Det er spennende dager i husstanden. Yngstejenta er blitt sju måneder. Inntil for få dager siden laget hun bare spedbarnslyder. I løpet av den siste uken har bablingen blitt mer artikulert. Hun "snakker" -- riktignok ikke til noen eller om noe ennå, men strupen hennes produserer ikke lenger bare kroppslyder. Hun er i ferd med å få en stemme.
Samtidig har hun begynt å få sving på krabbingen. Hun krabber ikke, men er oppe på alle fire straks hun havner på gulvet, og sånn står hun og vagger. Jeg venter i spenning, og regner med at noe skjer i løpet av et par ukers tid. Krabbingen er en slags milepæl for meg. Jeg husker da storesøsteren begynte å krabbe og komme seg rundt på egenhånd -- med ett var hun ikke lenger noen baby. En ytterligere milepæl ble passert da hun omtrent ett år gammel reiste seg og gikk for første gang. To utviklingstrinn som for alvor gjorde henne til et ordentlig menneske i mine øyne.
Ingvild babler; hun kan allerede sette seg opp uten hjelp (også dét en milepæl, som passeres omtrent samtidig med krabbingen, i alle fall av våre jenter); hun har en helt umettelig og hvileløst søkende nysgjerrighet, og nå som krabbingen er i ferd med å vokse frem, er hun også i stand til å følge denne nysgjerrighet ut i verden.
Spedbarn er selvfølgelig også ordentlige mennesker. Det jeg mener er at rommet for mulige omgangsformer med dem kan oppleves noe trangt. Nyanserte, velartikulerte (og, med tiden, meningsfulle) lyder, nysgjerrighet, mobilitet (automobilitet og målrettet sådan, helst i oppreist positur) -- alt dette er menneskelige karakteristika med stor betydning, ikke bare for meg, men for hvordan mennesker er i stand til å uttrykke seg og utfolde seg i verden. Snart er Ingvild der! (Imens er Sigrid, to og et halvt år gammel, blitt en nokså avansert språkbruker.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar