"Rettferdighet betyr at alle like saker behandles likt," skriver Janne Haaland Matlary i denne kronikken om Maria Amelie-saken, og mine følelser, forsetter hun, "vil alltid favorisere den jeg liker og identifiserer meg med". Skal vi unngå nepotisme og anarki, vilkårlig og ubegrunnet forskjellsbehandling, kort sagt: urettferdighet, må vi med andre ord la klare, faste og ikke-personlige prinsipper -- fornuft, ikke følelser -- styre vår gjøren og laden. Helt og holdent blir vi naturligvis aldri kvitt våre følelser og personlige relasjoner -- det er menneskelig umulig -- men moralsk sett bør vi forsøke som best vi kan. Overalt hvor rettferdighet er et tema, der trengs objektive kjøreregler.
Denne mistroen til det personlige har lange moralfilosofiske røtter. Å finne hverdagseksempler som rettfgerdiggjør skepsisen, er heller ikke vanskelig. En offentlig ansatt saksbehandler kan ikke la slektskap og vennskap, sympatier og antipatier, styre sine avgjørelser. Hvem du er og hva slags relasjon vi to har utenfor kontoret er irrelevant for hvordan din sak skal behandles. Om jeg liker deg eller ei, er irrelevant. Her skal alle saker prøves på like vilkår. Vårt eventuelle vennskap gjør ikke dine interesser viktigere enn noen annens. Emosjonelt er selvsagt du og dine interesser viktigere for meg; dine problemer berører meg på en spesiell måte -- men her og nå skal dette ikke spille noen rolle. Rettferdig saksbehandling innebærer nettopp å se vekk fra slike personlige bånd. Saklig sett er dine interesser verken mer eller mindre viktige enn andres. Med mindre du har egenskaper som på objektivt og moralsk relevant vis gjør deg spesiell -- altså egenskaper som enhver annen saksbehandler i min stilling også ville se --, er enhver form for særbehandling fy-fy.
Men ikke alle mellommenneskelige møter finner sted på offentlige kontorer. Det hender for eksempel at jeg møter mine venner i vennlige lag. Er det da irrelevant om du er en av vennene eller ei? Fru Justitia med bind for øynene er med andre ord bare tidvis et godt forbilde, et universelt ideal er hun ikke. I mange sammenhenger er andre ting, som vennlighet, langt viktigere enn rigide prinsipper; ja, etterlevelsen av et absolutt krav om lik behandling av alle objektivt like saker vil i mange situasjoner tyde på sviktende moralsk gangsyn.
Mine to døtre har ingen egenskaper som moralsk setter dem over alle andre. De er vanlige mennesker, akkurat som folk jeg ikke kjenner. Jeg venter ikke at alle skal "favorisere" mine døtre slik jeg gjør; jeg ville tvert imot protestere hvis så skjedde. Er det dermed moralsk galt eller inkonsistent av meg å særbehandle dem? Spørsmålet alene avslører det teoretiske og nokså abstrakte menneskebildet slike moralteorier bygger på.
For vil vi ikke si at det er noe galt -- emosjonelt, for eksempel -- med en far som betrakter sine barn som hvem-som-helst og behandler dem som dét? Og hva med en far som gjør det samme av moralsk overbevisning, som bevisst undertrykker sine protesterende emosjoner, for til enhver tid å kunne opptre upartisk? Mange filosofer (Peter Singer blant dem) synes å ha nettopp en slik idealtype i tankene. Innenfor rammene av sin teori er de tvunget til å mene at en person som aldri skiller, men i enhver sammenheng tenker på og behandler alle mennesker -- sine barn, sine venner, tilfeldig bekjente og fremmedfolk -- likt, opptrer forbilledlig. De fleste andre vil oppfatte dette som tegn på en sviktende moralforståelse. En far som aldri skiller mellom egne barn og fremmedfolk oppfattes knapt som et moralsk dydsmønster, men primært som en elendig far.
Den barmhjertige samaritan er utvilsomt et vakkert bilde. Slik medmenneskelig godhet bør vi alle strekke oss etter. En fristes til å hevde at hans godhet er å møte alle mennesker, også vilt fremmede, med samme vennlige omtanke -- en fristelse som blir særlig stor når vi tenker på kontrasten til presten og levitten, som bare snur ryggen til. Men sett at vi erstattet den nødlidende fremlingen i liknelsen med en bekjent eller en venn av samaritaneren, ville vi da fremdeles finne hans opptreden beundringsverdig? Kanskje vi snarere ville oppfatte den som en selvfølge. Vi kunne sågar bli slått av en noe formell tone i samaritanerens hjelpsomhet (Tenk å opptre så stivt overfor en venn som har falt i ulykke!). Vi kunne kanskje si at barmhjertighet og medmenneskelighet er den innstillingen hvormed vi bør forsøke å møte fremmedfolk -- alle sammen, uansett hva vårt førsteinntrykk av dem måtte være; mens våre venner bør omgås med vennskapelighet, og våre barn med godt far- og morskap? Konklusjonen er i så fall at menneskelivet og moralen er mer kompleks enn hva mange moralteorier åpner for. Å gjøre forskjell på sine barn og andre, er et uttrykk for at vi ser (viktigheten av) denne forskjellen, som i sin tur viser at vi har forstått hva en datter og hva forholdet mellom datter og far/mor er. Igjen: forskjellen består ikke av såkalte objektive og moralsk relevante egenskaper ved henholdsvis mine barn og fremmedfolk (fremmedfolk og mine barn utgjør ikke to kategorier mennesker), men handler nettopp om mine ulike relasjoner til dem. At jeg tenker mer og annerledes på mine enn på andres barn, er slett ikke, utenom i spesielle tilfeller, et moralsk problem, men ganske enkelt hva det vil si å være en far.
Michael DeDora vil nok avvise at mor Leskovs vegetarianisme er moralsk begrunnet. Selv er jeg usikker, men av helt andre grunner enn DeDora. Jeg er usikker på hva relasjonen er mellom hennes moderlige kjærlighet til dyr og hennes vegetarianisme. Hvis det dreier seg om en indre sammenheng -- altså, at vegetarianismen er en essensiell del av denne
kjærligheten --, så virker det upassende å kalle vegetarianismen moralsk begrunnet, da hennes spesielle forhold til dyr synes å være en del av det grunnfjellet hennes moral står på snarere enn resultatet av moralsk refleksjon. Men hvis her ikke er en slik indre sammenheng, er jeg åpen for at vi må kalle hennes vegetarianisme moralsk. Min skepsis skyldes med andre ord ikke at fru Leskov forklarer sin vegring mot å spise kjøtt i relasjonstermer ("Jeg har selv oppdrettet dyrene, de er som barn for meg"). For jeg deler ikke DeDoras oppfatning om at enhver leveregel som ikke stammer fra universelle prinsipper, men fra ens personlige erfaringer aldri kan være av moralsk karakter, men alltid kun "preferences" -- eller med Haaland Matlarys ord: kun følelser.
Denne ensidige forståelsen av følelser er slett ikke uvanlig. Mange moralfilosofer opererer med et svært renskåret skille mellom følelser og fornuft og mellom følelser og moral. Immanuel Kant var blant dem. Men høres det ikke merkelig å si at jeg foretrekker å tilbringe tid sammen med mine barn fremfor med andres (selv om jeg åpenbart gjør det)? Det er ikke slik at jeg tilfeldigvis -- fordi jeg tilfeldigvis føler slik -- pleier å ville være sammen med mine døtre heller enn andre barn, og at jeg like gjerne kunne ha foretrukket det annerledes. Dette siste er ikke bare en emosjonelt fremmed tanke: I en nokså klar moralsk betydning av ordet skal jeg ønske å være mer sammen med mine barn enn med andres.
Den barmhjertige samaritan er utvilsomt et vakkert bilde. Slik medmenneskelig godhet bør vi alle strekke oss etter. En fristes til å hevde at hans godhet er å møte alle mennesker, også vilt fremmede, med samme vennlige omtanke -- en fristelse som blir særlig stor når vi tenker på kontrasten til presten og levitten, som bare snur ryggen til. Men sett at vi erstattet den nødlidende fremlingen i liknelsen med en bekjent eller en venn av samaritaneren, ville vi da fremdeles finne hans opptreden beundringsverdig? Kanskje vi snarere ville oppfatte den som en selvfølge. Vi kunne sågar bli slått av en noe formell tone i samaritanerens hjelpsomhet (Tenk å opptre så stivt overfor en venn som har falt i ulykke!). Vi kunne kanskje si at barmhjertighet og medmenneskelighet er den innstillingen hvormed vi bør forsøke å møte fremmedfolk -- alle sammen, uansett hva vårt førsteinntrykk av dem måtte være; mens våre venner bør omgås med vennskapelighet, og våre barn med godt far- og morskap? Konklusjonen er i så fall at menneskelivet og moralen er mer kompleks enn hva mange moralteorier åpner for. Å gjøre forskjell på sine barn og andre, er et uttrykk for at vi ser (viktigheten av) denne forskjellen, som i sin tur viser at vi har forstått hva en datter og hva forholdet mellom datter og far/mor er. Igjen: forskjellen består ikke av såkalte objektive og moralsk relevante egenskaper ved henholdsvis mine barn og fremmedfolk (fremmedfolk og mine barn utgjør ikke to kategorier mennesker), men handler nettopp om mine ulike relasjoner til dem. At jeg tenker mer og annerledes på mine enn på andres barn, er slett ikke, utenom i spesielle tilfeller, et moralsk problem, men ganske enkelt hva det vil si å være en far.
Michael DeDora vil nok avvise at mor Leskovs vegetarianisme er moralsk begrunnet. Selv er jeg usikker, men av helt andre grunner enn DeDora. Jeg er usikker på hva relasjonen er mellom hennes moderlige kjærlighet til dyr og hennes vegetarianisme. Hvis det dreier seg om en indre sammenheng -- altså, at vegetarianismen er en essensiell del av denne
kjærligheten --, så virker det upassende å kalle vegetarianismen moralsk begrunnet, da hennes spesielle forhold til dyr synes å være en del av det grunnfjellet hennes moral står på snarere enn resultatet av moralsk refleksjon. Men hvis her ikke er en slik indre sammenheng, er jeg åpen for at vi må kalle hennes vegetarianisme moralsk. Min skepsis skyldes med andre ord ikke at fru Leskov forklarer sin vegring mot å spise kjøtt i relasjonstermer ("Jeg har selv oppdrettet dyrene, de er som barn for meg"). For jeg deler ikke DeDoras oppfatning om at enhver leveregel som ikke stammer fra universelle prinsipper, men fra ens personlige erfaringer aldri kan være av moralsk karakter, men alltid kun "preferences" -- eller med Haaland Matlarys ord: kun følelser.
Denne ensidige forståelsen av følelser er slett ikke uvanlig. Mange moralfilosofer opererer med et svært renskåret skille mellom følelser og fornuft og mellom følelser og moral. Immanuel Kant var blant dem. Men høres det ikke merkelig å si at jeg foretrekker å tilbringe tid sammen med mine barn fremfor med andres (selv om jeg åpenbart gjør det)? Det er ikke slik at jeg tilfeldigvis -- fordi jeg tilfeldigvis føler slik -- pleier å ville være sammen med mine døtre heller enn andre barn, og at jeg like gjerne kunne ha foretrukket det annerledes. Dette siste er ikke bare en emosjonelt fremmed tanke: I en nokså klar moralsk betydning av ordet skal jeg ønske å være mer sammen med mine barn enn med andres.
Det er, kunne vi kanskje si, en manglende forståelse for menneskelivets kompleksitet innbakt i slike teorier. Man oppfatter primært personlige relasjoner som emosjonelle hindre som (i noen situasjoner) vanskeliggjør moralsk atferd. Følgen er at man systematisk overser det faktum at mange menneskelige relasjoner -- og følelsene som hører dertil -- bare kan forstås nettopp i moralske termer. Denne blindheten er gjerne knyttet til et for skjematisk interessebegrep. Utilitarister snakker om "menneskelige interesser". Dette er interesser knyttet til personer, men ikke til bestemte personer. Interessene stiller rettmessige krav til oss andre om tilfredsstillelse, men kravet retter seg aldri til bestemte andre. Så lenge interessene tilfredsstilles er det uvesentlig hvordan og av hvem. Det man glemmer (eller ikke finner plass til innenfor rammene av teorien) er alle de interessene som faktisk er knyttet til bestemte andre -- ja, at svært mange mellommenneskelige relasjoner faktisk er sammenknyttet nettopp av slike interessebånd. Igjen: Jeg sier ikke at dette interessebegrepet er absolutt galt, bare at det har sine begrensninger, og at det definitivt ikke er det eneste moralsk relevante. Hvis jeg har behov for en veibeskrivelse, spiller det neppe noen rolle hvem jeg får den av; jeg kan spørre den første og beste. Men alle interesser er ikke av denne apersonlige typen. Hvis min kompis skal flytte og ber meg om hjelp, kan det legge vårt vennskap i ruiner dersom jeg betaler en utlending for å gjøre jobben i stedet -- selv om arbeidet blir godt utført. Når barn skal opptre ønsker de seg publikum, og litt publikum -- nesten uansett hvilket -- er bedre enn intet publikum, men ofte er det bestemte fjes de ønsker å se i salen. Hvis min kone er lei seg, kan man kanskje si at hun "har en interesse av å bli trøstet", men hvis denne beskrivelsen av hennes tilstand forleder oss (i sær meg) til å tro at hvem som helst kan tilfredsstille dette behovet, har noe gått galt. Ofte er det nettopp min trøst hun trenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar