Kosmos, Jorden og Livet. 1

Følgende tekst er noe jeg har puslet med fra tid til annen. Tanken var opprinnelig å forsøke å få den publisert; en tanke som nå er forkastet. Ikke fordi teksten er uten interesse -- håper jeg --, men fordi jeg tror det er håpløst å finne en egnet publiseringskanal. Formen passer ikke i akademiske tidsskrifter (referansene er for få: dette er stort sett er eget tankespinn), og innholdet er for filosofisk og argumenterende for allmenntidsskrifter, og teksten er altfor lang for kulørte blader. Men dette er min blogg, og her gjør jeg som jeg vil. Teksten er lang. Derfor har jeg valgt å dele den i tre. Dette er første del.

*          *          *

Det heter av og til at i den store sammenhengen, blir allting smått. I det lange løp, alt glemt. Om jeg velger sykkel eller bil spiller ingen rolle for klimaet. Selv nordmenns samlede CO2-utslipp er ubetydelig (skarve 1,5 promille av totalen). Vi kunne legge ned all virksomhet her til lands, ja, til havs og i lufta med, og det ville være en dråpe i havet. Det er den globale totalen som teller. Men hvorfor stoppe der? I den virkelig store sammenhengen kvalifiserer vel dette neppe til bekymring engang? For jorden er jo bare en nokså liten planet i solsystemet; og solen – ikke mer enn én mellomstor stjerne blant milliarder av stjerner i Melkeveien; og Melkeveien – kun én galakse blant milliarder på milliarder av galakser i kosmos; og så videre… I kosmisk perspektiv spiller menneskeheten ingen rolle. Vi seiler rundt i tomheten på et forsvinnende lite fnugg av materie!

Svimlende tanker. Denne tredelte teksten er mitt forsøk på å gjenvinne balansen. At det kosmiske perspektivet kaster interessant lys over vår tilværelse her på jorden, er det liten tvil om. I noen grad vil teksten reflektere dette; men mitt hovedanliggende er så å si det motsatte. Jeg ønsker først og fremst å undersøke det kosmiske perspektivet i lys av vår jordiske tilværelse. Hva kan uendeligheten rundt oss fortelle oss om vår jordiske eksistens – og hva kan den ikke fortelle? I astronomien, kosmologien, astrofysikken og så videre er selvsagt den virkelig store sammenhengen absolutt nødvendig; men dette perspektivet blir straks mer tvilsomt når det, som i eksemplet over, anvendes på jordiske affærer. I denne teksten søker jeg med andre ord uendelighetens begrensinger. Undersøkelsen vil berøre spørsmål om liv og død, mening og meningsløshet, verdi og verdiløshet, forskjellen mellom det å si noe og det å si sin mening. Jeg kommer også til å antyde hva det er som skiller vår klode, planeten Tellus, fra alle andre legemer i verdensrommet, før det hele munner ut i en slags høystemt salme ved reisens slutt, hjemkomsten. -- Reisen begynner i Finland.

1) "På några ställen i Vetenskapen och förnuftet talade jag om möjligheten att människan som art kan tänkas gå under.” Det er den kjente finske filosofen Georg Henrik von Wright som skriver dette. ”Dessa ifrågasättanden har egendomligt nog uppväckt häftig indignation,” forsetter han. ”Ändå är det väl närmast en trivialitet att människan är underkastad samma förgänglighetens lag som andra arter och den dagen säkert kommer när hon inte längre skall finnas.”

Alt har sin slutt. Også livet. Døden venter alle – og alle vet det. Filosofer har døpt mennesket ”Dyret som vet at det skal dø”. Døden står for enden av alle liv og kaster sitt skarpe lys innover tilværelsen; noen vil kanskje si at den kaster skygge. I senere tid har visse fenomener – avskoging, artsutryddelse, forsøpling, befolkningsvekst, galopperende forbruk, global oppvarming – vekt en frykt for at hele sivilisasjonen kanskje står for fall. Lever vi på kreditt og lånte midler, lån som naturen før eller senere vil kreve tilbakebetalt? Står vi foran menneskehetens undergang?

Som von Wright påpeker, er det, i bunn og grunn, den trivielle forgjengelighetsloven som gjør slike tanker tenkelige. At alt vil forgå er et ubestridelig faktum – et trist faktum, muligens, men et faktum like fullt. Alle tings forgjengelighet står så å si skrevet i stjernene. Det fornuftige er, som von Wright antyder, å bøye seg i aksept (men uten å la seg knekke). Og skal vi endelig reise oss i protest, så er det i alle fall ikke de arme forfatterne som påpeker sannheten for oss vi skal rette vår harme mot. von Wright måtte tåle mange skyllebøtter. Særlig én formulering høstet storm: ”Engång skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus.”

Men hvordan kan en sånn påstand være kontroversiell i vår opplyste tid? Finnes det overhodet en rimeligere beskrivelse av vår størrelse og betydning, en beskrivelse som til og med kan støtte seg på flere hundre års astronomisk forskning? von Wright var ikke den første filosofen til å stille menneskene opp mot en bakgrunn av endeløs tid og rom. Karl Jaspers beskrev eksempelvis menneskene som beboere av et forsvinnende støvkorn av materie i verdensaltet. Plasserer man jordkloden i uendeligheten og gir kosmos ordet, er det vanskelig å forestille seg at kosmos ville uttrykke seg særlig annerledes. Hadde von Wright tilskrevet menneskene kosmisk betydning, hadde det virket overdrevet. Når folk likevel lot seg provosere, hva kan det bety, annet enn at folk nektet å se sannheten i øynene? Mennesker er jo sånn av og til. Heller enn å godta en sannhet som ikke smaker, saler man sin hest og rir, lik don Quijote, virkeligheten midt imot. Den opprørte leser fløy tilsynelatende rett i strupen på sannheten. Dét var i alle fall von Wrights oppfatning.

Jeg skriver ”tilsynelatende”, fordi jeg tror dette er å misforstå reaksjonene. Vi forstår oppstandelsen bedre hvis vi ser protestene som en reaksjon på den måten von Wright presenterte virkeligheten, ikke som en reaksjon på den virkeligheten han presenterte. Det som ergret leserne var verken påstanden om menneskets ubetydelighet i kosmos eller påstanden om at også vi er underlagt forgjengelighetens lov og med sikkerhet kommer til å dø ut, men bemerkningen om at det i det kosmiske perspektivet er ”en pipa snus […] om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler”. Reaksjonene var, etter min mening, berettiget. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

2) Ingen – i alle fall uhyre få – benekter at vi lever i et uendelig univers. Dette er på mange måter det naturlige sted å begynne vår eksistensielle selvrefleksjon. Den størst mulige sammenhengen vi kan plasseres i, kaster, i likhet med loven om alle tings forgjengelighet, lys over tilværelsen. Som ren faktapåstand vil det at menneskene i sammenhengen er ørsmå aldri vekke mer enn et lunkent ”ja visst” hos tilhørerne. Men hva universets egen oppfatning måtte være, er egentlig uinteressant (vitenskapens univers kan jo ikke egentlig ha noen oppfatning) – det interessante spørsmålet er hva dette perspektivet kan bety for oss. Det er ikke uten videre klart. Det er ikke engang klart hva slags perspektiv dette egentlig er. Men vi kan muligens anskueliggjøre perspektivet ved å forestille oss astronomenes blikket rettet mot jorden…. Astronomer observerer som kjent, selv verdensrommets største hendelser – supernovaer og dannelsen av sorte hull – med ikke mer enn distansert fascinasjon. I det kosmiske perspektivet fremstår jordiske hendelser på samme måte. Dét åpner for spørsmål av typen: Hva betyr egentlig vi og vår vesle planet i verdensaltet? – spørsmål vi aldri stiller så lenge vi står med føttene trygt plantet på jorden. Dette ønsket om en ”kosmisk vurdering” av vår tilværelse, a view from nowhere (Thomas Nagel), er i slekt med vitenskapenes søken etter objektivitet. Det gjelder å frigjøre dømmekraften fra menneskelige hensyn og interesser. Ingen umulig oppgave det -- ikke for romfareren i alle fall, som med egne øyne får se jorden utenfra. Hvordan kan han unngå å bli slått av hvor unnselig den er!? For oss andre kan kanskje forsøket på objektivitet strande på sviktende forestillingskraft og manglende evne til å heve tanken ut over egen synshorisont, men umulig er det ikke. 

3) Oppfordringen om å sette ting i perspektiv, kommer som regel når (noen mener) vi står i fare for å vurdere tingene feil. Den større sammenhengen er ”den rette” sammenhengen; eller man mener i det minste at den, på en eller annen måte, har relevans. Løfter man blikket fra enkelthetene, vil man se hvordan de til sammen danner et større bilde. Da Margaret Thacher sa: ”There is no such thing as a society; I see only individuals,” burde noen ha forklart henne at hun lette på feil måte. Den som leter blant trærne vil aldri finne skogen. Samfunnet er ikke noe ved siden av individene, men et fellesskap av individer. Individene utgjør samfunnet, slik disse ordene utgjør denne setningen. Slår vi en strek over samfunnet, vil svært mye av det individene foretar seg fremstå som ubegripelig; for det meste av det folk driver med – også politikk, Mrs Thatcher – gir mening kun innenfor rammene av et slikt (politisk) fellesskap. Miljøvernere påpeker stadig hvordan menneskene deler jorden med andre levende organismer. Vi er gjensidig avhengig av våre omgivelser, av dyr, planter, bakterier og mye annet – ser vi ikke sammenhengen og tar hensyn til den, risikerer vi å rive vår egen eksistens overende. Og av og til kan den virkelig store sammenhengen være et nyttig perspektiv. ”Sett fra kosmos er jorden ingenting.” Kall dette en filosofisk innsikt. Filosofisk sett vet vi med andre ord hvordan jordelivet må fortone seg for kosmos. Men hvilken betyning kan innsikten ha for oss? Hvordan vil et liv levd i lys av denne filosofien se ut?