Kosmos, Jorden og Livet. 3

6) Erik Bye har en sang der Gud er en liten gutt som klinker kuler med stjernene. Når han blir trett og skal hjem til kvelds, er den lille blå forsvunnet. Han leter en stund uten hell, men en kule fra eller til er ingen kjempesak. Teksten er ikke ubegripelig, Gud har jo tross alt fremdeles posen full, men vi kan ikke skrive under på ordene. Perspektivet er på en essensiell måte ikke-menneskelig: ”What is sport for the gods is not always a joke to us poor mortals,” som indiske Rabindranath Tagore skrev engang. Alle våre taler om jordiske tings kosmiske betydning, kan på en helt vesentlig måte aldri bli annet enn lek med ord. Vi jordboere må ta mangt alvorlig som guder og kosmos kan trekke på skuldrene over. Jorden er enestående i universet:

Her er vår verden, plantenes og dyrenes liv, landskapet, været, og stjernehimmelen som hvelver seg over oss. Her er vi mennesker sammen med mennesker. Kosmos er nok så veldig at alt dette i sammenligning er det rene ingenting, men kosmos er ikke desto mindre for vår viten bare en livløs ørken av veldige materielle bevegelser,

som Karl Jaspers skriver. I en viss forstand har vi mennesker alltid føttene på jorden, også når vi er ute i verdensrommet. Bare her har våre ord mening og anvendelse; bare her kan vi si vår oppriktige mening om ting. For at en diskusjon skal kunne bli alvorlig, er det en forutsetning at man når som helst kan bli avforlangt å innestå for sine utsagn. Ord for ord er ikke et utsagn som i kosmisk perspektiv er det som skjer på jorden av forsvinnende betydning, ubegripelig, ”but” – og her siterer jeg fra Raimond Gaitas bok The Philosopher’s Dog – ”when someone speaks those words, then, I think, he can say nothing serious with them in anything that looks like a genuine human interchange.” Ordene kan neppe uttrykke noens oppriktige mening.

von Wrights nonsjelange holdning fikk mange til å se rødt. Ser vi ikke at det var det kosmiske perspektivet som gav denne holdningen et skinn av troverdighet, vil vi neppe kunne protestere på noe som ligner rasjonelt vis. (Jeg tror denne blindheten er forklaringen på de mange skitne personangrepene von Wright måtte tåle.) Men, altså: hadde von Wright påstått at han personlig ikke så at spørsmålet om når eller hvordan menneskeheten dør ut skulle bety noe, ville vi neppe latt oss provosere. Vi hadde ikke engang tatt ham alvorlig. Det som gjør likegyldigheten forståelig, er det kosmiske perspektivet. I dét perspektivet forsvinner nemlig alt som er skremmende, viktig og moralsk problematisk for oss jordboere. Og nettopp av den grunnen – fordi et økologisk sammenbrudd ikke ville være en kosmisk hendelse, men noe som rammet her på jorden – kan ikke det utenomjordiske perspektivet si oss noe vi må ta med i regnestykket.

(Vi kan kanskje si at et økologisk sammenbrudd ikke bare ville være en katastrofe, men en kosmisk katastrofe -- for å forsterke uttrykket. Vi snakker tross alt om verdens undergang her. Men det er stadig mennesker som snakker. Hva folk ved Proxima Centauri eller kosmos måtte mene bryr oss ikke.)

Oppfordringen om å sette ting i perspektiv, kommer som regel når (noen mener) vi står i fare for å vurdere dem feil. Å gjøre utsiktene til en global melt-down mindre alvorlige ved å tape synet av dem i den store sammenhengen, er knapt bedre enn å gjøre det samme ved å fornekte dem. Begge deler undergraver viljen til å forhindre katastrofen. Kort sagt: Her må også filosofene holde føttene på jorden!

7) Av og til vil man bruke frasen ”Jorden er ikke universets sentrum!” omtrent slik man bruker ”Du er ikke alene i verden, det finnes andre mennesker også!”. Bakenfor den påminnelsen ligger det som regel en oppfatning av at vedkommende oppfører seg hensynsløst. Små barn (av og til voksne også) blir irettesatt på den måten. Håpet er å åpne barnets forståelse for sin plass i verden, for så å endre sin atferd deretter. Men det er vesentlige forskjeller mellom det å oppdra mennesker og det å oppdra menneskeheten. Det er langt fra klart hva utsagnet ”Stikk fingeren i jorden og kjenn hvor dere står!” betyr når den rettes til menneskeheten. Vi har nokså klare formeninger om hva det vil si at et barn oppfører seg som om det var verdens sentrum (det heter sågar at de fleste barn gjennomgår en fase som små keisere) og vi har en nokså klar forståelse av hva det innebærer å gjøre seg ferdig med denne fasen. Men hva vil det si at noen oppfører seg som om menneskeheten var universets sentrum? Eller for den del: at menneskeheten oppfører seg slik? Hva gjør vi feil, og hvordan burde vi oppføre oss? Det er mildt sagt vanskelig å si hva en passende menneskelig oppførsel i kosmos ville være. Enda sterkere sagt: Det er vanskelig å se at denne forestillingen gir mening i det hele tatt. I normale sammenhenger finnes det ingen bruk for utsagnet ”du/dere må ikke tro at du/dere er noe i kosmos!”

Betyr dette at frasen ”i kosmisk perspektiv...” aldri er god? Nei, den har sine anvendelser. I astrovitenskapene har den en selvfølgelig plass. Så lenge poenget er å påpeke det fysiske størrelsesforholdet mellom oss og universet, er utsagnet uproblematisk, men også av liten verdi. Som faktaopplysning vil utsagnet kun avføde et ”ja, selvsagt” til svar. Kan det kosmiske perspektivet noensinne bidra til innsikter av reell verdi?

Man kan oppnå – ofte tror jeg også det er hva man ønsker – å bevirke en viss ydmykhet: Løft blikket! Vi er ørsmå i kosmos; vi er ørsmå deler av noe uendelig stort! Jeg tror det Jaspers (for den del også von Wright) ønsker, er å la leseren se, hva forfatteren Saint-Exupéry kalte skjebnens ansikt, da han surt beskrev en papirflyttende kontorist: Du ser ikke deg seg selv som en ”beboer af en planet, der kredser i rummet, du stiller dig ingen af de spørgsmål, som ikke kan besvares, du er en lille borgermand fra Toulouse.” Oppfordringen om å løfte blikket skal bevege leseren til en slags eksistensiell ydmykhet. Man ønsker at gribe læseren i skuldrerne, medens der endnu er tid.

Det kosmiske perspektivet kan nok brukes av enkelte til å nedvurdere og relativisere alt som skjer på jorden, ja, kaste dritt på den; men det kan også gjøre at alt fremstår som mer underfullt og betydelig. Det er dette jeg finner mest interessant, ja, nesten paradoksalt: at vi, etter en slik fantasireise gjennom det livløse universet, kan vende hjem igjen (forutsatt at vi faktisk finner tilbake, selvfølgelig) med en økt forundring og glede over vår lille tilværelse her på jorden. Omtrent slik et langt opphold under vann kan lære oss å sette pris på den luften vi trenger for å puste. Forundringen og gleden kan komme styrket ut av konfrontasjonen med universets golde velde, og bli en holdning til livet. Det kosmiske perspektivet kan styrke ærefrykten for at det finnes noe sånt som liv, og bevege oss i retning av bekymring og omsorg for våre medskapninger. Sånn kan det kosmiske perspektivet også være fruktbart i forbindelse med problemer her på jorden. Perspektivet kan (forutsatt at det anvendes med den eksistensielle ydmykheten det er ment å vekke) få oss til å se de globale miljøtruslene i et skarpere relieff. Mot det tomme kosmos fremstår vår ørlille oase av liv og det faktum at vi mennesker deler den med dyr og planter som noe fantastisk – og noe fantastisk verdifullt.