I helgen var noen aktivister samlet i Oslo og i Trondheim for kollektivt å ta en "overdose" av homøopatiske medisiner, og -- surprise, surprise -- ingenting skjedde. Verdibørsen på NRK P2 benyttet anledningen til nok en gang å diskutere temaet alternativ medisin. Jeg er en ivrig lytter til programposten, men finner denne diskusjonen trettende. Gitt det store antallet syke mennesker som tyr til slikt, er det opplagt nødvendig med diskusjon, men jeg hadde helst sett at diskusjonen tok en annen form.
Debatten mellom medisinere og healere organiseres ofte slik at lytteren får inntrykk av at det dreier seg om to konkurrerende medisinskoler. Vestlig medisin -- det vi vanligvis kaller skolemedisin eller bare medisin -- fremstilles av motparten som skeptisk til alt nytt. En gal beskrivelse, naturligvis. Medisinens historie handler jo for en stor del om nettopp tilkomsten av nye behandlingsmetoder. Heller ikke tradisjonell østlig medisin avvises a priori. Akupunktur er for eksempel nå på vei inn i skolemedisinen. Akupunktur har nemlig vist seg virkningsfull i visse tilfeller. Å fremstille skolemedisinen som et lukket forbund som på konspiratorisk vis stenger alternativer ute, er med andre ord tøys. (Hvilken interesse skulle medisinere forresten ha av det?) Metaforen er snarere en verktøykasse som hele tiden renoveres, suppleres og utvides. Metoder som fremdeles holdes utenfor (eller som er kastet ut) er behandlingsmetoder som ennå ikke er bekreftet virkningsfulle eller metoder som er undersøkt og funnet virkningsløse.
Finnes det overhodet alternativ medisin? Jeg vet sant å si ikke hva det skal bety hvis "ordinær" medisin i prinsipp tar opp i seg enhver brukbar metode (uten altfor store bivirkninger). Jeg tror Artur Arntzen satte fingeren på problemet da han kalte tilbudet alternativ til medisin.
Medisin kan nok defineres som noe inkluderende, men vet skole-medisinerne det? Vi vet alle hvordan den etablerte medisin oppfattet Semmelveis' ideer om å vaske hendene. Den samme holdning ser vi i media gang på gang når nye behandlingsmåter foreslås.
SvarSlettJeg er selv skeptisk til homøopati og kan lite om det, men det foresvever meg å være ett av deres argumenter at deres medisin aldri kan skade noen. Da er det et underlig mot-argument om overdoser ikke skader.
Jeg fant også dette stuntet en smule tåpelig. Langt fra alle "ordinære" medisinske råd har direkte skadelige virkninger i overdrevne doser. Men det som gjør slikt tilrådt er ikke at de er uskadelige, men at de gjør godt. Anklagen mot homøopati pleier ikke å være at den er farlig, men at den ikke har noe medisinsk for seg -- og at det er moralsk betenkelig å motta penger fra syke mennesker for slik "behandling".
SvarSlettJa, medisinens historie, som jeg ikke på noen måte er en ekspert på, har mange pionerer som har møtt motbør. Og dagens medisin hadde nok tjent på at de som opptrer i media gjorde det med større ydmykhet i visse tilfeller. Men det at man ikke godtar "alternative" ideer uten at de er grundig testet er vitenskapens vesen, og skolemedisinens forse. Semmelweis' tilfelle understreker dette poenget. Hans hygieneforskning ble møtt med skepsis for å si det mildt -- for å si det mindre mindre mildt og kanskje mer historisk korrekt, ble han møtt med hersketeknikker og etablert hånlatter --, men i dag er jo hans oppdagelser grunnleggende medisinsk kunnskap.
Mange hevder at "alternative" medisiner ikke testes, men systematisk stenges ute av skolemedisinen. Jeg vet ikke, men dette virker underlig. Hvilken interesse skulle man ha av det? Andre hevder at dette er et høyst levende forskningsfelt. Og jeg finner det urimelig å tro at de behandlingsmetodene som viser seg virkningsfulle ikke etterhvert finner veien inn til pensum.