Det syvende kontinentet.

I går kveld så jeg Det syvende kontinentet, Michael Hanekes debut som spillefilmregissør og første film i den såkalte "Glaciation Trilogy". Film nummer to, 71 fragmenter, har jeg til gode å se, men Bennys video, den tredje, gjorde et uhyre sterkt inntrykk på meg da jeg så den for mange år siden. Som i hele kunstnerskapet hans, tar trilogien for seg emosjonell kulde -- derav navnet på trilogien -- og vold i hverdagen.

Filmen åpner inne i en bil inne i en vaskehall. Kameraet befinner seg i baksetet og "glor" tomt fremfor seg. I forsetene kan vi skimte to bakhoder som også ser urørlig ut frontruten. Ingenting skjer. Var det ikke for vasketromlene, hadde vi trodd vi så på et stillbilde. Selve bilvasken foregår i real time. Hele den introduserende rulleteksten får plass. I løpet av disse lange minuttene ytres ikke ett eneste ord. Vaskescenen gjentas senere i filmen, to ganger faktisk, men allerede her er symbolikken klar: vi bevitner poleringen av et tomt skall.

Filmen handler om en økonomisk velbeslått familie på tre, som i borgerlig forstand "har alt" -- karrierer, trygg økonomi, fint hus -- men som i eksistensiell betydning mangler det meste. (Skjønt "handling" er neppe ordet, for noe ordentlig narrativ er det ikke å snakke om. Snarere enn å fortelle en historie, maner filmen frem en tilstand av ensomhet, tomhet, tristesse.) Soving, spising og arbeid er alt livet består av, samt timer med tanketom tv-underholdning. Dette ørkesløse rutinepreget er filmatisk sterkt understreket. Filmen er tredelt, hvorav de to første delene er bortimot identiske og består av mange korte hverdagsglimt atskilt av flere sekunder med svart skjerm, noe som gir en påtrengende følelse av fragmentering. I lange partier er kroppsdeler alt vi ser, ikke hele mennesker eller ansikter, bare anonyme kvinnehender som smører mat, anonyme barnehender som mater fiskene, anonyme mannsføtter som skos. Og nesten alt foregår i taushet. Dette er en familie som ikke ser hverandre, som ikke føler for hverandre, og som har mistet evnen til å snakke sammen, fordi de ikke har noe å snakke om.

Når familien i tredje del til slutt bryter mønsteret, gjøres det absolutt. Sakte og metodisk begynner de å ødelegge alt som binder dem til verden. De selger bilen, tømmer bankkontoen og skyller alle pengene ned i do. De dreper gullfiskene, klipper, skjærer og river i stykker alle klær, bøker og familiefotografier, og knuser hvert eneste rom og møbel i huset. Rytmen i filmen endres også, det samme gjør stemningen -- folkene synes å finne en slags glede i å være sammen om noe og virker på sett og vis trøstet av sine planer.

Når filmen toner ut, ligger Georg, far i huset, neddopet og døden nær på sengen mellom sin døde kone og datter. TV'en står på. Fra Georgs ansikt dreier kameraet mot skjermen og zoomer sakte inn. På skjermen "snør" det. Dette kan neppe tolkes som annet enn et bilde på hvilke tanker og følelser som rører seg i Georgs hode; for tidligere i filmen har Georg fortalt om en drøm hans mor hadde på sitt dødsleie -- at alle mennesker hadde tv-apparater i stedet for hoder, der man kunne se tankene deres.

Michael Haneke er opptatt av følelsesløshet og den pasjonsløse volden dette medfører. Filmene hans er også utpreget følelseskalde. Følgelig er det vanskelig å føle for personene hans. Når Haneke omtales som misantrop, er denne kjølige distansen til grusomhetene og den manglende fordømmelsen av dem muligens grunnen. Siste bilde kan nok tolkes som misantropisk, men det er ikke min tolkning. Haneke er så visst ingen sentimentalist. Det er nokså enkelt å forestille seg de samme historiene fortalt som tragedier eller som rene tåreperser. Det krever innsats å kjenne smerten i Hanekes filmer. Og dét er muligens hans indirekte budskap til oss: at vi må kjempe mot egen kynisme. Det er i alle fall én måte å se filmene hans på.