom vår bruk av dem, inngår tingene i hverandres vesen, i hverandres brukbarhet.

Å være menneske, er å være i verden. Den ”verden” vi mennesker bebor er ikke summen av atomære objekter, men totaliteten av slike meningssammenhenger. Denne totaliteten av sammenhenger er mer enn summen av delene; den utgjør en helhet. Vår livsverden er holistisk, som det heter. Hver ting vi forholder oss til viser hen til mange andre ting, som i sin tur viser videre, som så igjen viser... og så videre. Og i siste instans viser helheten tilbake på oss, som så å si står i dens sentrum. Utgangspunktet er med andre ord ikke det subjektive subjektet og de objektive objektene, men det alltid allerede engasjerte mennesket; mennesket som alltid allerede befinner seg innenfor en verden av slike meningshelheter.

Vi er alltid -- på ethvert tenkelig tidspunkt -- allerede i gang med et eller annet meningsfullt; stadig har vi noe bestemt fore. Utgangspunktet for våre forehavender er helheten av vårt engasjement i verden. Når vi måler ting, forholder vi oss målende til dem; vi konsentrerer erkjennelsen om én av deres egenskaper. Vi ser ting som utstrakte. Men dette er kun én av de mange måtene vi kan forholde oss til eller være i verden på. Det som gjør (den vitenskaplige) erkjennelsen mulig, det som gjør det meningsfullt å snakke om noes rene utstrekning, er at det er meningsfullt å måle, at det er gitt hva det betyr å måle noe. Det betinger at vi har redskaper vi bruker, og at vi vet å bruke dem rett. Når vi kan snakke om tings ekstensjon, er det fordi hele sammenhengen hvori ting måles er gitt. Og denne sammenhengen er meningsfull ettersom den inngår i vår totale måte å være i verden på. Det transcendentale argumentet er altså at den matematiske vitenskapen forutsetter en hel verden av virksomheter. Eller rettere sagt: matematikken er kun én aktivitet i det mangfold av aktiviteter som springer ut av vår verden. Var det ikke for denne verden, ville erkjennelsen overhodet ikke kommet i gang. Verden kan derfor ikke karakteriseres ved å isolere én av dens egenskaper. Ingen enkelt væremåte, ingen del, kan forklare helheten.

Aksepterer vi denne beskrivelsen, blir betydningen av det kartesiske prosjektet straks mindre. Det er uproblematisk at vi også kan ha en målende tilnærming til verden. Problematisk blir det først om man gir den erkjennende holdningen en grunnleggende prioritet. Helheten -- livsverden -- som hver av delene inngår i, og som de henter sin betydning fra, må alltid forutsettes. Den som måler må ha lært å måle; den som ønsker å måle må ha lært en teknikk å ønske dette i: ”Hensikten er innleiret i situasjonen, i de menneskelige sedvaner og institusjoner,” som det heter hos Wittgenstein (Filosofiske undersøkelser § 337): Uten en måleteknikk ville man ikke kunne ha til hensikt å foreta en måling. Descartes’ karakteristikk av virkelighetens vesentlige egenskap avhenger av den helheten den hevder å grunngi. Descartes overså med andre ord, i følge Heidegger, at han måtte forutsette erkjennelsens mulighetsbetingelser da han undersøkte erkjennelsens karakter. Descartes overså betydningen av sin menneskelighet, og at også han tok -- og måtte ta -- utgangspunkt i en verden han allerede var involvert i.

(Igjen en alt for lang tekst. Beklager!)

Kosmos, Jorden og Livet. 1

Følgende tekst er noe jeg har puslet med fra tid til annen. Tanken var opprinnelig å forsøke å få den publisert; en tanke som nå er forkastet. Ikke fordi teksten er uten interesse -- håper jeg --, men fordi jeg tror det er håpløst å finne en egnet publiseringskanal. Formen passer ikke i akademiske tidsskrifter (referansene er for få: dette er stort sett er eget tankespinn), og innholdet er for filosofisk og argumenterende for allmenntidsskrifter, og teksten er altfor lang for kulørte blader. Men dette er min blogg, og her gjør jeg som jeg vil. Teksten er lang. Derfor har jeg valgt å dele den i tre. Dette er første del.

*          *          *

Det heter av og til at i den store sammenhengen, blir allting smått. I det lange løp, alt glemt. Om jeg velger sykkel eller bil spiller ingen rolle for klimaet. Selv nordmenns samlede CO2-utslipp er ubetydelig (skarve 1,5 promille av totalen). Vi kunne legge ned all virksomhet her til lands, ja, til havs og i lufta med, og det ville være en dråpe i havet. Det er den globale totalen som teller. Men hvorfor stoppe der? I den virkelig store sammenhengen kvalifiserer vel dette neppe til bekymring engang? For jorden er jo bare en nokså liten planet i solsystemet; og solen – ikke mer enn én mellomstor stjerne blant milliarder av stjerner i Melkeveien; og Melkeveien – kun én galakse blant milliarder på milliarder av galakser i kosmos; og så videre… I kosmisk perspektiv spiller menneskeheten ingen rolle. Vi seiler rundt i tomheten på et forsvinnende lite fnugg av materie!

Svimlende tanker. Denne tredelte teksten er mitt forsøk på å gjenvinne balansen. At det kosmiske perspektivet kaster interessant lys over vår tilværelse her på jorden, er det liten tvil om. I noen grad vil teksten reflektere dette; men mitt hovedanliggende er så å si det motsatte. Jeg ønsker først og fremst å undersøke det kosmiske perspektivet i lys av vår jordiske tilværelse. Hva kan uendeligheten rundt oss fortelle oss om vår jordiske eksistens – og hva kan den ikke fortelle? I astronomien, kosmologien, astrofysikken og så videre er selvsagt den virkelig store sammenhengen absolutt nødvendig; men dette perspektivet blir straks mer tvilsomt når det, som i eksemplet over, anvendes på jordiske affærer. I denne teksten søker jeg med andre ord uendelighetens begrensinger. Undersøkelsen vil berøre spørsmål om liv og død, mening og meningsløshet, verdi og verdiløshet, forskjellen mellom det å si noe og det å si sin mening. Jeg kommer også til å antyde hva det er som skiller vår klode, planeten Tellus, fra alle andre legemer i verdensrommet, før det hele munner ut i en slags høystemt salme ved reisens slutt, hjemkomsten. -- Reisen begynner i Finland.

1) "På några ställen i Vetenskapen och förnuftet talade jag om möjligheten att människan som art kan tänkas gå under.” Det er den kjente finske filosofen Georg Henrik von Wright som skriver dette. ”Dessa ifrågasättanden har egendomligt nog uppväckt häftig indignation,” forsetter han. ”Ändå är det väl närmast en trivialitet att människan är underkastad samma förgänglighetens lag som andra arter och den dagen säkert kommer när hon inte längre skall finnas.”

Alt har sin slutt. Også livet. Døden venter alle – og alle vet det. Filosofer har døpt mennesket ”Dyret som vet at det skal dø”. Døden står for enden av alle liv og kaster sitt skarpe lys innover tilværelsen; noen vil kanskje si at den kaster skygge. I senere tid har visse fenomener – avskoging, artsutryddelse, forsøpling, befolkningsvekst, galopperende forbruk, global oppvarming – vekt en frykt for at hele sivilisasjonen kanskje står for fall. Lever vi på kreditt og lånte midler, lån som naturen før eller senere vil kreve tilbakebetalt? Står vi foran menneskehetens undergang?

Som von Wright påpeker, er det, i bunn og grunn, den trivielle forgjengelighetsloven som gjør slike tanker tenkelige. At alt vil forgå er et ubestridelig faktum – et trist faktum, muligens, men et faktum like fullt. Alle tings forgjengelighet står så å si skrevet i stjernene. Det fornuftige er, som von Wright antyder, å bøye seg i aksept (men uten å la seg knekke). Og skal vi endelig reise oss i protest, så er det i alle fall ikke de arme forfatterne som påpeker sannheten for oss vi skal rette vår harme mot. von Wright måtte tåle mange skyllebøtter. Særlig én formulering høstet storm: ”Engång skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus.”

Men hvordan kan en sånn påstand være kontroversiell i vår opplyste tid? Finnes det overhodet en rimeligere beskrivelse av vår størrelse og betydning, en beskrivelse som til og med kan støtte seg på flere hundre års astronomisk forskning? von Wright var ikke den første filosofen til å stille menneskene opp mot en bakgrunn av endeløs tid og rom. Karl Jaspers beskrev eksempelvis menneskene som beboere av et forsvinnende støvkorn av materie i verdensaltet. Plasserer man jordkloden i uendeligheten og gir kosmos ordet, er det vanskelig å forestille seg at kosmos ville uttrykke seg særlig annerledes. Hadde von Wright tilskrevet menneskene kosmisk betydning, hadde det virket overdrevet. Når folk likevel lot seg provosere, hva kan det bety, annet enn at folk nektet å se sannheten i øynene? Mennesker er jo sånn av og til. Heller enn å godta en sannhet som ikke smaker, saler man sin hest og rir, lik don Quijote, virkeligheten midt imot. Den opprørte leser fløy tilsynelatende rett i strupen på sannheten. Dét var i alle fall von Wrights oppfatning.

Jeg skriver ”tilsynelatende”, fordi jeg tror dette er å misforstå reaksjonene. Vi forstår oppstandelsen bedre hvis vi ser protestene som en reaksjon på den måten von Wright presenterte virkeligheten, ikke som en reaksjon på den virkeligheten han presenterte. Det som ergret leserne var verken påstanden om menneskets ubetydelighet i kosmos eller påstanden om at også vi er underlagt forgjengelighetens lov og med sikkerhet kommer til å dø ut, men bemerkningen om at det i det kosmiske perspektivet er ”en pipa snus […] om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler”. Reaksjonene var, etter min mening, berettiget. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

2) Ingen – i alle fall uhyre få – benekter at vi lever i et uendelig univers. Dette er på mange måter det naturlige sted å begynne vår eksistensielle selvrefleksjon. Den størst mulige sammenhengen vi kan plasseres i, kaster, i likhet med loven om alle tings forgjengelighet, lys over tilværelsen. Som ren faktapåstand vil det at menneskene i sammenhengen er ørsmå aldri vekke mer enn et lunkent ”ja visst” hos tilhørerne. Men hva universets egen oppfatning måtte være, er egentlig uinteressant (vitenskapens univers kan jo ikke egentlig ha noen oppfatning) – det interessante spørsmålet er hva dette perspektivet kan bety for oss. Det er ikke uten videre klart. Det er ikke engang klart hva slags perspektiv dette egentlig er. Men vi kan muligens anskueliggjøre perspektivet ved å forestille oss astronomenes blikket rettet mot jorden…. Astronomer observerer som kjent, selv verdensrommets største hendelser – supernovaer og dannelsen av sorte hull – med ikke mer enn distansert fascinasjon. I det kosmiske perspektivet fremstår jordiske hendelser på samme måte. Dét åpner for spørsmål av typen: Hva betyr egentlig vi og vår vesle planet i verdensaltet? – spørsmål vi aldri stiller så lenge vi står med føttene trygt plantet på jorden. Dette ønsket om en ”kosmisk vurdering” av vår tilværelse, a view from nowhere (Thomas Nagel), er i slekt med vitenskapenes søken etter objektivitet. Det gjelder å frigjøre dømmekraften fra menneskelige hensyn og interesser. Ingen umulig oppgave det -- ikke for romfareren i alle fall, som med egne øyne får se jorden utenfra. Hvordan kan han unngå å bli slått av hvor unnselig den er!? For oss andre kan kanskje forsøket på objektivitet strande på sviktende forestillingskraft og manglende evne til å heve tanken ut over egen synshorisont, men umulig er det ikke. 

3) Oppfordringen om å sette ting i perspektiv, kommer som regel når (noen mener) vi står i fare for å vurdere tingene feil. Den større sammenhengen er ”den rette” sammenhengen; eller man mener i det minste at den, på en eller annen måte, har relevans. Løfter man blikket fra enkelthetene, vil man se hvordan de til sammen danner et større bilde. Da Margaret Thacher sa: ”There is no such thing as a society; I see only individuals,” burde noen ha forklart henne at hun lette på feil måte. Den som leter blant trærne vil aldri finne skogen. Samfunnet er ikke noe ved siden av individene, men et fellesskap av individer. Individene utgjør samfunnet, slik disse ordene utgjør denne setningen. Slår vi en strek over samfunnet, vil svært mye av det individene foretar seg fremstå som ubegripelig; for det meste av det folk driver med – også politikk, Mrs Thatcher – gir mening kun innenfor rammene av et slikt (politisk) fellesskap. Miljøvernere påpeker stadig hvordan menneskene deler jorden med andre levende organismer. Vi er gjensidig avhengig av våre omgivelser, av dyr, planter, bakterier og mye annet – ser vi ikke sammenhengen og tar hensyn til den, risikerer vi å rive vår egen eksistens overende. Og av og til kan den virkelig store sammenhengen være et nyttig perspektiv. ”Sett fra kosmos er jorden ingenting.” Kall dette en filosofisk innsikt. Filosofisk sett vet vi med andre ord hvordan jordelivet må fortone seg for kosmos. Men hvilken betyning kan innsikten ha for oss? Hvordan vil et liv levd i lys av denne filosofien se ut?

Kosmos, Jorden og Livet. 2

4) "Vår bitte lille klode flyter nærmest fortapt mellom uendelighet og evighet,” skriver astrofysikeren Carl Sagan. ”Sett i kosmisk perspektiv synes de fleste menneskelige problemer ubetydelige, for ikke å si smålige.” Sikkert. Men hva betyr dette? At mennesker overvurderer sine problemer – ikke bare problemer som dårlig vær, håravfall, majones på slipset, bakglatte ski, flis i fingeren og den slags, men alle sine problemer? Betyr det at alt vikelig er ubetydelig og smålig? At alt vi gleder oss over, håper på, streber etter, frykter og bryr oss om egentlig ikke er noe å bry seg om? At vår jordiske tilværelse, fordi jorden befinner seg i kosmos og kosmos er uendelig stort, kun er tomhet og jag etter vind? Naturligvis ikke.

Historien er full av erklæringer om livets tomhet. Mange har også levd – og dødd – som om de mente det. At opplevelsen av tomhet kan drive folk utfor stupet, er ikke vanskelig å forstå. Men hva om noen tok sitt liv fordi livet synes meningsløst i kosmisk perspektiv? Det ville være ubegripelig. Ordet ”fordi” kobler dette perspektivet på jordelivet og meningen med livet sammen på feil måte: Det faktum at vi lever i et uendelig kosmos, gjør ganske enkelt ikke livet uutholdelig! Hermed utelukker jeg ikke at slike selvmord kan forekomme; det jeg sier er at de i så fall må være genuint uforståelige. Ingen ville begripe den åndelige smerten som lå bak. Hvordan skulle vi, for eksempel, forholde oss til vedkommende? Vanligvis prøver vi å oppmuntre suicidale mennesker med ting folk flest finner mening i, mennesker som er glade i dem, mennesker de selv er glade i, oppgaver de har foran seg og så videre. Av og til lykkes det, av og til ikke. Men skulle våre forsøk på oppmuntring mislykkes fordi vedkommende avfeide alt med at ”ingenting betyr noe som helst i kosmisk perspektiv,” ja da, er min påstand, ville vi ikke engang ant hva problemet var.

Eller ta den berømte pariserhjulscenen i filmen Den tredje mann. (Begynner ved ca 1t, 15min.) Harry Lime og Rollo Martins sitter i samme gondol. Under dem vrimler mennesker lik maur. ”Ville du,” spør Lime, henvendt like mye til tilskueren som til Martins, ”ha medlidenhet med en av de prikkene der nede hvis den sluttet å bevege seg – for alltid?” ”Og hvis jeg tilbød deg 20.000 pund for hver prikk du fjernet, ville du avslå pengene, eller ville du snarere regne ut hvor mange prikker du hadde råd til å spare?” Vi kan ikke utelukke at noen ville ta pengene. Men ingen ved sine fulle fem ville vurdere tilbudet på denne måten! Hvis oppdraget virkelig var å fjerne prikker fra et papir, ville få la sjansen gå fra seg. Men Lime snakker jo ikke om prikker, men om mennesker, riktignok mennesker som ser ut som prikker – men det forandrer jo ingenting. At ting fortoner seg smått i stor høyde er irrelevant. En krigspilot kan ikke unngå å se mennesker som prikker i bevegelse. Men hvis piloten beskrev sitt virke slik Lime gjør (”Jeg fjerner prikker!”), har han mistet kontakt med virkeligheten. Militære myndigheter kunne ikke annet enn å dømme ham tjenesteudyktig.

Det kosmiske perspektivet har med andre ord den effekten at det får menneskelige verdier og hensyn til å fremstå som ubetydelige, ja smålige. Alt menneskelig reduseres til ingenting. Det er i og for seg ikke et problem, som sagt. I astronomien, kosmologien og astrofysikken er dette helt som det skal være. Men som disse eksemplene viser: perspektivet blir straks tvilsomt eller irrelevant, hvis ikke fullstendig uforståelig, når det anvendes i jordiske spørsmål. Konteksten er med andre ord avgjørende. Sagan-sitatet stammer fra TV-serien og boken Cosmos – ikke en livsfilosofisk bok om hvordan kosmos-tanken bør forme vår gjøren og laden her på jorden, men en populærvitenskapelig beskrivelse av universet og menneskets plass i det. I denne sammenhengen er det neppe kontroversielt å hevde at vi er ubetydelige. Harry Lime, derimot, brukte perspektivet som tolkningsramme for egne handlinger – det vil si: drap på uskyldige mennesker i en kynisk jakt på profitt. Lime omtaler folk som prikker, som om dette var hans personlige syn på sine medmennesker – en dypt umenneskelig virkelighetsforståelse, ja, en forståelse forbeholdt guder, kosmos og utenomjordiske vesener. von Wright havner på sett og vis i midten. Hans påstand er verken helt vitenskapelig eller helt personlig, men litt av begge deler. von Wright gjør et filosofisk poeng, om enn ikke direkte livs- og moralfilosofisk. Den korrekte reaksjonen på hans kosmos-argument er verken blank avvisning (som Lime) eller selvfølgelig aksept (som Sagan), men å spørre etter relevans.

”Engång,” skrev von Wright, ”skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus.” Tanken synes å være at ettersom vi er så godt som ingenting i kosmos, spiller heller ikke vår bortgang noen større rolle; og hvis vår bortgang er uten betydning, spiller heller ikke tidspunktet noen rolle. Tankerekken er logisk. Konklusjonen følger av premissene. Men er tankerekken fruktbart? Å trekke en konklusjon av gitte premisser, er én ting, noe ganske annet å komme med en relevant kommentar. Sier det kosmiske perspektivet noe interessant om det spørsmålet von Wright tenkte på, nemlig det at menneskeheten kanskje er i ferd med å skape seg en tidlig grav? Kaster perspektivet relevant lys over problemet? Tvert imot. Å plassere problemet under evighetens synsvinkel bidrar på ingen måte til diskusjonen av vår rovdrift på klodens resurser; det er snarere en punktering av hele diskusjonen. For logikken stopper ikke der von Wright satte punktum. Hvis tidspunktet er likegyldig fordi selve hendelsen er likegyldig, så kan heller ikke måten hendelsen finner sted på være av betydning. Altså: det spiller overhodet ingen rolle hvordan menneskeheten opphører å eksistere. Å diskutere når og hvordan dette skjer er i kosmisk perspektiv å henge seg opp i detaljer!

Akkurat. Og nettopp derfor er jeg skeptisk til hele tankegangen. Noe vesentlig er gått tapt. I en litt annen sammenheng ville jeg kanskje spissformulere innvendingen min på følgende måte: det faktum at vi alle sammen skal dø, gjør ikke mord mindre galt.

Under evighetens synsvinkel og i kosmisk perspektiv, spiller det kanskje ingen rolle om vi dør på den ene eller den andre måten. Et kosmisk blikk, uten interesse eller forståelse for betydningsnyanser, ser ingen forskjell på en jeger som nedlegger sitt bytte, en soldat som dreper sin fiende og en morder sitt offer. Men for oss kommer dette slett ikke ut på ett. Vi kan sovne stille inn eller dø brutalt i en mørk bakgate; noen tar sitt eget liv, andre dør av infeksjonssykdommer og atter andre blir drept av rovdyr. Resultatet er i en viss forstand (sett fra et visst perspektiv) alltid det samme, men det menneskelige øyet ser avgjørende forskjeller. Dødens forskjellige skikkelser trer frem for oss i språklig drakt, fordi forskjellene langt på veg er språklige. På lignende vis er det et hav av forskjell mellom det at menneskeheten lider en naturlig død, mett av dage så å si, dør ut som dinosaurene før oss, som følge et meteornedslag, eller om vi dør ut fordi vi har forvandlet kloden til en søppeldynge. Mens de førstnevnte kan forstås utelukkende i lys av forgjengelighetens lov, presenterer det siste scenariet seg som et alvorlig eksistensielt og moralsk problem.

5) Det er mulig von Wright har rett i at menneskeheten skal gå under. Noen finner dette opprørende, andre ikke. Det har delvis med personlig lynne å gjøre. Det som ergret folk ved von Wrights utsagn, var ikke forfatterens manglende uro, men hans forklaring på sin sinnsro. Her er hva han skrev litt mer utførlig:

Ett perspektiv [på fremtiden], som jag inte anser orealistiskt, är att mänskligheten går mot sin undergång som zoologisk art. [...] Jag kan inte för egen del finna det särskilt upprörande. Engång skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus. När man betänker hur många arter människan själv tagit kål på, kan en sådan naturens nemesis kanske tyckas rättvis.

Det er som om utsiktene ikke opprører fordi de ikke spiller noen rolle i kosmos. Fordi kosmos er så stort virker våre problemer så ubetydelige, for ikke å si smålige. Fordi vi lever i et uendelig kosmos, antyder von Wright, ville det være en overdrivelse å fortvile over den forestående katastrofen. Sinnsroen skyldes, skal vi tro dette sitatet, at von Wright på nokså høyttravende intellektuelt vis unngår å ta de aktuelle problemene på alvor. At slike utsagn kan irritere er lett å forstå. Det er slikt man sier for å irritere.

”Ingenting betyr noe som helst” (sagt med den rette fortvilelsen i stemmen), er, som nevnt, det genuine uttrykket for livets meningsløshet. Tilføyer man ”...i kosmisk sammenheng”, forvandles fortvilelsen – kanskje til komikk, noe genuint hjertesukk er det i alle fall ikke lenger. Et selvmordsbrev som inneholdt disse ”forklarende” ordene, ville ikke gjøre noen ting klarere. Filosofer og astronauter (som de eneste?) stiller spørsmålet: ”hva ville det bety dersom jorden bare forsvant?” – og måten spørsmålet stilles på, synes alltid å be om svaret ”lite eller ingenting”. Tilføyingen av ”...i kosmisk perspektiv” utretter ingenting, ettersom det kun er mot kosmisk bakgrunn spørsmålet gir noen som helst mening. Var spørsmålet: ”hva ville det bety det for oss?” var svaret opplagt et annet.

Spørsmålet er beslektet med spørsmålet om hvorvidt jorden egentlig skiller seg fra øvrige legemer i verdensrommet. I astronomisk forstand er jorden selvsagt en hvilken som helst planet. Tilla vi jordkloden en ekstraordinær betydning i astronomien, kunne det bare forklares med, og avfeies på grunn av, at menneskelige hensyn åpenbart har forurenset undersøkelsen. Men det spørsmålet von Wright legger opp til, er omtrent som følger: Dersom en romfarer fikk se jorden gå i oppløsning for sine øyne, ville han sikkert reagere med forferdelse, men hadde han hatt noen grunn til det? Altså, har han egentlig sett noe annet enn det astronomer uten opphisselse til daglig observerer i fjerne galakser?

Folk som rammes av ulykker, finner av og til trøst ved å sette dem i perspektiv. ”Jeg mistet alt, men verdens undergang er det jo tross alt ikke.” Men hva skulle denne astronauten sagt? Helt utenkelig er det ikke at han kunne mannet seg opp med ordene: ”I virkeligheten var jo jorden bare et forsvinnende støvkorn av materie. I den store sammenhengen er dette kun en pipe snus”. Men gitt at han var ved sine fulle fem, kunne han da ha tatt sine ord seriøst? Ville oppfordringen om å sette ting i perspektiv hatt noen trøstende virkning i dette tilfellet? Neppe. Noe verre enn dette kan jo ikke tenkes: Alt ville vært borte; alt astronauten kjenner og er glad i ville gått tapt i eksplosjonen, alle venner og familie; hele jorden ville forsvunnet: Den største katastrofe som tenkes kan. Å si ”den største som kan tenkes for oss”, vil være en tom tilføyelse; ikke fordi det er en underdrivelse, men fordi det er en selvfølgelighet. Hvem kunne ellers uttale seg om saken? Marsboere?

Det som skjer på fremmede planeter betyr ingenting. Men gir det mening å si at det ikke betyr noe for oss? Hva mener vi i så fall? ”Ikke oss” i motsetning til hva? I motsetning til de som eventuelt bor der? Nei, det vi er ute etter når vi sier at det ikke er en pipe snus hva som skjer her på jorden mens hendelser i verdensrommet er betydningsløse, er å avklare forskjellen mellom jorden og de øvrige himmellegemene. Det vil langt på veg si en begrepsmessig avklaring. Astrofysikere kan påvise utallige likheter og forskjeller mellom vår planet og andre; men vi ønsker så å si å finne forskjellen. Vi tenker blant annet på det at vi ikke kan kalle hendelser ute i verdensrommet ”katastrofale og tragiske” uten at det låter som en vits. Her er astrofysikken til liten hjelp. Vitenskapene hjelper oss ikke til å ta rede på hvilke ord det gir mening å beskrive jordiske og astronomiske fenomener med. Når vi ikke kan kalle en hendelse ute i rommet ”katastrofal” uten å vekke latter, skyldes ikke det at det ville vært en overdrivelse å si noe slikt. Å kalle avlysingen av et fjernsynsprogram en katastrofe, kan låte latterlig overdrevet, men her stikker komikken dypere. Sett at en flodbølge slo mot blankt svaberg. Karakteristikken ”naturkatastrofe” ville ikke bare være overdrevet (det vil ikke engang primært være en overdrivelse), men nonsens. Den alvorlige minen hvormed disse ordene uttrykkes kan aldri være annet enn en påtatt maske. Det finnes ingen katastrofer hvor verken dyr eller mennesker er involvert. Det er hva ”katastrofe” betyr. Det faktum at hendelser i det ytre rommet aldri er ”katastrofale” (hvis man da ikke sikter til Challanger-ulykken eller noe slikt), er noe av det som definerer skillet mellom jorden og resten av universet.

De begrensningene av det kosmiske perspektivet som jeg har prøvd å vise, har alle sammen med dette faktum å gjøre: Jorden angår oss på en helt annen måte enn universet for øvrig. Jordiske hendelser kan være viktige mens hendelser i verdensrommet kun er ”viktige” (i hermetegn).

Kosmos, Jorden og Livet. 3

6) Erik Bye har en sang der Gud er en liten gutt som klinker kuler med stjernene. Når han blir trett og skal hjem til kvelds, er den lille blå forsvunnet. Han leter en stund uten hell, men en kule fra eller til er ingen kjempesak. Teksten er ikke ubegripelig, Gud har jo tross alt fremdeles posen full, men vi kan ikke skrive under på ordene. Perspektivet er på en essensiell måte ikke-menneskelig: ”What is sport for the gods is not always a joke to us poor mortals,” som indiske Rabindranath Tagore skrev engang. Alle våre taler om jordiske tings kosmiske betydning, kan på en helt vesentlig måte aldri bli annet enn lek med ord. Vi jordboere må ta mangt alvorlig som guder og kosmos kan trekke på skuldrene over. Jorden er enestående i universet:

Her er vår verden, plantenes og dyrenes liv, landskapet, været, og stjernehimmelen som hvelver seg over oss. Her er vi mennesker sammen med mennesker. Kosmos er nok så veldig at alt dette i sammenligning er det rene ingenting, men kosmos er ikke desto mindre for vår viten bare en livløs ørken av veldige materielle bevegelser,

som Karl Jaspers skriver. I en viss forstand har vi mennesker alltid føttene på jorden, også når vi er ute i verdensrommet. Bare her har våre ord mening og anvendelse; bare her kan vi si vår oppriktige mening om ting. For at en diskusjon skal kunne bli alvorlig, er det en forutsetning at man når som helst kan bli avforlangt å innestå for sine utsagn. Ord for ord er ikke et utsagn som i kosmisk perspektiv er det som skjer på jorden av forsvinnende betydning, ubegripelig, ”but” – og her siterer jeg fra Raimond Gaitas bok The Philosopher’s Dog – ”when someone speaks those words, then, I think, he can say nothing serious with them in anything that looks like a genuine human interchange.” Ordene kan neppe uttrykke noens oppriktige mening.

von Wrights nonsjelange holdning fikk mange til å se rødt. Ser vi ikke at det var det kosmiske perspektivet som gav denne holdningen et skinn av troverdighet, vil vi neppe kunne protestere på noe som ligner rasjonelt vis. (Jeg tror denne blindheten er forklaringen på de mange skitne personangrepene von Wright måtte tåle.) Men, altså: hadde von Wright påstått at han personlig ikke så at spørsmålet om når eller hvordan menneskeheten dør ut skulle bety noe, ville vi neppe latt oss provosere. Vi hadde ikke engang tatt ham alvorlig. Det som gjør likegyldigheten forståelig, er det kosmiske perspektivet. I dét perspektivet forsvinner nemlig alt som er skremmende, viktig og moralsk problematisk for oss jordboere. Og nettopp av den grunnen – fordi et økologisk sammenbrudd ikke ville være en kosmisk hendelse, men noe som rammet her på jorden – kan ikke det utenomjordiske perspektivet si oss noe vi må ta med i regnestykket.

(Vi kan kanskje si at et økologisk sammenbrudd ikke bare ville være en katastrofe, men en kosmisk katastrofe -- for å forsterke uttrykket. Vi snakker tross alt om verdens undergang her. Men det er stadig mennesker som snakker. Hva folk ved Proxima Centauri eller kosmos måtte mene bryr oss ikke.)

Oppfordringen om å sette ting i perspektiv, kommer som regel når (noen mener) vi står i fare for å vurdere dem feil. Å gjøre utsiktene til en global melt-down mindre alvorlige ved å tape synet av dem i den store sammenhengen, er knapt bedre enn å gjøre det samme ved å fornekte dem. Begge deler undergraver viljen til å forhindre katastrofen. Kort sagt: Her må også filosofene holde føttene på jorden!

7) Av og til vil man bruke frasen ”Jorden er ikke universets sentrum!” omtrent slik man bruker ”Du er ikke alene i verden, det finnes andre mennesker også!”. Bakenfor den påminnelsen ligger det som regel en oppfatning av at vedkommende oppfører seg hensynsløst. Små barn (av og til voksne også) blir irettesatt på den måten. Håpet er å åpne barnets forståelse for sin plass i verden, for så å endre sin atferd deretter. Men det er vesentlige forskjeller mellom det å oppdra mennesker og det å oppdra menneskeheten. Det er langt fra klart hva utsagnet ”Stikk fingeren i jorden og kjenn hvor dere står!” betyr når den rettes til menneskeheten. Vi har nokså klare formeninger om hva det vil si at et barn oppfører seg som om det var verdens sentrum (det heter sågar at de fleste barn gjennomgår en fase som små keisere) og vi har en nokså klar forståelse av hva det innebærer å gjøre seg ferdig med denne fasen. Men hva vil det si at noen oppfører seg som om menneskeheten var universets sentrum? Eller for den del: at menneskeheten oppfører seg slik? Hva gjør vi feil, og hvordan burde vi oppføre oss? Det er mildt sagt vanskelig å si hva en passende menneskelig oppførsel i kosmos ville være. Enda sterkere sagt: Det er vanskelig å se at denne forestillingen gir mening i det hele tatt. I normale sammenhenger finnes det ingen bruk for utsagnet ”du/dere må ikke tro at du/dere er noe i kosmos!”

Betyr dette at frasen ”i kosmisk perspektiv...” aldri er god? Nei, den har sine anvendelser. I astrovitenskapene har den en selvfølgelig plass. Så lenge poenget er å påpeke det fysiske størrelsesforholdet mellom oss og universet, er utsagnet uproblematisk, men også av liten verdi. Som faktaopplysning vil utsagnet kun avføde et ”ja, selvsagt” til svar. Kan det kosmiske perspektivet noensinne bidra til innsikter av reell verdi?

Man kan oppnå – ofte tror jeg også det er hva man ønsker – å bevirke en viss ydmykhet: Løft blikket! Vi er ørsmå i kosmos; vi er ørsmå deler av noe uendelig stort! Jeg tror det Jaspers (for den del også von Wright) ønsker, er å la leseren se, hva forfatteren Saint-Exupéry kalte skjebnens ansikt, da han surt beskrev en papirflyttende kontorist: Du ser ikke deg seg selv som en ”beboer af en planet, der kredser i rummet, du stiller dig ingen af de spørgsmål, som ikke kan besvares, du er en lille borgermand fra Toulouse.” Oppfordringen om å løfte blikket skal bevege leseren til en slags eksistensiell ydmykhet. Man ønsker at gribe læseren i skuldrerne, medens der endnu er tid.

Det kosmiske perspektivet kan nok brukes av enkelte til å nedvurdere og relativisere alt som skjer på jorden, ja, kaste dritt på den; men det kan også gjøre at alt fremstår som mer underfullt og betydelig. Det er dette jeg finner mest interessant, ja, nesten paradoksalt: at vi, etter en slik fantasireise gjennom det livløse universet, kan vende hjem igjen (forutsatt at vi faktisk finner tilbake, selvfølgelig) med en økt forundring og glede over vår lille tilværelse her på jorden. Omtrent slik et langt opphold under vann kan lære oss å sette pris på den luften vi trenger for å puste. Forundringen og gleden kan komme styrket ut av konfrontasjonen med universets golde velde, og bli en holdning til livet. Det kosmiske perspektivet kan styrke ærefrykten for at det finnes noe sånt som liv, og bevege oss i retning av bekymring og omsorg for våre medskapninger. Sånn kan det kosmiske perspektivet også være fruktbart i forbindelse med problemer her på jorden. Perspektivet kan (forutsatt at det anvendes med den eksistensielle ydmykheten det er ment å vekke) få oss til å se de globale miljøtruslene i et skarpere relieff. Mot det tomme kosmos fremstår vår ørlille oase av liv og det faktum at vi mennesker deler den med dyr og planter som noe fantastisk – og noe fantastisk verdifullt.

Å begå en Chaffey.

I går måtte Morten Schau, leder av Nordstrand SV, forlate partiet med umiddelbar virkning. Det var avdekket at Schau hadde meldt seg inn i organisasjonen SIAN. SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) er en for meg ukjent organisasjon, men etter nettsidene deres og oppslag i media å dømme, dreier det seg om en grovt islamskeptisk, for ikke å si    -fientlig, organisasjon med en nokså muggen agenda og fordummende retorikk. Tankene går til 1990-tallets NMI eller Norge Mot Innvandring.

At politikere har medlemskap i flere organisasjoner og tillitsverv litt rundt omkring, er en hverdagslig sak, men at lederen av et politisk parti melder seg inn i en interesseorganisasjon (hvis det er den riktige betegnelsen) tuftet på stikk motsatte prinsipper, ja egentlig har som formål å motarbeide partiets politiske program, er en sjeldenhet. Nå forsøkte riktignok Schau å forklare pressen at han ikke hadde meldt seg inn i SIAN som leder av Sosialistisk Venstreparti, men som privatperson -- hva nå det skulle bety. (Neppe at han ikke var leder av Nordstrand SV når han gikk på møter i SIAN. Kanskje han mente dette var en privatsak?) Uansett synes ikke forklaringen å ha gjort særlig inntrykk på Per Østvold, lederen av Oslo SV. I går ble Schau kalt inn på teppet, som det heter. Etter høringen kunne Schau fortelle journalistene at han i samråd med Østvold hadde kommet frem til at det beste for Oslo SV ville være om han (Schau) sa opp sine tillitsverv og forlot partiet. Eller med andre ord: Østvold og Schau var skjønt enige om at Schau var blitt en belastning for partiet.

Blogganbefalinger.

Advarsel: Dette innlegget består stort sett av skryt av bloggen min, ikke rent selvskryt vel å merke.

Jeg fant omtale, eller -- ehem -- anbefalinger, av bloggen min på et mildt sagt uventet sted. At folk bosatt i USA leser det jeg skriver er selvsagt svært overraskende; men at en filosofiprofessor Over There leser bloggen min, og dertil finner den så givende at han mener det er bryet verdt å lese innleggene mine, om nødvendig ved hjelp av Google Translate på tross av all språkvask, gjetting og ekstra tolkningsarbeid dette innebærer, er mer enn overraskende! Det samme må sies om det å bli nevnt i samme åndedrag som Lars Hertzberg, en av de nålevende filosofene jeg selv har lært aller mest av.

La meg bruke denne anledningen til varmt å anbefale Duncan Richters blogg language goes on holiday. Foruten tankevekkende innlegg fra Richter selv (opptil flere ganger i uken), har bloggen en rekke faste kommentatorer, noe som ofte avstedkommer svært interessante diskusjoner. Det var denne bloggen som gav meg lyst til å forsøke selv. Den tilhører mitt daglige lesestoff.

(For andre blogger jeg følger, se listen til høyre.)

Hva Murakami snakker om når han snakker om løping.

I julen hadde jeg gleden av å stifte et nytt bekjentskap. Jeg leste What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami. Dette var min første Murakamibok, men neppe min siste. Det var det overraskende temaet som trakk meg til denne boken: Jeg har alltid forestilt meg Murakami som en særdeles urban forfatter, men det viser seg at Murakami, ved siden av å være en av samtidens fremste romanforfattere, også er en begeistret langdistanseløper. De siste tretti årene har han løpt så å si hver eneste dag og fullført minst ett maratonløp i året.

Dette er ingen misjonerende bok om løpingens velsignelser, ei heller en instruksjonsbok med råd og treningstips. Boken handler om én manns forhold til løping; den forteller hvordan han begynte å løpe, hvorfor han fortsatte, hva løping betyr for ham og hva langdistanseløpingen har betydd for ham som forfatter.

Boken er interessant av flere grunner. Den utfordrer vante forestillinger om forfattere -- den kjederøykende og lett alkoholiserte forfatteren er nærmest et arketypisk bilde -- og vante forestillinger om at folk som løper kun løper av helsemessige grunner. Den byr også på overraskende (i alle fall for meg) tanker om likheten mellom løping og skriving. Men det som særlig fanget min interesse var Murakamis refleksjoner over løpingens vesen og moral. Mine assosiasjoner gikk i retning av Den siste langrennaren av Gudmund Skjeldal -- en slags biografi over storebror Kristen. (Det er flere år siden jeg leste den boken, så minnene er nok ikke særlig detaljerte lenger.)

Begge forfatterne ser utholdenhetsidrett som noe mer enn konkurranseidrett. Begge er faktisk en smule skeptisk til konkurranse, i alle fall konkurranse forstått som forsøket på å overvinne andre. Når man konkurrerer skal man selvsagt yte sitt beste og forsøke å slå konkurrentene -- det motsatte er dårlig sportsånd -- men det essensielle i idrett, og særlig utholdenhetsidrett (skal vi tro disse forfatterne), er ikke at man forsøker å overvinne andre, men nettopp at man gjør sitt ytterste og derigjennom forsøker å overvinne seg selv. Utholdenhetsidrett er altså først og fremst en kamp med seg selv og sine egne begrensninger. Drivkraften er ønsket om stadig å bedre sine ferdigheter, og det hele er fundert i en kjærlighet til idretten. Dette kalles intern motivasjon. Når motivasjonen flytter ut og blir et ønske om å slå andre, kan selv idealistiske utøvere spore av, ikke minst når dette konkurranseaspektet understrekes av store prispenger og sponsorkontrakter, slik som i toppidretten. Begge forfatterne tematiserer dette -- Murakami antydningsvis og Skjeldal helt eksplisitt. (Gudmund Skjeldal var selv en meget habil skiløper -- i 1993 ble han nummer to på femmila i Holmenkollen --, men trakk seg fra landslaget bare 23 år gammel og skrev boken På villspor. Takk og farvel til toppidretten.)

Skjeldal mener at skisporten på topplan har forlatt det som engang var dens kjerne, og som han og Kristen var så glade i. De lange utmattende rennene i skog og mark er erstattet av opplegg som passer underholdningsbransjen bedre. Langrenn er blitt til kortrenn. Intervallstart til fellesstart. Nye øvelser som sprint er kommet til. Og dette nye kvikke TV-formatet fremelsker nye utøvere med nye holdninger. Dagens ener -- skisportens enfant terrible -- Petter Northug, er en ganske annen type enn fortidens helter som Thomas Wassberg og Torleif Haug, som forsvant alene inn i skogen på formiddagen og helst ble borte i noen timer, eller for den del også Kristen Skjeldal. Langrennsstjerne er et nokså nytt (og for Skjeldal fremmed) fenomen.

Murakami har ikke det samme hornet i siden på toppidretten (kanskje fordi han aldri har hatt befatning med den?), men han tegner et lignende bilde av hva langdistanseløping egentlig handler om. Som femmila er maraton og ultramaraton, foruten fysisk svært krevende, eksistensielle øvelser. Øvelser i (selv)erkjennelse. Lange harde løp gjør oss kjent med egne yttergrenser -- ikke bare våre kroppslige tålegrenser, som kan flyttes ved hjelp av trening, men også våre åndelige begrensninger. Her snakker vi ikke bare om trening av viljestyrken, skjønt det er del av bildet -- tanken er at kroppslig arbeid ikke utelukkende er fysisk, men at en kroppslig fordypning også gir en mulighet for åndelig fordypning. Tolstoj, Dostojevskij, Wittgenstein og Simone Weil har alle sammen skrevet lignende ting. Det er noe gammelmodig, kanskje protestantisk, ved denne tanken -- at slit, strev og smerte, og langtekkelig monotoni, er en kongevei til åndelig vekst -- som jeg fascineres av, men ikke helt forstår.

Murakami nevner i den forbindelsen noe jeg tror forstår, nemlig langdistanseløperens mulighet for å føle på egen litenhet. Dette minner en hel del om ting man hører fjellklatrere men aldri fasadeklatrere si. Fysiske prøvelser alene er ikke nok. Omstendighetene må også være de rette. (Det er noe annet å klatre i veldige fjell enn å klatre på en vegg innendørs. Det er noe annet å slite tungt med øks og sag ute i skogen enn å løfte vekter inne i et treningsstudio.) Langdistanseløperen må være ute under åpen himmel. Når han halser av gårde, alene og i eget tempo, ute i skogen eller på landeveien, åpnes det, på gode dager, et rom for en slags svett og andpusten, men likevel dyp og alvorlig meditasjon. Derfor liker ikke Gudmund Skjeldal moderne langrennssport (med møljestart -- og som dessuten ikke er særlig lange renn i det hele tatt, men mange kort-renn etter hverandre) inne på en skistadion; og, innbiller jeg meg, derfor liker heller ikke Murakami å løpe rundt og rundt på en bane.

P.S. Jeg er usikker på hvor Murakamis og Skjeldals tanker slutter og mine egne begynner i det jeg har skrevet. Jeg må lese bøkene om igjen for å ta rede på det. Og det kan jeg anbefale til andre også, altså å lese bøkene.