Kosmos, Jorden og Livet. 2

4) "Vår bitte lille klode flyter nærmest fortapt mellom uendelighet og evighet,” skriver astrofysikeren Carl Sagan. ”Sett i kosmisk perspektiv synes de fleste menneskelige problemer ubetydelige, for ikke å si smålige.” Sikkert. Men hva betyr dette? At mennesker overvurderer sine problemer – ikke bare problemer som dårlig vær, håravfall, majones på slipset, bakglatte ski, flis i fingeren og den slags, men alle sine problemer? Betyr det at alt vikelig er ubetydelig og smålig? At alt vi gleder oss over, håper på, streber etter, frykter og bryr oss om egentlig ikke er noe å bry seg om? At vår jordiske tilværelse, fordi jorden befinner seg i kosmos og kosmos er uendelig stort, kun er tomhet og jag etter vind? Naturligvis ikke.

Historien er full av erklæringer om livets tomhet. Mange har også levd – og dødd – som om de mente det. At opplevelsen av tomhet kan drive folk utfor stupet, er ikke vanskelig å forstå. Men hva om noen tok sitt liv fordi livet synes meningsløst i kosmisk perspektiv? Det ville være ubegripelig. Ordet ”fordi” kobler dette perspektivet på jordelivet og meningen med livet sammen på feil måte: Det faktum at vi lever i et uendelig kosmos, gjør ganske enkelt ikke livet uutholdelig! Hermed utelukker jeg ikke at slike selvmord kan forekomme; det jeg sier er at de i så fall må være genuint uforståelige. Ingen ville begripe den åndelige smerten som lå bak. Hvordan skulle vi, for eksempel, forholde oss til vedkommende? Vanligvis prøver vi å oppmuntre suicidale mennesker med ting folk flest finner mening i, mennesker som er glade i dem, mennesker de selv er glade i, oppgaver de har foran seg og så videre. Av og til lykkes det, av og til ikke. Men skulle våre forsøk på oppmuntring mislykkes fordi vedkommende avfeide alt med at ”ingenting betyr noe som helst i kosmisk perspektiv,” ja da, er min påstand, ville vi ikke engang ant hva problemet var.

Eller ta den berømte pariserhjulscenen i filmen Den tredje mann. (Begynner ved ca 1t, 15min.) Harry Lime og Rollo Martins sitter i samme gondol. Under dem vrimler mennesker lik maur. ”Ville du,” spør Lime, henvendt like mye til tilskueren som til Martins, ”ha medlidenhet med en av de prikkene der nede hvis den sluttet å bevege seg – for alltid?” ”Og hvis jeg tilbød deg 20.000 pund for hver prikk du fjernet, ville du avslå pengene, eller ville du snarere regne ut hvor mange prikker du hadde råd til å spare?” Vi kan ikke utelukke at noen ville ta pengene. Men ingen ved sine fulle fem ville vurdere tilbudet på denne måten! Hvis oppdraget virkelig var å fjerne prikker fra et papir, ville få la sjansen gå fra seg. Men Lime snakker jo ikke om prikker, men om mennesker, riktignok mennesker som ser ut som prikker – men det forandrer jo ingenting. At ting fortoner seg smått i stor høyde er irrelevant. En krigspilot kan ikke unngå å se mennesker som prikker i bevegelse. Men hvis piloten beskrev sitt virke slik Lime gjør (”Jeg fjerner prikker!”), har han mistet kontakt med virkeligheten. Militære myndigheter kunne ikke annet enn å dømme ham tjenesteudyktig.

Det kosmiske perspektivet har med andre ord den effekten at det får menneskelige verdier og hensyn til å fremstå som ubetydelige, ja smålige. Alt menneskelig reduseres til ingenting. Det er i og for seg ikke et problem, som sagt. I astronomien, kosmologien og astrofysikken er dette helt som det skal være. Men som disse eksemplene viser: perspektivet blir straks tvilsomt eller irrelevant, hvis ikke fullstendig uforståelig, når det anvendes i jordiske spørsmål. Konteksten er med andre ord avgjørende. Sagan-sitatet stammer fra TV-serien og boken Cosmos – ikke en livsfilosofisk bok om hvordan kosmos-tanken bør forme vår gjøren og laden her på jorden, men en populærvitenskapelig beskrivelse av universet og menneskets plass i det. I denne sammenhengen er det neppe kontroversielt å hevde at vi er ubetydelige. Harry Lime, derimot, brukte perspektivet som tolkningsramme for egne handlinger – det vil si: drap på uskyldige mennesker i en kynisk jakt på profitt. Lime omtaler folk som prikker, som om dette var hans personlige syn på sine medmennesker – en dypt umenneskelig virkelighetsforståelse, ja, en forståelse forbeholdt guder, kosmos og utenomjordiske vesener. von Wright havner på sett og vis i midten. Hans påstand er verken helt vitenskapelig eller helt personlig, men litt av begge deler. von Wright gjør et filosofisk poeng, om enn ikke direkte livs- og moralfilosofisk. Den korrekte reaksjonen på hans kosmos-argument er verken blank avvisning (som Lime) eller selvfølgelig aksept (som Sagan), men å spørre etter relevans.

”Engång,” skrev von Wright, ”skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus.” Tanken synes å være at ettersom vi er så godt som ingenting i kosmos, spiller heller ikke vår bortgang noen større rolle; og hvis vår bortgang er uten betydning, spiller heller ikke tidspunktet noen rolle. Tankerekken er logisk. Konklusjonen følger av premissene. Men er tankerekken fruktbart? Å trekke en konklusjon av gitte premisser, er én ting, noe ganske annet å komme med en relevant kommentar. Sier det kosmiske perspektivet noe interessant om det spørsmålet von Wright tenkte på, nemlig det at menneskeheten kanskje er i ferd med å skape seg en tidlig grav? Kaster perspektivet relevant lys over problemet? Tvert imot. Å plassere problemet under evighetens synsvinkel bidrar på ingen måte til diskusjonen av vår rovdrift på klodens resurser; det er snarere en punktering av hele diskusjonen. For logikken stopper ikke der von Wright satte punktum. Hvis tidspunktet er likegyldig fordi selve hendelsen er likegyldig, så kan heller ikke måten hendelsen finner sted på være av betydning. Altså: det spiller overhodet ingen rolle hvordan menneskeheten opphører å eksistere. Å diskutere når og hvordan dette skjer er i kosmisk perspektiv å henge seg opp i detaljer!

Akkurat. Og nettopp derfor er jeg skeptisk til hele tankegangen. Noe vesentlig er gått tapt. I en litt annen sammenheng ville jeg kanskje spissformulere innvendingen min på følgende måte: det faktum at vi alle sammen skal dø, gjør ikke mord mindre galt.

Under evighetens synsvinkel og i kosmisk perspektiv, spiller det kanskje ingen rolle om vi dør på den ene eller den andre måten. Et kosmisk blikk, uten interesse eller forståelse for betydningsnyanser, ser ingen forskjell på en jeger som nedlegger sitt bytte, en soldat som dreper sin fiende og en morder sitt offer. Men for oss kommer dette slett ikke ut på ett. Vi kan sovne stille inn eller dø brutalt i en mørk bakgate; noen tar sitt eget liv, andre dør av infeksjonssykdommer og atter andre blir drept av rovdyr. Resultatet er i en viss forstand (sett fra et visst perspektiv) alltid det samme, men det menneskelige øyet ser avgjørende forskjeller. Dødens forskjellige skikkelser trer frem for oss i språklig drakt, fordi forskjellene langt på veg er språklige. På lignende vis er det et hav av forskjell mellom det at menneskeheten lider en naturlig død, mett av dage så å si, dør ut som dinosaurene før oss, som følge et meteornedslag, eller om vi dør ut fordi vi har forvandlet kloden til en søppeldynge. Mens de førstnevnte kan forstås utelukkende i lys av forgjengelighetens lov, presenterer det siste scenariet seg som et alvorlig eksistensielt og moralsk problem.

5) Det er mulig von Wright har rett i at menneskeheten skal gå under. Noen finner dette opprørende, andre ikke. Det har delvis med personlig lynne å gjøre. Det som ergret folk ved von Wrights utsagn, var ikke forfatterens manglende uro, men hans forklaring på sin sinnsro. Her er hva han skrev litt mer utførlig:

Ett perspektiv [på fremtiden], som jag inte anser orealistiskt, är att mänskligheten går mot sin undergång som zoologisk art. [...] Jag kan inte för egen del finna det särskilt upprörande. Engång skall med säkerhet människan som art upphöra att finnas; om det sker efter några hundra tusen år eller ett par sekler, är i det kosmiska perspektivet en pipa snus. När man betänker hur många arter människan själv tagit kål på, kan en sådan naturens nemesis kanske tyckas rättvis.

Det er som om utsiktene ikke opprører fordi de ikke spiller noen rolle i kosmos. Fordi kosmos er så stort virker våre problemer så ubetydelige, for ikke å si smålige. Fordi vi lever i et uendelig kosmos, antyder von Wright, ville det være en overdrivelse å fortvile over den forestående katastrofen. Sinnsroen skyldes, skal vi tro dette sitatet, at von Wright på nokså høyttravende intellektuelt vis unngår å ta de aktuelle problemene på alvor. At slike utsagn kan irritere er lett å forstå. Det er slikt man sier for å irritere.

”Ingenting betyr noe som helst” (sagt med den rette fortvilelsen i stemmen), er, som nevnt, det genuine uttrykket for livets meningsløshet. Tilføyer man ”...i kosmisk sammenheng”, forvandles fortvilelsen – kanskje til komikk, noe genuint hjertesukk er det i alle fall ikke lenger. Et selvmordsbrev som inneholdt disse ”forklarende” ordene, ville ikke gjøre noen ting klarere. Filosofer og astronauter (som de eneste?) stiller spørsmålet: ”hva ville det bety dersom jorden bare forsvant?” – og måten spørsmålet stilles på, synes alltid å be om svaret ”lite eller ingenting”. Tilføyingen av ”...i kosmisk perspektiv” utretter ingenting, ettersom det kun er mot kosmisk bakgrunn spørsmålet gir noen som helst mening. Var spørsmålet: ”hva ville det bety det for oss?” var svaret opplagt et annet.

Spørsmålet er beslektet med spørsmålet om hvorvidt jorden egentlig skiller seg fra øvrige legemer i verdensrommet. I astronomisk forstand er jorden selvsagt en hvilken som helst planet. Tilla vi jordkloden en ekstraordinær betydning i astronomien, kunne det bare forklares med, og avfeies på grunn av, at menneskelige hensyn åpenbart har forurenset undersøkelsen. Men det spørsmålet von Wright legger opp til, er omtrent som følger: Dersom en romfarer fikk se jorden gå i oppløsning for sine øyne, ville han sikkert reagere med forferdelse, men hadde han hatt noen grunn til det? Altså, har han egentlig sett noe annet enn det astronomer uten opphisselse til daglig observerer i fjerne galakser?

Folk som rammes av ulykker, finner av og til trøst ved å sette dem i perspektiv. ”Jeg mistet alt, men verdens undergang er det jo tross alt ikke.” Men hva skulle denne astronauten sagt? Helt utenkelig er det ikke at han kunne mannet seg opp med ordene: ”I virkeligheten var jo jorden bare et forsvinnende støvkorn av materie. I den store sammenhengen er dette kun en pipe snus”. Men gitt at han var ved sine fulle fem, kunne han da ha tatt sine ord seriøst? Ville oppfordringen om å sette ting i perspektiv hatt noen trøstende virkning i dette tilfellet? Neppe. Noe verre enn dette kan jo ikke tenkes: Alt ville vært borte; alt astronauten kjenner og er glad i ville gått tapt i eksplosjonen, alle venner og familie; hele jorden ville forsvunnet: Den største katastrofe som tenkes kan. Å si ”den største som kan tenkes for oss”, vil være en tom tilføyelse; ikke fordi det er en underdrivelse, men fordi det er en selvfølgelighet. Hvem kunne ellers uttale seg om saken? Marsboere?

Det som skjer på fremmede planeter betyr ingenting. Men gir det mening å si at det ikke betyr noe for oss? Hva mener vi i så fall? ”Ikke oss” i motsetning til hva? I motsetning til de som eventuelt bor der? Nei, det vi er ute etter når vi sier at det ikke er en pipe snus hva som skjer her på jorden mens hendelser i verdensrommet er betydningsløse, er å avklare forskjellen mellom jorden og de øvrige himmellegemene. Det vil langt på veg si en begrepsmessig avklaring. Astrofysikere kan påvise utallige likheter og forskjeller mellom vår planet og andre; men vi ønsker så å si å finne forskjellen. Vi tenker blant annet på det at vi ikke kan kalle hendelser ute i verdensrommet ”katastrofale og tragiske” uten at det låter som en vits. Her er astrofysikken til liten hjelp. Vitenskapene hjelper oss ikke til å ta rede på hvilke ord det gir mening å beskrive jordiske og astronomiske fenomener med. Når vi ikke kan kalle en hendelse ute i rommet ”katastrofal” uten å vekke latter, skyldes ikke det at det ville vært en overdrivelse å si noe slikt. Å kalle avlysingen av et fjernsynsprogram en katastrofe, kan låte latterlig overdrevet, men her stikker komikken dypere. Sett at en flodbølge slo mot blankt svaberg. Karakteristikken ”naturkatastrofe” ville ikke bare være overdrevet (det vil ikke engang primært være en overdrivelse), men nonsens. Den alvorlige minen hvormed disse ordene uttrykkes kan aldri være annet enn en påtatt maske. Det finnes ingen katastrofer hvor verken dyr eller mennesker er involvert. Det er hva ”katastrofe” betyr. Det faktum at hendelser i det ytre rommet aldri er ”katastrofale” (hvis man da ikke sikter til Challanger-ulykken eller noe slikt), er noe av det som definerer skillet mellom jorden og resten av universet.

De begrensningene av det kosmiske perspektivet som jeg har prøvd å vise, har alle sammen med dette faktum å gjøre: Jorden angår oss på en helt annen måte enn universet for øvrig. Jordiske hendelser kan være viktige mens hendelser i verdensrommet kun er ”viktige” (i hermetegn).